Stjelt fra fjasboka…
Påhengsmotorer og sinnemestring ...
Et gammelt uttrykk lyder som følger; "Har du fått han Tykje i båten, må du ro han heilt heim". Et munnhell som kan benyttes i mange situasjoner og anledninger, og betydningen kan vel dekke så mangt.
Fra inngåtte avtaler om dugnadsarbeid på svigermors hus eller hytte, til medlemskap i EU, for eksempel!
Et annet, maritimt miljø, er dog et mer passende felt, og det er kanskje der uttrykket har sin opprinnelse.
I årtusener har "feskarbonden" rodd sine båter langs kysten. Fra de første primitive stokkebåter, via klinkbyggde smekre nordlandsbåter, til min foreldregenerasjons "spisser". Jeg har god kjennskap til de to sistnevnte. Har både nordlandsbåt og spisser i familiens gamle storbåtnaust på Telnes.
Men tilbake til han "Tykje"...
I forrige århundre, nærmere bestemt i 1907, var det at en norsk-amerikaner ved navn Ole Evinrude, som en av de første, begynte å planlegge den såkalte påhengsmotoren. Til bruk på mindre båter. Oppfinnelsen ble etterhvert en suksess, og flere produsenter dukket opp i årene som fulgte.
Kystboeren her oppe i høyarktis så muligheten for lettvint transport på "blåmyra", og saget bort enten øverste del av akterskotten på spissa og satte inn ei fjøl på tvers, eller klinket fast en totoms-fire på høykant på tvers av skotten, og hengte nyanskaffelsen på den.
Båtbyggerne i Saltdalen og i Rana så utviklingen, og begynte å produsere "speilbåten". Forparten og kjøl som ei tradisjonell spisse, men lagt ut akter med tverr hekk; et "speil" egnet for å henge nevnte helvetesmaskin på ...
For alle med et aldri så lite snev av mekanisk innsikt, er det åpenbart at salt vatn og mekaniske- og for ikke å snakke om elektriske innretninger, er en særdeles ugunstig kombinasjon!
Som mange vet er en bensinmotor avhengig av en elektrisk gnist via en tennplugg for å starte og opprettholde stabil gange.
Den tidlige feskarbonden var lykkelig uvitende om problematikken. Inntil han lå midtfjords å dro på seg alt fra harmløs senestrekk til fatalt infarkt, på grunn av uvitenhet om salige Georg Ohm's oppdagelser ...
For å omskrive herr Ohm's lov; motstand i en elektrisk leder på grunn av korosjon og rust, er lik høyt blodtrykk x intens bannskap!
For i påhengsmotorens ungdomstid var hermetisk innkapslet elektronisk tenning, og sjøvannsbestendige metallegeringer en relativt fjern framtidsdrøm.
Resultatet gav seg selv; ustabile motorer, og dertil påfølgende mistro og tap av tillit til salige Evinrude's oppfinnelse.
Jeg har både vært vitne til og erfart på kropp og sjel, de tidlige generasjoner påhengsmotorers notorisk iboende fanskap!
Min ene onkel på Telnes kjøpte tidlig påhengsmotor. En svenskprodusert Cresent. Luftavkjølt 4 hestekrefters "magesår" uten gir. For å bakke akterover snurret man enkelt og greit motoren 180 grader.
Du store tid, det ble "lest mykje bainnskap" over den svenskejækel'n.
En gang onkel hentet meg på Finnset for transport til paradiset Telnes, ble det heller en tur nærmest til det absolutt motsatte sted.
Onkel dro og dro. Lenge og hardt! Straumen bar nordover i fjorden, og litt "sø'væst" vindtrekk var det også, så i mitt stille sinn tenkte jeg at drar han et par ganger til, så er vi framme på Telnes!
Denne aktuelle onkelen og eier av en lunefull svenske, var min mentor i bannskap. Skal hilse å si jeg tilegnet meg mye kompetanse på feltet på den turen.
Det endte med årer og resignasjon. Og en ytterst taus og signifikant kommentarfri passasjer! Jeg var ikke gamle karen, men skjønte antageligvis instinktivt når man skulle holde tann for tunge ...
Min onkel nummer 2 på Telnes gikk til anskaffelse av en 5 hk Evinrude. Den klarte jeg og drukne på grunn av ei elendig fortøyning "imella skjærret". Jeg fikk etterhvert motoren av onkel, da han i ettertid slet med å få den til å starte og gå jevnt ...
Av og til er livet rettferdig, og jeg fikk straff for min sekunda fortøyning!
Evinruden utviklet raskt epilepsi etter forliset, og ble mer et treningsapparat enn en framdriftsmotor. Jeg utviklet en brukbar armstyrke av alle snortrekkene, og til slutt slet jeg av startsnora på den infame motorjævelen!
Det sies at da fanden var i humør fant han opp spiralfjæra. En gang da han var kraftig i "baktrompen" fant han opp bladfjæra!
Og der var det den blivende mekaniker tabbet seg ut ...
Jeg hadde som nevnt slitt av snora til "hjerneslagshelvetesmaskinen", og demonterte det såkalte startapparatet, på den 5 hesters "mentalsykehustransformatøren" med det tillitvekkende navnet "Seahorse".
Joda, ca. annenhver hest har som kjent et godt kjent kjønnsorgan, og det ble et hyppig nevnt adekvat synonym i mitt vokabular i min "far out(board)" periode!
I min naive premature mekaniker-karriere presterte jeg å slippe løs den spiralformede dommedagsfjæra.
Spjoiiiing, sa det, og halve naustet var fyllt av flatbanket fjærstål. Like stiv og umedgjørlig som en yppersteprest fra Taliban!
Etter en " 8-dagstid" og ugudelig mye bainnskap og blødende kutt i både sjel og fingre, fikk jeg replassert fjærstålshelvetet i startapparatet og la herr Evinrudes revolusjonerende maritime hjelpemiddel og psykiaterstandens største bidragsyter, til salgs omgående!
Jeg er dieselmotor-liebhaber! Og med startmotor, ikke veivstart eller Gud forby; snorstart! Men, da japanerene begynte med sine driftssikre 4-takts påhengsmotorer, har min tilværelse på blåmyra siden vært en berusende lykkeopplevelse, fyllt av nærmest religiøse takksigelser til herr Evinrude's patenter!
Hallelula!
I
Stjelt fra fjasboka…
