Wergeland skrev:
Roberten skrev:
Born To Run. Til jeg dør. Og 100 år etter.
Om du lever livet slik det formidles i trådene her på hifisentralen (og den ene gangen vi har hilst på hverandre) så skjønner jeg godt at Born to Run er favoritten. En hyllest til natta, ungdomstid og overmot.
Darkness er blåmandagen, - virkeligeheten, ansvaret og voksenlivet som sparker inn døra. En tung pille å svelge.
Fineste komplimentet på lenge, Wergeland.
Tja... formen/oppførselen var om ikke annet i hvert fall representativ for arrangementer i regi av Rock og Spesialreiser.
Og en veldig riktig beskrivelse av Darkness, synes jeg. At jeg velger meg Born To Run handler nok veldig mye om at det er det første albumet jeg har hatt noe forhold til.
Som fireåring var jeg i følge opphavet manisk opptatt av skiva, og forlangte å høre den minst én gang om dagen. Det er også den lp'en jeg lærte meg å bruke platespiller på.
Det finnes smalfilmopptak av undertegnede med hodetelefoner like store som hodet, skrålende til Born To Run som fireåring. Tekstene kunne jeg utenat, selv om jeg ikke kunne et skvett engelsk. Åpningen på Thunder Road får det fortsatt til å renne kaldt av lykke nedover ryggmargen på meg.