Etter en pause fra platesmakingen på grunn av kapasitetsproblem børstes nå støvet av denne aktiviteten. Jeg starter med et praktfullt knippe med utgivelser, og det er mer på lur.
John McLaughlin – The Montreaux Years 1978 – 2016
For noen av oss var John McLaughlin og Al Di Meola favorittgitarister på 70-tallet i grenselandet mellom Jazz og Rock, førstnevnte både i- og på utsiden av Mahavishnu Orchestra. Mye vann har selvfølgelig rent i havet siden den gang, og det er vel mange av oss som har fått et noe annet musikalsk fokus. Men det er unektelig litt overveldende å helt plutselig få mye musikalsk materiale med så høy kvalitet i fanget.
Nå er det for så vidt ikke nytt materiale, for det aller meste på denne utgivelsen har vært utgitt tidligere på 17CDers-boksen The John McLaughlin Montreux Concerts, men den har vel vært utilgjengelig for folk flest. Og som albumtittelen mer enn antyder, er dette McLaughlin sine høydepunkt fra Montreux Jazzfestivaler i tidsrommet 1978 – 2016. Albumet utgis både som en CD og som en dobbel LP, der LPen har et ekstra spor i forhold til CDen.
Albumet er selvfølgelig også tilgjengelig på strømmetjenestene, og der er alle 8 sporene med. Forresten skuffende at det bare er på Qobuz at The Montreaux Years 1978 – 2016 dukker opp automatisk blant de nye utgivelsene. Selv på TIDAL, som har den suverent mest omfattende visning av ukens nyheter glimrer den med sitt fravær, også hvis du begrenser søket til Jazz. Her må du ha et dedikert søk på McLaughlin for å finne den.
Og siden dette albumet blir kåret til ukens plate, koster vi på oss en gjennomgang av alle sporene.
Radio Activity (1984) gir veldig sterke assosiasjoner til det Miles Davis holdt på med omtrent på den tiden sammen med Bob Berg og John Scofield. Samme funky stil og like synth-dominert med heftig perkusjon. Her stiller McLaughlin med sitt Mahavishnu Orchestra i 80-tallstapping, inklusiv saksofonisten Bill Evans som fikk et gjennombrudd med Miles Davis noen få år tidligere, på starten av 80-tallet da Miles gjenoppsto etter fem års forfall.
Friendship (1978) er en gammel kjenning fra albumet Electric Guitarist, og låttittelen viser til hans vennskap med Carlos Santana, som var med på studioversjonen av Friendship – også utgitt i `78. På studioversjonen hadde McLaughlin og Santana en gitardialog av samme kaliber som disse to herrene hadde på det herlige albumet Love Devotion Surrender fra tidlig 70-tall. Dette sporet er droppet på CD-versjonen.
Nostalgia (1984) har samme besetning som på Radio Actyivity, men er betydelig mer lavmælt. Ikke minst i den tre og et halvt minutt lange lett filosofiske introen der McLaughlin trakterer gitarsynthesizer, og som tidvis gir kraftige assosiasjoner til In A Silent Way. Også interessant å få påminnelsen om at McLaughlin godt inne på 80-tallet var mye flinkere til å gi rom til sine medmusikanter enn da Mahavishnu Orchestra raste på det heftigste i første halvdel av 70-tallet. Montreaux-konserten til McLaughlin i 1984 er ellers tilgjengelig på Youtube i en film med navnet Mahavishnu Orchestra – Live At Montreux 1984
Acid Jazz (1998) er kanskje en av mine favorittspor på albumet, og et spor der McLaughlin har en gitarsound som er mer typisk for hans senere tiår. Høy musikalsk dynamikk der enkelte veldig lavmælte partier nærmest eksploderer i heftig utfoldelse.
David (1987) er et av to spor der John McLaughlin spiller akustisk klassiskinspirert gitarduett sammen med Paco De Lucia. Denne duoen satte sammen med Al Di Meola uslettelige spor på den legendariske konsertutgivelsen Friday Night in San Fransisco innspilt i 1980. Og så er det nyttig å vite at forspillet til dette samarbeidet var et initiativ fra Meola, der han inviterte Paco De Lucia til å spille sammen med seg selv på det heftige sporet Mediterranean Sundance. Denne komposisjonen fremføres også av Lucia/Meola som åpningssporet på konsertutgivelsen som ble innspilt i 1980. Og en hyggelig nyhet er det også at det er en Saturday Night in San Fransisco på gang, basert på rehabiliterte taper i Al Di Meola sitt arkiv. Denne kommer til sommeren, og alle hjerter gleder seg.
Florianapolis (1987) er den andre komposisjonen med denne akustiske gitarduoen, og både Paco De Lucia og John McLaughlin briljerer selvfølgelig på begge disse sporene som har en overtydelig spansk aksent. Og som altså ble fremført 6½ år senere enn den famøse konserten i San Fransisco.
Sing Me Softly of the Blues (1995) er egentlig en tidlig komposisjon av Carla Bley, og kan vel kanskje kalles en 12-takter med betydelige avvik. Uansett en flott låt med Free Spirits, der det er umulig å unngå å bli litt fascinert av orgelspillet til Joey DeFrancesco.
El Hombre Que Sablà (2016) er et ganske ferskt opptak. Låten er tilegnet Paco De lucia, som gikk bort et par år før denne festivalkonserten i 2016. Det var meningen at denne låten skulle spilles inn i studio sammen med De Luca, men det ble det aldri tid til.
En seier til McLaughlin i tildelingen av Ukens Plate, i skarp konkurranse med andre utgivelser.
Les hele platesmakingen av alle fem utgivelsene på Audiophile.no
