Av og til er det rettet sterk kritikk mot barnevernet og de har ikke mulighet til å forsvare seg i media.
Jeg var nestleder i barnevernsnemnda i en kommune i begynnelsen på 90- tallet.(den politiske delen av barnevernet)
Jeg var dengang imponert over hvor godt og grundig sakene ble utredet og presentert for nemda. Alle avgjørelser skulle vi få høre og ta stilling til.
Omsorgsovertakelse var en liten del av det hele dengang.
Det meste gikk i hjelpetiltak, hjemmebesøk meldt og uanmeldt, støttekontakt som kommer hjem og får barn til skolen med skolemat, lekser, renhold i hjemmet, avlastingshjem i helger, prioritert barnehageplass, hjelp til nye klær, og mye mer.
Jeg fikk rask forståelse for at de som jobber i dette synes det er mye trist og vanskelig.
Når det kommer til omsorgsovertagelse, er det de mest alvorlige sakene og som ofte blir publisert som "overgrep mot familier" med store overskrifter, og hvor folk ytrer sterke negative reaksjoner mot barnevernet. De får aldri høre begrunnelse for slikt vedtak.
I min 4-års periode husker jeg en spesiell sak om omsorgsovertagelse:
13 år gammel gutt, hvor faren var død og moren brydde seg ikke om ham og hadde flyttet langt fra stedet.
Gutten hadde bodd hos sine besteforeldre siden han var 5 år gammel.
Nå begynte besteforeldre å bli gammel, ( ca 73 år )
Barnevernet mente dengang at blod ikke er tykkere enn vann, og at gutten burde settes til fosterfamilie ca 6 timers reise unna.
Psykolog sa i sin prosedyre at oppveksten til gutten ikke var ideell og bedre mulighet burde forsøkes.
Besteforeldrene hadde begge uttalt at de av og til var slitne men de ville gjerne fortsette å oppfostre gutten
Bestefar hadde lært gutten å ro, fiske med pilk, og å sette garn, og ellers var det bilturer og fotturer.
Dette er kort beskrevet men jeg og en annen i nemda stemte i mot omsorgs-overtagelse og med delt nemd ble saken oversendt fylkesmannen og jeg hørte senere at gutten fikk bli hos sine besteforeldre. ( ikke at det er så viktig, men vi var 2 på høyresiden som stemte i mot, mens de på ve. siden stemte for overtagelse)
Barnevernet er til barnets beste:
Undersøkelser tyder på at det er en betydelig under-rapportering til barnevernet i Norge.
Helsepersonell er underlagt en veldig streng taushetsplikt, men når det gjelder mistanke om mishandling/ omsorgssvikt hos forsvarsløse barn, trer denne taushetsplikt til side og de får en opplysningsplikt, og uten ubegrunnet opphold. ( taushetsplikt i forhold til foreldre som kommer med barnet til helsevesen, blir svakere enn opplysningsplikt til fordel for barnets beste)
Mistanken behøver ikke være veldig sterk og helsevesen skal ikke etterforske dette, det skal barnevern og politi gjøre hvis det er grunnlag for det.
Lampene bør lyse når barn som ennå ikke kan bevege seg kommer med flere blåmerker og noen ganger benbrudd.
Ex: Et lite barn hadde vært hos helsesøster, fastlege og på sykehus med skader men ingen av disse hadde rapportert noe som helst. 1 uke deretter døde barnet etter alvorlig mishandling. Ganske ille det også.
Mange vegrer seg for å innmelde sin mistanke av forskjellige grunner og det er forståelig men det er lovpålagt å gjøre det selv om det etterpå skulle vise seg å være falsk alarm.
Huff, dette ble langt men det er slik jeg ser på barnevernet i Norge. Det meste er veldig bra.
