Så på nyhetene i går at det var mange som dessverre ikke hadde råd til å ta tennene sine og det skjønner jeg veldig godt. En annen ting de ikke nevnte er de som ikke går til tannlegen pga TANNLEGESKREKK.
Er relativt rasjonell men en ting har jeg altid hatt og det er tannlegeskrekk. Har aldri hatt noen problemer med tennene i det store og det hele og er over gjennomsnitt nøye med tannpussen. Min gamle tannlege som skjønte mitt problem har sluttet i sin praksis og har derfor ikke vert til noen på 3 år. Nå er det kommet til at en liten fylling datt ut av min tann under søndagsfrokosten og jeg merker at det er en fordypning og skarpt med tungen. Det gjør ikke vondt og jeg prøver ålure meg selv til å overse hele hendelsen men innerst inne vet jeg og skjønner nok at kanskje det er lurt å oppsøke tannlegen... Min kone sier hun ikke liker å gå til tannlegen hun og, men hun gjør det allikevel i sine daglige syssler når hun må i ny og ned. Jeg mener det er stor forskjell på å ikke like og å ha tannlegeskrekk. Og da lurer jeg; har tannlegene sympati for problemstillingen og tar hensyn? Min forrige tannlege fortalte meg at teknologien var begynt å komme dithen at det i mange tilfeller slipper borring o.l. Stemmer dette? Føler meg som en Dritunge når jeg sitter og skriver dette, men for meg er det et faktum at jeg ikke får sove de nærmeste nettene før besøk, og greier rett og slett ikke fokusere på annet en tannlegebesøket. Det ene er det psykiske, det andre er at jeg har smerte ved borring selv ved bedøvelse, så jeg vet ikke om jeg har lavere smerteterskel i tennene enn normalt er, derfor blir jeg annspent i stolen uansett...
Er det noen med noen gode råd tas de imot med stor takk...
Er relativt rasjonell men en ting har jeg altid hatt og det er tannlegeskrekk. Har aldri hatt noen problemer med tennene i det store og det hele og er over gjennomsnitt nøye med tannpussen. Min gamle tannlege som skjønte mitt problem har sluttet i sin praksis og har derfor ikke vert til noen på 3 år. Nå er det kommet til at en liten fylling datt ut av min tann under søndagsfrokosten og jeg merker at det er en fordypning og skarpt med tungen. Det gjør ikke vondt og jeg prøver ålure meg selv til å overse hele hendelsen men innerst inne vet jeg og skjønner nok at kanskje det er lurt å oppsøke tannlegen... Min kone sier hun ikke liker å gå til tannlegen hun og, men hun gjør det allikevel i sine daglige syssler når hun må i ny og ned. Jeg mener det er stor forskjell på å ikke like og å ha tannlegeskrekk. Og da lurer jeg; har tannlegene sympati for problemstillingen og tar hensyn? Min forrige tannlege fortalte meg at teknologien var begynt å komme dithen at det i mange tilfeller slipper borring o.l. Stemmer dette? Føler meg som en Dritunge når jeg sitter og skriver dette, men for meg er det et faktum at jeg ikke får sove de nærmeste nettene før besøk, og greier rett og slett ikke fokusere på annet en tannlegebesøket. Det ene er det psykiske, det andre er at jeg har smerte ved borring selv ved bedøvelse, så jeg vet ikke om jeg har lavere smerteterskel i tennene enn normalt er, derfor blir jeg annspent i stolen uansett...
Er det noen med noen gode råd tas de imot med stor takk...
