For en sommer/høst det har vært, noen gleder, men mest tunge stunder. Noe er så vanskelig og vondt at jeg fremdeles må la det synke inn - selv etter snart fire måneder siden jeg fikk høre det. Jeg kommer til å dele det, men det er fortsatt at for vondt og spesielt for meg. Noe annet er å "krype til korset" for å innse at helsen må komme først, etter fem pr med AAP så ser det ut som at jeg går mot delvis uføretrygd (etter anbefaling fra leger, professorer og nav) min gen-sykdom blir jeg ikke kvitt, har blitt bedre med ny medisin, men langt fra bra. Med dette så påvirker det også vår økonomi i familien, og det ser ut som at vi må kvitte oss med huset på Kreta, selv med mye utleie så blir det for dyrt å ha (gresk skatt er ikke for pusekatter). Og med det lille besøket av Cæsar som vi måtte levere tilbake igjen også så kan jeg ikke si noe annet at denne sommeren (og hittil i høsten) kunne jeg godt bare hoppet rett over. Slike stunder er det vanskelig å se noe særlig positivt fremover - ikke det at jeg er deppet, men det er noe med at livet slett ikke ble slik en hadde sett det for seg - det kan ta tid å godta. Jeg prøver, men det vil ta tid.