Vel, da har det kommet til den dagen jeg viser litt misnøye med Pioneer. A-201 har jeg levd godt med som soveromsforsterker med CD og kassett som kilde. En litt spretten og artig forsterker som lener seg til den varme siden, noe som fungerer finfint med min Radionette TK600 høyttalere. Som noen av dere vet har forsterkeren blitt flyttet opp i storstuen foreløpig, der den gjør tjeneste med en Technics SL-QL15 som rent vinylanlegg den siste uken.
Årsaken til at den fikk det ærefulle oppdraget er at den har innebygget RIAA, og jeg ønsket et no frills-anlegg til dette denne høstferien for junior og kompisene hans. De har hørt vinyl, og jeg har hørt vinyl. Men i motsetning til dem så har jeg også ergret meg over en matt, lite oppløst og uengasjerende lyd. Det låt rett og slett forferdelig på noen plater, plater som i digital form normalt gjør det godt på den kombinasjonen av høyttalere og forsterker. Det er åpenbart av vinyl hadde null verdi for Pioneers ingeniører og blåruss da de konstruerte denne på nittitallet. Pioneer produserte sikkert ikke platespillere i det hele tatt, opptatt av å gjøre DJ-verdene digital som de var.
Inn med Rega Fono Mini A2D RIAA, og jøss for en forskjell det ble. Nå kjenner jeg igjen Pioneer-en igjen fra da den formidlet digitale kilder. Det er klart at akustikken er forskjellig fra soverommet ved siden av krypten, men selv i nærfelt var degraderingen påtakelig. Nå satt jeg meg ned i nærfelt og lyttet igjen, og alt er bedre. Lydbildet har vokst i alle retninger, med innebygget RIAA var det veldig klart definert som innenfor høyttalerne. Det var svært enkelt å høre hvor høyttalerne var plassert. Etter ekstern RIAA, ahhhh... ;D Om ikke audionirvana så i alle fall frigjort og lekent igjen.
Er jækla fort gjort å dra på, akkurat litt for mye, over akkurat litt for lang tid
