Ja, da er det på tide å få skrevet ned noen lytteinntrykk her i tråden etter en dag i Kvitfjell.
Da man setter seg ned i dette rommet er det like bra å legge alle fordommer på hyllen, lukke øynene, glemme oppstilling av sub klint inn i bakvegg og alder på enkelte komponenter. Glem derimot ikke at stolen mangler ryggstøtte. Det kan få fatale følger.
Det som slår en aller først er KROPP. Her er det ingen anorektiske synge damer med pipestemmer. Det tar litt tid før massen mellom ørene blir vandt til lyden, siden det er stor forskjell fra hva jeg hører til daglig. Lyden er forholdsvis mørk, utrolig myk og ren. Jeg liker rør veldig godt, men opplever ofte å høre forvrengninger og støy. Her er dette absolutt fraværende. Tror det har å gjøre med at rørene ikke presses og høy oppløsning fra kilden. Denne kroppsligheten fortsetter å fascinere meg. Jeg sitter hele tiden og venter på at detaljer i kjente og kjære sanger skal drukne. Det gjør de ikke. Alt er der, men som sagt annerledes enn det jeg er vant til.
Vi sitter i nærfelt, det gjør jeg ikke hjemme. Likevel er lydbildet stort, bredt og mektig med dyp bass sømløst integrert i lydbildet. En annen ting som er utrolig fascinerende med lydbildet er hva som skjer på sidene. På noen sanger hører jeg lyden som jeg er vant til å høre langt ut på sidene hjemme, komme ned langs sideveggene. Dette gjør at lyden blir særdeles intim. Man sitter nesten inne i musikken. Spilte Tom Waits og det var som å være på intimkonsert med han. Får nesten tårer i øynene av sånt, samtidig som det er vanvittig tøft og vanedannende. Satte på Loreena McKennitt og kirkerommet brettet seg ut rundt meg. Stemmen hennes ble gjengitt mykt, organisk og kroppslig. Det er det langt fra alle anlegg som klarer. Uansett hva jeg satte på så gikk rockefoten og det er et godt tegn.
Må innrømme at jeg ble tatt på senga av lydgjengivelsen, så derfor vil jeg prøve å formidle den i dette tilfelle. Skal prøve ikke å gjøre for mye av det senere i tråden da mange jeg kjenner tester mye utstyr og lyden i heimen forandrer seg.
Kunne noe forbedres? Jo da, jeg kunne tenkt meg litt mer trøkk og fandenivoldskhet. Det ble litt snilt, men allikevel uten å miste detaljer. KC kunne fortelle at Consonance forforsterkeren hadde nettopp dette, men bredden på lydbildet var litt mindre enn VTLs.
Jeg snakket med KC i går og han kunne fortelle at VTLn responderte særs godt på tuberolling. Han hadde byttet Telefunken rørene som satt i da jeg var der til RCA ECC 83/12AT7 fra 1960. Dette hadde endret forforsterkeren fra en sømmelig, litt snill herremann til et villdyr. Trøkk, luft og livlighet hadde forandret seg vesentlig. Nå blir det et oppgjør mellom VTL og Consonance. Ny lytt?
Takker for lytten, kaffen og den gode opplevelsen. Dette var annerledes, lærerikt og morsomt.
Ærbødigst
RBN