Oj, hvor skal man begynne? Praktisk talt samtlige sosialistiske revolusjoner har jo endt i grusomme diktatur så det er nok å ta av. Man kan gjerne karikere høyre- og venstresiden som du gjør, men det er etter min mening omtrent like opplysende som å påstå at motsetningene handler om utopisk individuell frihet kontra kollektivistisk undertrykkelse og statlig formynderi. Altså ikke i det hele tatt.
Jeg har med årene blitt en sterk tilhenger av flere tradisjonelle venstresidesaker (feks har behovet for formuesskatt og/eller kraftig arveavgift blitt én av mine hjertesaker), men å fremstille politikk som en godes kamp mot onde synes jeg er idioti. For det første bereder det grunnen for en polarisering som bare de Trumpske krefter vil tjene på, og for det andre er det en intellektuelt bankerott tilnærming til politikk uansett hvor mange aparte historiske referanser du prøver å briefe med. Du underslår de tenkende evnene (eller enda verre, menneskesynet) til alle som ikke har falt ned på de samme konklusjonene som deg selv, og den arrogansen er mye av grunnen til problemene de styrende sosialdemokratiske partiene sliter med om dagen. Du dytter meg mot høyre omtrent like mye som Pedal dytter meg mot venstre, og jeg er garantert ikke den eneste. Egentlig finner jeg det nesten forbausende at noen med bakgrunn i PR-bransjen kan få sitt eget budskap til å bli så fremmedgjørende.
De nordiske landene er selvsagt "grusomme diktaturer" i manges øyne, men de fleste vil nok mene at dette ikke er tilfelle. Det blir så inderlig tåpelig når du må vekk fra landet for å tilbakevise et helt opplagt mønster, som er gyldig og sentralt i forskning og historiefortelling. Høyresiden mener at lavere klasser ikke har gjort seg fortjent til goder, mens de etablerte klasser har fortjent dem og fortjener å beholde sine privilegier.
At makt misbrukes og idealer forlates er velkjent og slett ikke unikt for kommunismen. Du ser ikke poenget, tydeligvis, og strekker deg etter en fiktiv "Napoleon", og peker på grusomme diktaturer. Hold deg til Norge, du finner et vell av gode eksempler.
Det handler om etablissementets utnyttelse av samfunnets lavere klasser, uavhengig av ideologi. Den franske revolusjonen var ikke fyrt opp av kommunisme, men av den radikale idéen om "egalité, fraternité, liberté" - likhet, broderskap og frihet. Aristokratisk maktmisbruk underkuet og utbyttet folket, og undertrykkelsen var institusjonalisert, med kirkens velsignelse og makt som ga moralsk legitimitet til undertrykkelsen. Kongemakten var eneveldig.
Ingen av oss som sitter her og plaprer om "enkel dikotomi" ville hatt tilgang til dagens enorme muligheter om det ikke var for de amerikanske og franske revolusjonene, som nettopp kastet omkull på en gitt undertrykkelsesorden, som vist i illustrasjonene over. Det tok tid. Stemmerett for alle kom først etter de illustrasjonene. Lik tilgang til utdanning ditto. I Norge kjempet Høyre mot at hvem som helst skulle få tilgang til høyere studier. Det var politisk motstand mot utvidet adgang til artiumkurs utover 1950-tallet, fordi det ville komme så mange uten "den nødvendige dannelse" inn i akademia. Man måtte etablere private artiumkurs for å utvide mulighetene.
PDF:
https://dms-cf-08.dimu.org/file/033...n_For_Nye_Utdanningsmuligheter_I_Regionen.pdf
Det er selvsagt mange i Norge som fortsatt huser et innett raseri over at arbeiderklassen tilrev seg makt i mellomkrigstiden, men det gjorde den, selv om militæret ble sendt mot arbeidere som streiket, dens politikere ble fengslet, og Samfundsværnet ble etablert for å kunne slå tilbake mot "væpnet revolusjon".
Mye fint her om Samfundsværnet, det paramilitære borgervernet som ble etablert for å stanse arbeiderklassens krav om bedre vilkår:
PDF:
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/38299/klykken-master.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Dette er en vedvarende og sterk tråd gjennom historien og det var kun ved store oppofrelser og langvarig og systematisk kamp at vi fikk samfunnsordenen vi nyter godt av i Norden, og som mange - spesielt på høyresiden - arbeider hardt for å rive ned, av grunner som går tilbake til det du kaller en altfor enkel dikotomi.
Noen ganger er det enkle prismer som gjør at vi ser bedre og forstår mer.