Det er early days enda for min Ortofon 2M Blue. Jeg kjøpte den for noen timer siden.
Første inntrykk er at det var vanskelig å få den stabil i min P3 med Rega rb300. Det var mye skipping og hopping før jeg fikk den til å spille stabilt.
Den ser ut til å passe perfekt inn i RB300 armen på Rega, så jeg falt for fristelsen å legge den "kant-i kant" under hodet på armen.
Men dette fungerer ikke. Den må peke noe ut fra sentrum for å spore godt. Skuffende, i og med at den så ut til å være meislet ut med tanke på RB300. Den må altså stå litt skjevt på armen. So what. Hvilke må ikke det?
Men så høres den ut som en skjelvende og prustende marsvinhunn mellom sporene, et slags snøvlende pust, som kanskje tyder på at jeg fortsatt ikke har fått stilt den inn riktig ennå...aiiighh!
Jeg har tidligere hatt Goldring, Rga, Sony, etc.
Men jeg vil uansett gjerne sammenligne denne med en gammel og velbrukt Ortofon TM7 (denne uglesette og billige fjerdekusinen) som jeg har brukt en del.
Første inntrykk var at 2m Blue vidreformidler mer overflatestøy. Det er ikke slik at det "hisser og popper", men det er en jevn, noe høyfrekvent, nesten statiskelektrisk "småfresing" som ikke var like fremtredende på TM7 (mulig den ikke dekker denne frekvensen...).
Men dette kun på velbrukte, nokså slitte plater, og bare i modus "kritisk lytting".
Ikke sjenerende ved vanlig bruk.
Deretter åpner 2M blue en katedral av lyd.
En storstue, til forskjell fra TM7's nokså umøblerte studenthybel.
Musikken vokser opp under taket og ut til sideveggene, den smyger seg langs parketten og bykser! Opp der du minst venter det. Det er Concær!
Lennart Cohens stemme fyller både tak, gulv og vegger, truer med sprekkdannelser i gipstaket. Kordamene rykker frem, de smyger seg på og inntil. En kan faktisk høre hva de synger, eller hvisker.
Lydbildet er komplett, det er balanse og skjønnhet, Dire straits blir et symfoniorkester,
Men det er likevel noe jeg savner fra studenthybelen.
Det er attack!
Den Knallharde synthbassen fra "I'm your man" skiva (Lennart C.), sleggebassen som treffer der det kjennes best (her må eventuelle kvinnelige lesere unnskylde meg).
Råskapen i stemmen til Dylan.
Men jeg savner absolutt ikke den råskapen i Dylans høyeste munnspilltoner som TM7 "vidreformidlet" så alt for godt!
For å summere et noe usammenhengende første inntrykk: jeg er fornøyd med 2M Blue, det er den beste pickupen jeg har hatt, men jeg begynner å lure på om det er andre deler av signalkjeden det er noe feil med, nemlig: meg selv, mine ører og mine preferanser.
Det er mulig jeg har et slags hørselstap eller en slags kulturskade som medfører en forkjærlighet for det mer krasse og skarpe, den korpulente bass og et generelt utagerende lydbilde..discolyd, med andre ord!
Men som sagt: Pickupen er ikke innspilt enda.
Mulig jeg prøver DL-103....
Med tid og stunder.
Foo.
Edit:
Resten av anlegget: Snell a3i, Yamaha MX-1000, Rega p3, Tandberg 3002 (pre), Technics SL-PS900 (CD).
(Dette låter nydelig på CD, men får ikke helt til LP)
Første inntrykk er at det var vanskelig å få den stabil i min P3 med Rega rb300. Det var mye skipping og hopping før jeg fikk den til å spille stabilt.
Den ser ut til å passe perfekt inn i RB300 armen på Rega, så jeg falt for fristelsen å legge den "kant-i kant" under hodet på armen.
Men dette fungerer ikke. Den må peke noe ut fra sentrum for å spore godt. Skuffende, i og med at den så ut til å være meislet ut med tanke på RB300. Den må altså stå litt skjevt på armen. So what. Hvilke må ikke det?
Men så høres den ut som en skjelvende og prustende marsvinhunn mellom sporene, et slags snøvlende pust, som kanskje tyder på at jeg fortsatt ikke har fått stilt den inn riktig ennå...aiiighh!
Jeg har tidligere hatt Goldring, Rga, Sony, etc.
Men jeg vil uansett gjerne sammenligne denne med en gammel og velbrukt Ortofon TM7 (denne uglesette og billige fjerdekusinen) som jeg har brukt en del.
Første inntrykk var at 2m Blue vidreformidler mer overflatestøy. Det er ikke slik at det "hisser og popper", men det er en jevn, noe høyfrekvent, nesten statiskelektrisk "småfresing" som ikke var like fremtredende på TM7 (mulig den ikke dekker denne frekvensen...).
Men dette kun på velbrukte, nokså slitte plater, og bare i modus "kritisk lytting".
Ikke sjenerende ved vanlig bruk.
Deretter åpner 2M blue en katedral av lyd.
En storstue, til forskjell fra TM7's nokså umøblerte studenthybel.
Musikken vokser opp under taket og ut til sideveggene, den smyger seg langs parketten og bykser! Opp der du minst venter det. Det er Concær!
Lennart Cohens stemme fyller både tak, gulv og vegger, truer med sprekkdannelser i gipstaket. Kordamene rykker frem, de smyger seg på og inntil. En kan faktisk høre hva de synger, eller hvisker.
Lydbildet er komplett, det er balanse og skjønnhet, Dire straits blir et symfoniorkester,
Men det er likevel noe jeg savner fra studenthybelen.
Det er attack!
Den Knallharde synthbassen fra "I'm your man" skiva (Lennart C.), sleggebassen som treffer der det kjennes best (her må eventuelle kvinnelige lesere unnskylde meg).
Råskapen i stemmen til Dylan.
Men jeg savner absolutt ikke den råskapen i Dylans høyeste munnspilltoner som TM7 "vidreformidlet" så alt for godt!
For å summere et noe usammenhengende første inntrykk: jeg er fornøyd med 2M Blue, det er den beste pickupen jeg har hatt, men jeg begynner å lure på om det er andre deler av signalkjeden det er noe feil med, nemlig: meg selv, mine ører og mine preferanser.
Det er mulig jeg har et slags hørselstap eller en slags kulturskade som medfører en forkjærlighet for det mer krasse og skarpe, den korpulente bass og et generelt utagerende lydbilde..discolyd, med andre ord!
Men som sagt: Pickupen er ikke innspilt enda.
Mulig jeg prøver DL-103....
Med tid og stunder.
Foo.
Edit:
Resten av anlegget: Snell a3i, Yamaha MX-1000, Rega p3, Tandberg 3002 (pre), Technics SL-PS900 (CD).
(Dette låter nydelig på CD, men får ikke helt til LP)
