RojohII
Hi-Fi freak
La det først være sagt: Dette gjelder ikke meg direkte. Det gjelder min svoger. Jeg kan og vil ikke bli for speifikk da jeg ikke vet alt, men det er nevnt kreft i endetarm med spredning til lever, lymfesystem mm. Ikke bra med andre ord. Såvidt passert 50, 3 barn og kone. Nei, jeg tigger ikke om noe spesielt, men kjenner at denne avmaktsfølelsen man får fra sidelinjen ikke er enkel å håndtere. Det er så mange dimensjoner å forholde seg til.
Forløpet har vært hurtig. Vi feiret nyttår sammen og da var ingen oppmerksom på sykdommen. Nå er tilstanden dårlig. Hadde et kort besøk i dag. Han klarte 5 minutter, men valgte da å gå tilbake til sengen. Fortåelig nok. Det ble mange inntrykk å fordøye for meg selv også, må innrømmes.
Samtalen med min søster handlet selvfølgelig om behandling (cellegift om et par ukers tid), og jeg fikk et inntrykk av at begge forståelig nok har sitt håp knyttet til denne. For å være litt brutalt ærlig - jeg fikk inntrykk av at failure is not an option. Igjen forståelig nok. Her dukker dog mitt dilemma opp - jeg klarer bare ikke å mane frem samme optimisme. Deverre.
Jeg sitter dermed her og føler at jeg ikke kan bidra noe om helst. Total avmakt. Selvsagt kan og vil jeg steppe inn når det gjelder mer praktiske gjøremål som de selv er forhindret fra å håndtere gitt situajonen, men alt det andre fremstår vankelig.
Jeg vet det er mange her som har vært ute i hardt vér og vi har også mistet noen hfsere de årene jeg har vært aktiv her. Derfor setter jeg pris på om noen har noen tanker, erfaringer eller tips å dele. Selv har jeg ikke mye å by på når livet tørner brutalt og man ser de nærmeste lider på forskjellige plan. Det er én ting å ta farvel når de eldste er trette og mette av dage, og logger av, men nå blir det litt annerledes kjenner jeg.
Jeg rådet min søster å kanskje finne en profesjonell å snakke sammen med (innimellom alt det andre), men det ble vel ikke særlig godt mottatt. Litt som om det skulle være et nederlag å regne med/ta høyde for at denne situasjonen ikke får et enkelt/lykkelig utfall. Jeg vet ikke: Jeg vil ikke ta bort håpet, men synes ikke prognosen virker oppløftende. Kanskje jeg er for pessimistisk? Synes dette er vrient.
Per nå tenker jeg at det beste er å forbli på sidelinjen, men kommunisere tydelig at jeg er der når det skulle være behov? Eller er det bedre å være litt proaktiv? Med det mener/tenker jeg at de kanskje ikke er åpne nok om og rundt situajonen? Innad og utad.
Forløpet har vært hurtig. Vi feiret nyttår sammen og da var ingen oppmerksom på sykdommen. Nå er tilstanden dårlig. Hadde et kort besøk i dag. Han klarte 5 minutter, men valgte da å gå tilbake til sengen. Fortåelig nok. Det ble mange inntrykk å fordøye for meg selv også, må innrømmes.
Samtalen med min søster handlet selvfølgelig om behandling (cellegift om et par ukers tid), og jeg fikk et inntrykk av at begge forståelig nok har sitt håp knyttet til denne. For å være litt brutalt ærlig - jeg fikk inntrykk av at failure is not an option. Igjen forståelig nok. Her dukker dog mitt dilemma opp - jeg klarer bare ikke å mane frem samme optimisme. Deverre.
Jeg sitter dermed her og føler at jeg ikke kan bidra noe om helst. Total avmakt. Selvsagt kan og vil jeg steppe inn når det gjelder mer praktiske gjøremål som de selv er forhindret fra å håndtere gitt situajonen, men alt det andre fremstår vankelig.
Jeg vet det er mange her som har vært ute i hardt vér og vi har også mistet noen hfsere de årene jeg har vært aktiv her. Derfor setter jeg pris på om noen har noen tanker, erfaringer eller tips å dele. Selv har jeg ikke mye å by på når livet tørner brutalt og man ser de nærmeste lider på forskjellige plan. Det er én ting å ta farvel når de eldste er trette og mette av dage, og logger av, men nå blir det litt annerledes kjenner jeg.
Jeg rådet min søster å kanskje finne en profesjonell å snakke sammen med (innimellom alt det andre), men det ble vel ikke særlig godt mottatt. Litt som om det skulle være et nederlag å regne med/ta høyde for at denne situasjonen ikke får et enkelt/lykkelig utfall. Jeg vet ikke: Jeg vil ikke ta bort håpet, men synes ikke prognosen virker oppløftende. Kanskje jeg er for pessimistisk? Synes dette er vrient.
Per nå tenker jeg at det beste er å forbli på sidelinjen, men kommunisere tydelig at jeg er der når det skulle være behov? Eller er det bedre å være litt proaktiv? Med det mener/tenker jeg at de kanskje ikke er åpne nok om og rundt situajonen? Innad og utad.
Sist redigert: