lørdag 19. juni kl. 19:00 på Månefisken
Yes er et band som de fleste vil være enige om er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt. Få andre progband fikk en så mytisk status som Yes og deres musikalske ideal- lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale arrangementer som er selve definisjonen på hva symfonisk rock skal være samt tekster som la vekt på symbolikk og lydmaling- påvirket utrolig mange band både på 70-tallet og i våre dager.
Bandet startet opp i 1968 med en stil som ligger langt vekk fra det man vanligvis forbinder med progressiv rock. Det man generelt kan si om de to første albumene er at de viste et søkende band som ikke helt visste om de skulle spille symfonisk rock, pop-psykedelia, soul eller lettjazz. Denne usikkerheten smittet over på publikum og gjorde salgstallene lave, noe som gjorde at plateselskapet ga dem kniven på strupen. Bandet gikk noen måneder i ly i en hytte sammen med sin nye gitarist, Steve Howe, og kom opp med The Yes Album. Her har de funnet en formel basert på gjennomarrangerte symforocklåter, og denne formelen fungerte godt nok til at de fikk en betydelig suksess på salgsfronten.
Men bandet ville enda videre, og med tangent-trollmannen Rick Wakeman bak et hav av nymotens synther og mellotroner tok de den nesten helt ut på Fragile. Her har de virkelig funnet den kjemien bandet trengte, og det resulterte i et album som var med på å definere hva progrock skulle være. På dette albumet innledet de også det langvarige samarbeidet med coverdesigneren Roger Dean, som skulle bli en sentral samarbeidspartner i årene som kom.
Helt ut tok bandet det først med sin femte utgivelse, Close To The Edge, fra 1972. Albumet består av bare tre låter hvorav tittelkuttet spenner over en hel plateside med sine drøye 18 minutter. Her spenner musikken over et enormt register og stemningene pensles ut med bred pensel av et lag med ufattelig dyktige musikere. Det er kompleks, tett arrangert og vanskelig tilgjengelig, men like ofte er det også luftig, melankolsk og utrolig intimt.
Men ingen gode ting består evig, og mot slutten av innspillingen av dette albumet forlot trommeslager Bill Bruford bandet for å hjelpe Robert Fripp med å vekke til live King Crimson igjen. Inn kom Alan White, og med han beveget bandet seg enda mer inn i det symfoniske universet. Dette toppet seg med albumet Tale From Topographic Oceans, som er et dobbeltalbum med fire låter (!). Her er det mye bra, men bandet gjør det hele for langt, og dette skulle bringe dem nærmere stupet.
Bandet skiftet ofte besetning, og selv om keyboardfantomet Patrick Moraz gjorde sitt til at Relayer fra 1975 ble en opptur, var Yes inne i en utvikling som brakte dem lengere og lengere vekk fra innovasjon og progressivitet, og nærmere og nærmere det tomme, grandiose og smått patetiske. Selv om Wakeman kom med i 1977 for å gi ut den helt tilfredsstillende Going For The One, ble Yes etterhvert en skygge av seg selv. Med fiaskoen Tormato fra 1978 forsvant Yes ut av interessesfæren for progrock og inn i et mer lukrativt voksenrocksound som gjennom 80 og 90-tallet har brakt dem varierende grad av suksess. Men en del av deres ´70-tallsproduksjon er kanskje noe av den mest varierte og spennende musikken som i årenes løp har nådd ut til et større publikum.
Anbefalte skiver The Yes Album, Atlantic Records, 1971 Her får et revitalisert band muligheten til å skape seg et eget sound der alle medlemmene får vise hva de er gode for. Musikken har en overraskende sparsommelig og åpen følelse og viser et band som er sulten på å vise verden hva de er gode for.
Fragile, Atlantic Records, 1972 Gjennombrudds-albumet som bl.a inneholder deres første hit, Roundabout, klassikeren Heart Of The Sunrise og bass-soloen The Fish, som vil få deg til å forandre synet på bassgitar for alltid.
Close To The Edge, Atlantic Records, 1972 En av de aller, aller største skivene innen progressiv rock noensinne. Musikken er gjennomprodusert og spennende, og produksjonen til Eddie Offord gir bandet det lille ekstra som hevet dem opp over de fleste andre.
Yessongs, Atlantic Records, 1973 Trippel (!) liveskive med høydepunkter fra de tre foregående studioalbum. Et spennende dokument av et band på høyden.
Relayer, Atlantic Records, 1975 Det mest avatgardistiske Yes noensinne har gjort- spennende, lange låter spilt med en vitalitet de siden ikke har vist maken til.
Going For The One, Atlantic records, 1977 Det siste essensielle Yes albumet. Her forener de gamle takter med et litt mer rockete sound.
Trond Gjellum
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles progrock, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
Yes er et band som de fleste vil være enige om er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt. Få andre progband fikk en så mytisk status som Yes og deres musikalske ideal- lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale arrangementer som er selve definisjonen på hva symfonisk rock skal være samt tekster som la vekt på symbolikk og lydmaling- påvirket utrolig mange band både på 70-tallet og i våre dager.
Bandet startet opp i 1968 med en stil som ligger langt vekk fra det man vanligvis forbinder med progressiv rock. Det man generelt kan si om de to første albumene er at de viste et søkende band som ikke helt visste om de skulle spille symfonisk rock, pop-psykedelia, soul eller lettjazz. Denne usikkerheten smittet over på publikum og gjorde salgstallene lave, noe som gjorde at plateselskapet ga dem kniven på strupen. Bandet gikk noen måneder i ly i en hytte sammen med sin nye gitarist, Steve Howe, og kom opp med The Yes Album. Her har de funnet en formel basert på gjennomarrangerte symforocklåter, og denne formelen fungerte godt nok til at de fikk en betydelig suksess på salgsfronten.
Men bandet ville enda videre, og med tangent-trollmannen Rick Wakeman bak et hav av nymotens synther og mellotroner tok de den nesten helt ut på Fragile. Her har de virkelig funnet den kjemien bandet trengte, og det resulterte i et album som var med på å definere hva progrock skulle være. På dette albumet innledet de også det langvarige samarbeidet med coverdesigneren Roger Dean, som skulle bli en sentral samarbeidspartner i årene som kom.
Helt ut tok bandet det først med sin femte utgivelse, Close To The Edge, fra 1972. Albumet består av bare tre låter hvorav tittelkuttet spenner over en hel plateside med sine drøye 18 minutter. Her spenner musikken over et enormt register og stemningene pensles ut med bred pensel av et lag med ufattelig dyktige musikere. Det er kompleks, tett arrangert og vanskelig tilgjengelig, men like ofte er det også luftig, melankolsk og utrolig intimt.
Men ingen gode ting består evig, og mot slutten av innspillingen av dette albumet forlot trommeslager Bill Bruford bandet for å hjelpe Robert Fripp med å vekke til live King Crimson igjen. Inn kom Alan White, og med han beveget bandet seg enda mer inn i det symfoniske universet. Dette toppet seg med albumet Tale From Topographic Oceans, som er et dobbeltalbum med fire låter (!). Her er det mye bra, men bandet gjør det hele for langt, og dette skulle bringe dem nærmere stupet.
Bandet skiftet ofte besetning, og selv om keyboardfantomet Patrick Moraz gjorde sitt til at Relayer fra 1975 ble en opptur, var Yes inne i en utvikling som brakte dem lengere og lengere vekk fra innovasjon og progressivitet, og nærmere og nærmere det tomme, grandiose og smått patetiske. Selv om Wakeman kom med i 1977 for å gi ut den helt tilfredsstillende Going For The One, ble Yes etterhvert en skygge av seg selv. Med fiaskoen Tormato fra 1978 forsvant Yes ut av interessesfæren for progrock og inn i et mer lukrativt voksenrocksound som gjennom 80 og 90-tallet har brakt dem varierende grad av suksess. Men en del av deres ´70-tallsproduksjon er kanskje noe av den mest varierte og spennende musikken som i årenes løp har nådd ut til et større publikum.
Anbefalte skiver The Yes Album, Atlantic Records, 1971 Her får et revitalisert band muligheten til å skape seg et eget sound der alle medlemmene får vise hva de er gode for. Musikken har en overraskende sparsommelig og åpen følelse og viser et band som er sulten på å vise verden hva de er gode for.
Fragile, Atlantic Records, 1972 Gjennombrudds-albumet som bl.a inneholder deres første hit, Roundabout, klassikeren Heart Of The Sunrise og bass-soloen The Fish, som vil få deg til å forandre synet på bassgitar for alltid.
Close To The Edge, Atlantic Records, 1972 En av de aller, aller største skivene innen progressiv rock noensinne. Musikken er gjennomprodusert og spennende, og produksjonen til Eddie Offord gir bandet det lille ekstra som hevet dem opp over de fleste andre.
Yessongs, Atlantic Records, 1973 Trippel (!) liveskive med høydepunkter fra de tre foregående studioalbum. Et spennende dokument av et band på høyden.
Relayer, Atlantic Records, 1975 Det mest avatgardistiske Yes noensinne har gjort- spennende, lange låter spilt med en vitalitet de siden ikke har vist maken til.
Going For The One, Atlantic records, 1977 Det siste essensielle Yes albumet. Her forener de gamle takter med et litt mer rockete sound.
Trond Gjellum
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles progrock, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
