Medisin og helse Pårørende - i livet, lidelsen og avmakten.

RojohII

Hi-Fi freak
Ble medlem
11.02.2011
Innlegg
4.422
Antall liker
1.850
Sted
Karmøy - Rogaland
La det først være sagt: Dette gjelder ikke meg direkte. Det gjelder min svoger. Jeg kan og vil ikke bli for speifikk da jeg ikke vet alt, men det er nevnt kreft i endetarm med spredning til lever, lymfesystem mm. Ikke bra med andre ord. Såvidt passert 50, 3 barn og kone. Nei, jeg tigger ikke om noe spesielt, men kjenner at denne avmaktsfølelsen man får fra sidelinjen ikke er enkel å håndtere. Det er så mange dimensjoner å forholde seg til.

Forløpet har vært hurtig. Vi feiret nyttår sammen og da var ingen oppmerksom på sykdommen. Nå er tilstanden dårlig. Hadde et kort besøk i dag. Han klarte 5 minutter, men valgte da å gå tilbake til sengen. Fortåelig nok. Det ble mange inntrykk å fordøye for meg selv også, må innrømmes.

Samtalen med min søster handlet selvfølgelig om behandling (cellegift om et par ukers tid), og jeg fikk et inntrykk av at begge forståelig nok har sitt håp knyttet til denne. For å være litt brutalt ærlig - jeg fikk inntrykk av at failure is not an option. Igjen forståelig nok. Her dukker dog mitt dilemma opp - jeg klarer bare ikke å mane frem samme optimisme. Deverre.

Jeg sitter dermed her og føler at jeg ikke kan bidra noe om helst. Total avmakt. Selvsagt kan og vil jeg steppe inn når det gjelder mer praktiske gjøremål som de selv er forhindret fra å håndtere gitt situajonen, men alt det andre fremstår vankelig.

Jeg vet det er mange her som har vært ute i hardt vér og vi har også mistet noen hfsere de årene jeg har vært aktiv her. Derfor setter jeg pris på om noen har noen tanker, erfaringer eller tips å dele. Selv har jeg ikke mye å by på når livet tørner brutalt og man ser de nærmeste lider på forskjellige plan. Det er én ting å ta farvel når de eldste er trette og mette av dage, og logger av, men nå blir det litt annerledes kjenner jeg.

Jeg rådet min søster å kanskje finne en profesjonell å snakke sammen med (innimellom alt det andre), men det ble vel ikke særlig godt mottatt. Litt som om det skulle være et nederlag å regne med/ta høyde for at denne situasjonen ikke får et enkelt/lykkelig utfall. Jeg vet ikke: Jeg vil ikke ta bort håpet, men synes ikke prognosen virker oppløftende. Kanskje jeg er for pessimistisk? Synes dette er vrient.

Per nå tenker jeg at det beste er å forbli på sidelinjen, men kommunisere tydelig at jeg er der når det skulle være behov? Eller er det bedre å være litt proaktiv? Med det mener/tenker jeg at de kanskje ikke er åpne nok om og rundt situajonen? Innad og utad.
 
Sist redigert:

tkr

Æresmedlem
Ble medlem
27.03.2007
Innlegg
20.539
Antall liker
27.477
Sted
Nede i fjæresteinene
Torget vurderinger
2
IMO er avmakten det verste- det finnes bokstavelig talt ingenting du kan gjøre for å avhjelpe situasjonen, og det er fryktelig vanskelig å forsone seg med. Jeg har opplevd at det er lettere å snakke med den syke selv om tingenes tilstand enn med de pårørende, men det er ikke alltid tilfelle.
Skulle ønske at jeg kunne være mer hjelpsom, men det finnes ikke noe fasitsvar på slike ting, er jeg redd. Min sympati har du ihvertfall.

mvh
 

Snickers-is

Bransjeaktør
Ble medlem
05.02.2004
Innlegg
18.250
Antall liker
16.225
Sted
Østfold
Jeg kjenner jeg har mye på hjertet når jeg leser dette, jeg må begrense meg om jeg ikke skal skrive så mye at det blir totalt ulesbart for andre.

Men for å sette ting litt i perspektiv, jeg har nylig stått på den andre siden. Saklig sett gjør jeg det vel fortsatt. Jeg ble operert for lungekreft i februar, og ved nyttår ante jeg ingen ting. Jeg har kjent på frykten, på avmakten, redselen for at jeg håper for mye, lager meg fallhøyde osv. I dag tilsier alt at jeg er på vei til å bli helt frisk, men jeg har rukket å tenke mye rart. En ting synes jeg du skal tenke ekstra mye på:

Uansett hvor syk han måtte være, om han blir frisk igjen eller ikke, så lenge han ikke er død gjenstår det liv som skal leves. Om han går bort så etterlater han seg mange pårørende med liv som skal leves. Du kan ikke gjøre noe med sykdommen hans, du kan ikke gjøre noe med døden som en gang kommer, men du kan bidra med noe i det livet som fortsatt skal leves.

Etter at verden hadde rast litt sammen rundt meg, og alle hele tiden ville vite hva som skjedde, hvordan det gikk osv, så hørte jeg noen si til min kone "Men Ellen, hvordan går det med deg oppi dette her? Du har jo hatt så mye, og du har også en bror som er alvorlig syk, hvordan klarer du dette også?" Jeg kjente jeg ble utrolig rørt av å høre dette. At noen viste sånn omsorg for noen jeg setter høyt ga meg enda mer glede enn jeg trodde. Jeg tipper hans kone klarer å holde hjulene i gang hjemme, at barna har det de trenger osv, men det kan også godt være at det er en kamp å komme seg til fryseren, finne på noe lurt å lage til middag, finne energien til å gjøre det, legge bort de tunge tankene osv. Kanskje de trenger at du inviterer dem på middag? Tar på deg noe de ikke har bedt om? Det er du som kjenner dem og vet når man kanskje går litt for langt, men det er ikke sikkert det er så lett for dem å be om tjenester, og når de virkelig trenger det står de kanskje så midt oppi det at det egentlig er litt for sent?

Noen ganger er det viktig å vite at man har noen som er der om man trenger det. Det er ikke alltid så viktig å innkassere disse tjenestene, å ringe alle de som har sagt "bare å ringe om det er noe" osv. Min bror tilbød seg å gå tidlig fra jobben og bli med meg til Moss for en undersøkelse jeg skulle ha. Det ga meg mye bare å vite at han kunne, og ville. For ham var det kanskje en tom følelse at jeg takket nei til tilbudet, og han vet kanskje fortsatt ikke at tilbudet betydde langt mer enn selve tjenesten.

Min svoger, på 43 år, er uhelbredelig kreftsyk. Vi aner ikke hvor lenge han har igjen. Da jeg ble syk hadde jeg noen samtaler med ham. Men nå er jeg blitt "han heldige" som gjør at han er "han uheldige". Det er en situasjon jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg tror simpelthen ikke jeg er i posisjon til å kunne gjøre noe med den situasjonen på noen som helst måte.

Ellers vil jeg berømme deg for din pessimisme. Misforstå meg rett, men jeg var på mine yngre dager litt for optimistisk noen ganger. Det angret jeg bittert på. Realisme behøves, og vi trenger å være forberedt på at dårligere nyheter kan komme. Hans nærmeste pårørende trenger neppe å bli overøst med optimisme. Jeg måtte en gang forklare en gammel mann at hans datter (min svigermor) var syk, og at hun ikke hadde lenge igjen. Om han ville treffe henne skulle vi hjelpe ham så han fikk komme seg til sykehuset. Hva i alle dager var liksom planen? Skulle de fortelle ham det etterpå? Hans nærmeste må gjerne lulles inn i optimisme, men hva er planen om dette går skikkelig galt? Hva med om det går "litt galt"? Han er kanskje ikke den han en gang var etter behandling, selv om han overlever. Skal barna hans få alt på en gang, eller skal de få litt tid på seg til å venne seg til tanken på hva som kan skje? Slik du beskriver situasjonen vil jeg ikke tro legene er i nærheten av å tenke at "dette går helt sikkert bra". Både barn og voksne som er vant til å ha ham i livet trenger å vite at det kan være kort tid igjen. Barn takler slike ting langt bedre enn de fleste tror. En dame på Kreftforeningen sa til meg: Sørg for at barna dine er så godt informert at de ikke begynner å søke etter svar på Internet.

Jeg ønsker dere masse lykke til, og forstår godt at du er bekymret.
 

RojohII

Hi-Fi freak
Ble medlem
11.02.2011
Innlegg
4.422
Antall liker
1.850
Sted
Karmøy - Rogaland
Takk for at du deler innsikt og erfaringer Snickers-is. Kommer nok til å lese dette flere ganger. Mye verdifullt å ta med seg. Beste ønsker til din svoger og alle rundt også. :)
 
Topp Bunn