Hva med en liten historisk recap når det gjelder (kvalitets)høyttalerenes "motorer"?
(med fokus på tekniske, fysiske og kommersielle betraktninger)
"I begynnelsen var det field-coils" Litt forenklet kan man si at dette var måten man gjorde det på i starten (simple jernmagneter fantes også, men her gjelder det høyttalerelementer av noen dignitet). Field-coils er altså ingen permanent magnet, men det skapes et felt ved hjelp av elektromagnetisme. Kjent teknikk fra fysikktimene vil jeg tro. Send strøm gjennom en spole og du skaper et magnetisk felt.
Fordeler: Trenger ingen eksotiske metallblandinger, magnetfeltets styrke kan varieres ved hjelp av spenningen, kraftig og stabilt power supply hindrer metning og
følgende komprimering i lyd, ved større vedvarende belastninger.
Ulemper: Krever ekstern strømforsyning, flere komponenter, fysiske byggemål og vekt er relativt store.
Så, på begynnelsen av 30-tallet, kom Alnico på banen som erstatning for de tidlige klassiske jernmagnetene. Kraftig forbedring, her hadde man et materiale som gjorde at permanentmagneten fikk tilnærmet samme gode egenskaper som field-coils, bl.a. et magnetfelt helt opp mot 1,4 Tesla. Endelig en erstatning for field-coils!
Fordeler: Permanente magneter, behovet for eksterne komponenter faller bort. Kommersielt fullt forsvarlig, materialene var billige på denne tiden. Lydmessig angivelig ingen
særlig forringing i forhold til field-coils. Totalkostnadene ble lavere og bruken selvfølgelig mye enklere.
Ulemper: Følsomt for bl.a. slag, feilplasseringer og metninger, som kunne føre til tidlig avmagnetisering og påfølgende nødvendig remagnetisering. Fysisk omtrent
like store som tidligere field-coils.
Som en følge av prisstigning på materialer og et ønske om billigere og ikke nødvendigvis så effektive høyttalere/elementer (transistorforsterkere med store effekter var i mellomtiden blitt en realitet) ble så Ferrit-magneter mer eller mindre standard på sytti-tallet. Fortsatt produseres det elementer med Alnico, men mest for profesjonelt bruk og der hvor det er spesielt høye krav. Kommersielt så er Alnico'en nærmest død hva vanlige forbrukerhøyttalere angår.
Ferrit-magnetene har nærmest tatt over helt, og det med god grunn
Fordeler: Lett å tillvirke, billig billig. Remagnetisering ikke samme issue som for Alnico, størrelse/vekt ytterligere ned ikke minst som en følge av at det ikke lenger er nødvendig
med store kraftige magneter, da transistoreffekt er enkelt og billig tilgjengelig.
Ulemper: Dersom det er ønskelig med høy ytelse blir de fort like store/tunge som en Alnico. Elektriske egenskaper ikke like gode somA. men gode nok.
Tidlig på åttitallet kom så Neodym-magneten, som er den hittil sterkeste permanente magneten pr. volum/vekt. Ble vel egentlig oppdaget i prosessen med å finne en erstatning for andre, dyre og obskure metallvarianter som hadde eskistert en tid, f.eks. Samarium Cobalt og Lanthanium Cobalt (som eksempelvis finnes i enkelte spesialelementer fra Fostex).
Fordeler: Ekstremt kompakt og lett i forhold til andre høyytelsesmagneter eks. Alnico, vektforhold fort 1:4, relativt enkelt/billig å fremstille og bearbeide. Holder bedre på
magnetismen enn noen annen magnet.
Ulemper: Noe korrosjonsutsatt, bør overflatebehandles (maling ellernikkel/krom)
Generelt så er det egentlig alltid de kommersielle interessene som har forårsaket nye materialer og teknologi, et artig fenomen er selvsagt transistorens inntreden som mer eller mindre overflødiggjorde elementer med høy effektivitet og gjorde 88 dB-skoeskehøyttaleren til et faktum.
LYDMESSIG sett så er bildet ikke nødvendigvis det samme, og det er jo det denne tråden handler om. Personlig (og følgelig sterkt subjektivt) så har jeg erfart følgende:
Moderne, riktig konstruerte elementer med ferrit kan spille forrykende bra, særlig mellomtone/diskant som har høy følsomhet. Har ved enkelte anledninger hørt Alnico varianter av samme elementer ogat det er forskjeller er det ingen tvil om. Graden og hvilke forskjeller er mer variabelt, men forbedring er det uansett. Har også hørt Field-coil direkte erstatte Alnico, med identiske komponenter i driveren forøvrig, og med klar forbedring. Enda mer detaljer og "blackness"
For basselementer er det absolutt ikke tvil, her er Alnico suverent bedre enne Ferrit. Har også opplevd field-coils som enda et hakk vassere, mer detaljer og enda mer kontroll.
Har selv en del store 12" og 15" fullrange elementer både med Alnico og Ferrit (Altec, Electro-Voice) og her er det virkelig tydelig hva som "ruler". Neodym har jeg liten erfaring med.
Har hatt noen MAGISKE opplevelser med Alnico, trioder og vinyl må jeg si, og jeg er ikke fantast hverken m.h.t. rør eller vinyl.
Moralen må bli som den ofte blir: Utvikling er ikke nødvendigvis fremskritt!