Er godt i gang. Jordkjeller ferdig og fylt halvveis opp. Ble greit med poteter i år. Agregat til vannpumpe klar. Kombi rifle klar. Ved for to år på lager. Gass til to år på komfyr. Gassvannvarmer til dusjing. Liten Honda strømagregat till lys og div inne Elle jeg kan ta ut strøm fra Kiaen.
Hvis man graver seg ned i ett høl i bakken for å overleve et eller annet svære greier hva er det da man overlever til, hva skal man gjøre etterpå og med hva og hvordan? Hva er planen? Utenom å drepe alle andre når man ser noe som kan spises...
Er det en følelse av å ha kontroll? For meg blir det som dopapir òg brød - hysteriet 12. mars 2020.
Skal man berge noen måneder eller år, trengs det uhorvelige mengder av både det ene og det andre. Må da være bedre å leve mens man kan, og ta det som kommer - om det kommer.
Jeg tenker at hvis noe er så jævlig at man må grave seg ned eller mure seg inne for å overleve er det da noen vits i å overleve? Da vil det garantert vente et helvete der ute når man kryper ut igjen, det kan da umulig være noe å trakte etter..
Jeg tenker at hvis noe er så jævlig at man må grave seg ned eller mure seg inne for å overleve er det da noen vits i å overleve? Da vil det garantert vente et helvete der ute når man kryper ut igjen, det kan da umulig være noe å trakte etter..
Hvis man graver seg ned i ett høl i bakken for å overleve et eller annet svære greier hva er det da man overlever til, hva skal man gjøre etterpå og med hva og hvordan? Hva er planen? Utenom å drepe alle andre når man ser noe som kan spises...
Er det en følelse av å ha kontroll? For meg blir det som dopapir òg brød - hysteriet 12. mars 2020.
Skal man berge noen måneder eller år, trengs det uhorvelige mengder av både det ene og det andre. Må da være bedre å leve mens man kan, og ta det som kommer - om det kommer.
Tenk deg at langvarig uvær gjør at veier raser ut og bryggeribilene ikke når frem til butikkene dine på to måneder.
Men smart som du er, har du bunkra godt opp med øl.
Kom ikke her og si at du ikke skjønner hva som er greia med å ha planlagt litt i forkant , om du ser verdien i dette.
Liker å referere til boken "Desperate Journeys, Abandoned Souls". Den tar for seg hendelser der mennesker er havnet "in extremis", i ytterst krevende situasjoner, etter skipsforlis, flystyrt og lignende. Hva gjør man da?
Underlig nok er det noen rare reaksjonsmønstre. Noen setter seg ned og dør, selv om de har det meste de trenger for å klare seg (så som kilde til ild, mat og andre forsyninger). Andre klarer seg uten noe som helst, men en gjenganger er at "When the going gets tough, the not so tough get eaten".
En strålende bok. Jeg viste til den i dette:
“Desperate Journeys, Abandoned Souls”.
Boken “Desperate reiser, forlatte sjeler” handler om mennesker som av ulike grunner er havnet “in extremis”, helt på kanten av overlevelsesbetingelser. Den forteller om overlevelsesstrategier etter skipsforlis, katastrofer og ekspedisjoner i vanskeligheter, fra 1500-tallet og frem til nyere tid.
Det som går igjen, i de ulike fortellingene, er at betingelsene for overlevelse var best om de forliste hadde et realistisk grep på utfordringen. Kanskje hadde de bare det de sto og gikk i, men de områdde seg, vurderte hva de hadde av muligheter, la en plan med utgangspunkt i disse - og reddet seg. Det kunne ta lang tid og kreve store oppofrelser og lidelser, men ved å ta inn over seg omfanget av utfordringene, økte de også overlevelsessjansene.
Andre, som ikke fulgte eller forstod behovet for en slik strategi, reagerte med avmakt og apati, og døde gjerne der de var strandet; noen ganger uten en gang å ha tent et bål, selv om de hadde det som skulle til. Mange forventet at forsynet ville redde dem, eller at andre ville komme til unnsetning. Dermed satte de seg til å vente på redningsmenn som aldri kom.
Peter Wessel Zapffe skriver om slike blokkeringer i “Om det tragiske”. Han kaller det metafysiske handlingslammelser og mener de inntreffer når det går opp for oss at vi er kastet inn i en for oss hittil ukjent virkelighet, som vi vegrer oss for å akseptere:
Mennesket i biologisk miljø reagerer paa lignende maate; er man aldeles uten midler til at bedømme situationen, sætter man sig ende ned og negter at røre sig … To danske damer med “fjeld-angst” skrek høit ved den blotte berøring.
De danske vandrerne var uforberedte på norsk fjellnatur, og reagerte med handlingslammelse og skrekk. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å få folk til å forlate oppmerkede stier i fjellet og begi seg inn i “ukjent land”. De røde T’ene malt på steiner og små varder langs stien - disse tjener som sivilisasjonstegn - som et signal om at det er trygt, selv om du aldri har vært her før. En oppfordring om å forlate det illusorisk trygge vekker angst og usikkerhet, og man stritter imot. Utlendinger uten erfaring med vårt fjellandskap reagerer med vantro når naive nordmenn trekker dem med til fjells. “Are you trying to kill me?” ble jeg spurt engang, av en amerikaner som trodde jeg hadde gått fra vettet, da jeg pekte ut hvor jeg hadde tenkt å legge turen.
Liker å referere til boken "Desperate Journeys, Abandoned Souls". Den tar for seg hendelser der mennesker er havnet "in extremis", i ytterst krevende situasjoner, etter skipsforlis, flystyrt og lignende. Hva gjør man da?
Underlig nok er det noen rare reaksjonsmønstre. Noen setter seg ned og dør, selv om de har det meste de trenger for å klare seg (så som kilde til ild, mat og andre forsyninger). Andre klarer seg uten noe som helst, men en gjenganger er at "When the going gets tough, the not so tough get eaten".
En strålende bok. Jeg viste til den i dette:
“Desperate Journeys, Abandoned Souls”.
Boken “Desperate reiser, forlatte sjeler” handler om mennesker som av ulike grunner er havnet “in extremis”, helt på kanten av overlevelsesbetingelser. Den forteller om overlevelsesstrategier etter skipsforlis, katastrofer og ekspedisjoner i vanskeligheter, fra 1500-tallet og frem til nyere tid.
Det som går igjen, i de ulike fortellingene, er at betingelsene for overlevelse var best om de forliste hadde et realistisk grep på utfordringen. Kanskje hadde de bare det de sto og gikk i, men de områdde seg, vurderte hva de hadde av muligheter, la en plan med utgangspunkt i disse - og reddet seg. Det kunne ta lang tid og kreve store oppofrelser og lidelser, men ved å ta inn over seg omfanget av utfordringene, økte de også overlevelsessjansene.
Andre, som ikke fulgte eller forstod behovet for en slik strategi, reagerte med avmakt og apati, og døde gjerne der de var strandet; noen ganger uten en gang å ha tent et bål, selv om de hadde det som skulle til. Mange forventet at forsynet ville redde dem, eller at andre ville komme til unnsetning. Dermed satte de seg til å vente på redningsmenn som aldri kom.
Peter Wessel Zapffe skriver om slike blokkeringer i “Om det tragiske”. Han kaller det metafysiske handlingslammelser og mener de inntreffer når det går opp for oss at vi er kastet inn i en for oss hittil ukjent virkelighet, som vi vegrer oss for å akseptere:
Mennesket i biologisk miljø reagerer paa lignende maate; er man aldeles uten midler til at bedømme situationen, sætter man sig ende ned og negter at røre sig … To danske damer med “fjeld-angst” skrek høit ved den blotte berøring.
De danske vandrerne var uforberedte på norsk fjellnatur, og reagerte med handlingslammelse og skrekk. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å få folk til å forlate oppmerkede stier i fjellet og begi seg inn i “ukjent land”. De røde T’ene malt på steiner og små varder langs stien - disse tjener som sivilisasjonstegn - som et signal om at det er trygt, selv om du aldri har vært her før. En oppfordring om å forlate det illusorisk trygge vekker angst og usikkerhet, og man stritter imot. Utlendinger uten erfaring med vårt fjellandskap reagerer med vantro når naive nordmenn trekker dem med til fjells. “Are you trying to kill me?” ble jeg spurt engang, av en amerikaner som trodde jeg hadde gått fra vettet, da jeg pekte ut hvor jeg hadde tenkt å legge turen.
Det er nok aldri helt godt å si hvordan man vil reagere i nye og ukjente situasjoner, særlig hvis det er noe man aldri har trent på eller er forberedt på, eller ikke har vært i lignende situasjoner tidligere. I utgangspunktet føler og tror jeg vi mennesker er hardwiret til å tilpasse oss og overleve, men ser helt klart at mange situasjoner kan ha helt uforutsette påvirkninger på det mentale og gjøre èn handlingslammet også. Også kan jeg tenke meg gruppedynamikken blant overlevende kan være utfordrende: hvem skal man stole på og høre på, og er den som utpeker seg selv til leder f.eks. den som er mest egnet? For jeg vil vel tro at noen føler det er naturlig for dem å ta ledelsen i enkelte situasjoner, enten de har blitt spurt eller ikke.
Litt fascinert av tv-serien "ALONE", "Alene i villmarken", "vildmarken" i Danmark.
I USA gjerne med overlevelseseksperter (selvutnevnte, virker det som). Det går mer eller mindre skeis for de fleste av dem, også de som burde ha utmerkede forutsetninger. Mange blir offer for "Drop Shock", de har mentalt forberedt seg på å være alene, har hatt mange opphold i vill natur, men går i paralyse når de plutselig befinner seg langt unna "sivilisasjonen" - og det selv om de har mulighet til å trykke på en knapp og bli hentet ut.
Andre igjen kommer i hånd-i-hanske synkronisasjon med oppgaven.
Den første norske sesongen var pinlig. Vi hadde sett noen av de utenlandske, og så kom et lag nordmenn opp til et vann nordpå, der de skulle overleve. En var veldig oppslukt av Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen, en annen skulle satse på villmarkskurs. Førstnevnte holdt lange foredrag for kamera og gjorde minimalt for å sikre et varig opphold; nummer to solte seg, mumset noen bær og trykket på knappen, til tross for et stødig villmarksskjegg som var anlagt før "drop" (i dette tilfellet ikke fra et helikopter med landgang fra en båt). En hadde tilsynelatende kjøpt sko dagen før han skulle avsted, de ramlet fra hverandre.
Jeg fabulerte litt omkring folks misoppfatning av Henry David Thoreau og hans "år i villmarken" for Harvest:
Om Thoreaus påståtte villmarksliv
Jeg hadde forberedt meg godt, trodde jeg. Overnattingstur i fjellet nord for Bø i Telemark var planlagt, skulle rusle der i en uke. Hadde lest om Henry David Thoreau og hans «år i villmarken». Påskehelgen på sent 1970-tall skulle tilbringes som en slags hyllest til Thoreaus viljefaste og inspirerende gjerning.
Det skar seg tidlig. Til tross for pakkeliste oppdaget jeg at sekken var uten boksåpner. Og jeg hadde med en del hermetikk jeg hadde sett frem til å åpne. Øvelsen blir ikke den samme med liten øks, som jeg hadde husket å legge i sekken. Og jeg brukte selvsagt ikke kniven. Jeg klarte meg uten hermetikken, men ble nøyere med å krysse av pakkelister etter den opplevelsen.
Mange år etter var jeg i Chile. Skulle vandre der i fem uker, alene, med telt og sovepose og ørretstang. Det ble en fantastisk tur og høydepunktet var da jeg skulle inn i Cochamó-dalen. I Puerto Montt lette jeg etter et turkart, noe som viste seg å være en utfordring. Jeg hadde med kartmappen min og viste dem et norsk turkart. Slikt er ikke å oppdrive over dette området, ble jeg fortalt. Det er kun militæret og politiet som har kart med så god oppløsning. Forklaringen var Argentina, som Chile har hatt en del stridigheter med, og som var bare noen mil unna. Det at jeg er halvt argentinsk valgte jeg å ikke si noe om.
Kartutfordringen løste seg da jeg satt og nøt en lokalprodusert tysk øl på en bar i Puerto Montt. Jeg kom i snakk med en politimann som bestemte seg for at jeg umulig kunne være argentinsk spion, eller på noen måte en trussel mot rikets sikkerhet, og han foreslo at jeg skulle få en kopi av kartet han hadde over området jeg skulle inn i. Lyset fra scanneren på Xerox-maskinen på politistasjonen gjorde sitt, jeg fikk en kopi og måtte love å komme tilbake med den, etter bruk.
Dagen etter dro jeg inn i dalen, uten hermetikk, med kortbølgeradio og kompass. Dette var før GPS ble gjengs navigasjonsredskap. Taxituren fra Puerto Montt til utløpet av Cochamó-elven tok nesten to timer og jeg fikk en lang prat med sjåføren, som undret seg over hva i alle dager jeg skulle, helt alene, inne i dalen. Visste jeg at det var farlig? Hva om noe skjer? Jeg klarte å overbevise ham om at jeg var godt forberedt, at jeg hadde gjort mange slike turer før. Lot være å fortelle ham om påsketuren uten boksåpner.
Så du er litt som Thoreau, sa sjåføren, du trives i villmarken? En del av kjøreturen gikk med til å snakke om Thoreau, og sjåføren ble veldig forbauset over det jeg da kunne fortelle om amerikanerens villmarksår.
Bilen stanset der veien krysser Cochamó-elven. Da jeg tok turen var det få som vandret i dalen. Den lå avsides til og var ikke innbydende. I årene etter er den gjort mer tilgjengelig, selv om «Search and rescue is slow, tedious, volunteer-based, and rarely helicopter-supported» kan man lese på nettet nå. Jeg skulle sove i telt og hadde som mål å vandre «dalen rundt», noe jeg regnet med ville ta en uke.
Taxisjåføren pekte på det lille kapellet som stod på motsatt side av veien og foreslo at jeg skulle be en bønn før jeg satte avsted. I avlukket stod en liten Jomfru Maria statuett omgitt av utbrente lys, visne blomster og papirlapper der skriften var blitt utydelig etter regn og fuktighet. Jeg ønsket meg selv lykke til og la i vei opp dalen.
Hva fortalte jeg sjåføren om Thoreau?
En tid tilbake tok Verdibørsen for seg Henry David Thoreau og hans opphold ved Walden Pond. Diskusjonen ble den oppleste og misforståtte: han levde isolert, trakk seg tilbake fra samfunnet, brukte tiden til asketisk fordypning i tanker omkring menneskets plass i naturen, og så videre.
Jeg søker her på Harvest. «Hurra, vi fant 41 artikler om Thoreau!» er tilbakemeldingen. Færre treff på det fulle navnet, 18 treff på Walden. En gjenganger i artiklene er forfatternes ønske om å trekke seg tilbake, leve avsondret og isolert, se om man klarer seg borte fra sivilisasjonen – tidsrom fra én måned til ett år er blitt gjennomført, og inspirasjonen det vises til er Thoreaus ensomme tilværelse ved Walden Pond.
Dag to i dalen støtte jeg på en mann som bodde der. En enkel gård, en hest, to esler. Han satte pris på en samtale og inviterte meg inn, undret om jeg hadde kaffe, for det hadde han sluppet opp for. Vi nøt min og jeg ga ham halvparten av kaffen jeg hadde med før jeg vandret videre. Jeg tenkte mitt om eventuelle invasjonsfarer gjennom dalen, fra Argentina til Chile. Det ville vært en usedvanlig besværlig måte å hærta Chile på. Kartet var pålitelig og jeg kunne planlegge videre ferd etter opplysningene i det. Om kvelden spente jeg opp antennen til kortbølgeradioen og lyttet til BBC World Service. I løpet av ukene i Chile lyttet jeg også til den norske Utenlandssendingen, men det gikk mest i BBCs sendinger. Radioen var en liten, men effektiv mottaker, og selv i dypeste Cochamó, med høye dalsider, fikk jeg inn sendingene.
Slik sett gjorde jeg som Thoreau, selv om jeg var lenger unna sivilisasjonen enn han var, under tiden ved Walden Pond.
På psykologisk.no kan jeg lese om Livet ved Walden Pond: Et eksperiment i livskunst -- Hvordan ville du leve livet ditt, hvis du kunne velge helt fritt – og gjøre som Henry David Thoreau? Det er Erik Hørthe som «reiser spørsmålet»:
«Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (1817-1862) var en slik mann: En sommerdag, juli 1845, pakket han ryggsekken sin og flyttet ut i villmarken. Thoreau ønsket å bygge livet sitt på nytt – fra grunnen av – men aller først måtte han bygge huset han skulle bo i. Hadde du turt å gjøre det samme?»
«Etter å ha tilbragt to år i villmarken så Thoreau seg nødt til å forlate huset ved Walden Pond,» skriver Hørthe, som utfordrer sine lesere: ville du vågd gjøre det samme?
Hørthe føyer seg pent inn blant alle som viser til Thoreau uten å ha lest Thoreau, eller som har valgt å glemme hva Thoreau faktisk skriver i boken om livet ved dammen i Walden-skogen. Hvor langt fra sivilisasjonen var jeg, egentlig, om jeg hadde kaffe i sekken, kunne lytte til nyhetssendinger fra BBC og brukte et kart fra det chilenske militæret, for å navigere trygt gjennom Cochamó-dalen, etter å ha hentet mot ved et lite kapell i veikanten?
Det er gått noen år siden en kjent norsk jeger og jaktvideograf meldte at han skulle leve et år i villmarka og leve av hva han fant der. Stuntet ble fulgt tett av andre, spesielt i jegermiljøet. I mediene kom rapporter om hvordan det gikk med jevne mellomrom, inntil han ble avslørt.
«Bløffet om år i marka – nå får ... svi», skrev Dagbladet da de slapp bomben. Forlaget droppet bokutgivelser og krevde tilbakebetaling av penger. Året var planlagt å føre til flere bokutgivelser, blant annet en med tips om hvordan du kunne overleve et helt år på hva du fant i naturen. «Mine beste villmarkstips» var bokens tittel.
Entusiastiske tilhengere av tiltaket ble skuffet da det viste seg at overleveren hadde vært på handleturer i Sverige, på besøk hos en kompis og bodd på hytte og hotell. Altså, mens han var der ute et sted, der kun de hardeste og dyktigste klarer å overleve som det kanskje skulle stå på vaskeseddelen. Avsløringen kom en tid etter påstått fullendt villmarksår, etter mange foredrag, mange signerte bøker om strabasene og inngåtte kontrakter om utenlandske utgivelser.
På kammeret.no, et nettsted for jakt- og våpeninteresserte, ble det lang debatt om avsløringen. Det hadde nemlig blitt reist mistanker om at noe ikke stemte, under året, men moderatorene hadde slått hardt ned på slike. Etter avsløringen la de seg flate, som det visstnok heter, og innrømmet at de burde lyttet til skeptikerne.
Kan det være at vi har lyst til å tro på slike villmarksår, og det så sterkt at vi hopper over opplysninger som motsier det vi ønsker å tro? Og at vi gjør som Hørthe, og de fleste av dem som viser til Thoreau her inne på Harvest: beskriver en villmarkstilværelse som er fri diktning?
En av Skandinavias mest selvhjulpne personer er «bonderøven» Frank Erichsen, kjent fra mange sesonger på TV. I Norge heter serien «Det gode bondeliv». Erichsens mål da han kjøpte gården var å bli selvstendig og selvforsynt. Det målet fikk en knekk i 2011, da han ble diagnostisert med sukkersyke. «Sygdom var en lærestreg», skriver avisen BT. «Da Bonderøven for et år siden fik konstateret sukkersyge, opdagede han begreper som velfærdssamfund og sygesikring. Bonderøven er afhængig af sit daglige skud insulin. Det føler han som et nederlag.»
Er det et nederlag? Følger vi kanskje et umulig ideal når vi sier vi skal isolere oss helt fra sivilisasjonen, klare oss selv, være selvberget, selvforsynte? Selv Isak fra Sellanrå samhandlet med samfunnet han var del av, til tross for at det påstås «han utviklet gården fra ingenting», som det står et sted. Det gjorde han selvsagt ikke. Redskapene, kunnskapen, metodene, de diktet han ikke opp, de var håndfaste og tilgjengelige, men måtte læres. Av noen. Med noen.
Jeg fortalte taxisjåføren om Thoreau. I motsetning til den norske jaktvideoskaperen bløffet ikke Thoreau om sine to år, to måneder og to dager i «villmarken». Alt som følger står i boken, men mange som har lest den husker det ikke. Kanskje vil de ikke huske det.
Den enkle hytten han bygde ved Walden Pond lå ved tettstedet Concord i delstaten Massachussets. Så tett på at Thoreau ruslet innom byen nesten hver dag. Hver søndag spiste han middag sammen med sin mor, da avleverte han skittentøy og fikk rent og nystrøket med tilbake til hytten. Bønnemarken han skriver en del om lå tett ved en mye brukt ferdselsvei, og han likte å prate med dem som gikk og kjørte på den. Folk kom ofte på besøk, og Thoreau holdt seg oppdatert ved å lese avisene i Concords vertshus. Han besøkte hyppig venner, blant andre Ralph Waldo Emerson, som hadde gitt ham lov til å bygge hytten på sin eiendom.
Det er snaue tre kilometer fra hytten ved Walden Pond til Emersons hus, som ligger midt i Concord. Walden Pond var hyppig ruslemål for innbyggerne i tettstedet og flere besøkte Thoreau, tok roturer sammen med ham, eller overnattet i hytten.
Thoreau skriver om søndagsmiddager, avislesing, hyppige samtaler og sammenkomster – men mange, som Hørthe i psykologisk.no, formidler en myte om et tilbaketrukkent liv i isolasjon, fjernt fra sivilisasjonen. «En sommerdag, juli 1845, pakket han ryggsekken sin og flyttet ut i villmarken.» Og mange utfordrer seg selv, eller andre, til å etterleve et thoreausk ideale som er fri diktning. Jeg fikk hissige pekefingre opp i ansiktet fra en som insisterte på at jeg tok feil da jeg luftet sannheten. «Thoreau klarte seg på det han fant og dyrket! Han bodde alene! I villmarken!»
Det var selvsagt ikke et nederlag for Frank Erichsen at han fikk sukkersyke. Han tilhørte et samfunn som hjalp ham å finne ut av hvorfor hans energinivå sank, og han fikk hjelp fra et samfunn han hadde ønsket å frigjøre seg fra, for å kunne fortsette sitt energiske og initiativrike bonderøvsliv på landet. Men nå med en verdifull forankring til samfunnet rundt. Han fikk hjelp, og gikk med tyngde inn for å hjelpe andre. Programmene i sesongene etter diagnosen har et rikere og mer samfunnsengasjert innhold enn dem før, og Erichsen har vært initiativtaker bak fantastiske tiltak utenom tv-serien, i og utenfor Danmark. Sukkersyken, som gjorde ham avhengig av samfunnet, hjalp ham å løfte blikket og bli enda mer initiativrik, ved å paradoksalt nok knytte bånd til omgivelsene, fremfor å søke å frigjøre seg fra dem.
Jeg tror feiloppfatningen om Thoreaus ensomme liv i villmarken er årsaken til at mange setter seg umulige mål når de føler de må vise at de kan klare seg selv. Tragedien beskrevet i boken og filmen «Into the Wild» er en direkte følge av slik bevisst feilformidling av hva Thoreau gjorde. Da Jon Krakauer skrev biografien om Christopher McCandless, som døde utsultet og forgiftet i Alaska, innen fire måneder etter at han vandret inn i ødemarken, krydret Krakauer biografien med referanser til Henry David Thoreau, og dennes påstander om behovet for å frigjøre seg fra sivilisasjonens krav, med påbud om å søke å leve selvstendig. Ville McCandless gått inn i ødemarken om han hadde fått med seg Thoreaus søndagsmiddager med moren som vasket og strøk hans tøy, naturfilosofens hyppige avislesing på vertshuset i Concord og mange samtaler med forbipasserende ved bønnemarken?
I dokumentarserien Gaialand, som er å se på Arte.tv, følger vi et kollektiv franskmenn som forføres av en guru. Han påstår å være etterkommer etter Mi’kmaq-folket og klarer å få disse ytterst oppegående menneskene til å forsøke å etterape en urfolklivsstil. Kraften i viljen de utøver er formidabel, oppofrelsene er enorme. Innsatsen bygger på en overbevisning om nødvendigheten av å vise det er mulig å leve enkelt, frigjort fra sivilisasjonen, på egne betingelser. Kollektivet legger ut på vandring, etter ordre fra guruen. Vandringen tar dem til Finland, der guruen beordrer at de skal bosette seg nord for Polarsirkelen og etablere et samfunn der. De som har hjulpet dem inn i landet mener dette er galskap, siden gruppen har fått tilbud om å slå seg ned i sør. Tynnkledde og barføtte overlever de to polarvintre, mens lokalbefolkningen følger det som skjer. Viljen til å tro på det umulige, livet frigjort fra sivilisasjonen, forfører Finland og gruppen blir gjengangere i mediene, som noe å strebe etter. Politikere, NGOer, naturvernere og andre hyller gruppen, den finske staten åpner for at det som skjer der oppe i nord kan bety viktig kunnskapsspredning i tilfelle en katastrofe. Motstemmer dysses ned, som kvinnen som faktisk har hatt mye å gjøre med urfolk i Nord-Amerika, og som straks kan konstatere at disse hverken er «indianere» eller Mi’kmaq-etterkommere, noe guruen garantert heller ikke er, siden han ikke kjenner sitt påståtte urfolks mytologiske fundament.
Gruppen avsløres til slutt og kastes ut av Finland. Det skjer etter dødsfall, avmagring og store oppofrelser. Prestisjetapet for dem som støttet gruppen er stort. Gruppens videre ferd gjennom Europa blir desillusjonerende for deltakerne, og ender med ytterligere dødsfall og tragiske avsløringer.
Men det som skjedde er også lærerikt. En finsk venn er ornitolog og mangeårig miljøverner. Han arbeider nå med et prosjekt for å gjenskape et større våtmarksområde. Da jeg hadde sett de fire episodene i Gaialand måtte jeg spørre ham om hva han husket om gruppen og guruen. «Det ga miljøaktivisme et dårlig rykte og ødela mye for oss andre som er aktive i Finland. Det har tatt tiår å gjenvinne troverdighet.»
Jeg kunne fortsatt med eksempler.
Men det er på tide å forsøke å oppsummere.
Mange motstandere av nødvendig miljøinnsats påstår at miljøvernere «vil vi skal tilbake til steinalderen». Har vi selv skylden for at denne oppfatningen har fått feste seg? Hva om vi reiser et umulig ideale å etterfølge, for andre vi mener bør slå inn på en ny og mer bærekraftig kurs? Et ideale om å være selvhjulpen, om utrolige turferdigheter, om mytisk overlevelse i villmark. Umulige idealer kan ikke være en rettesnor verdt å følge. Om de ikke kan etterleves blir de en bløff, selv når vi lar oss forføre og velger å tro på dem. Og da oppnår vi det motsatte av målet. Vi ender med å skremme vekk dem vi ønsker å omvende til en livsstil mer i pakt med naturens betingelser.
Det er på tide å begrave myten om Thoreaus liv i villmarken. Han levde tett på samfunnet, tok del i samfunnet og inviterte det til seg, mens han bodde i en hytte ved en dam, en rusletur fra aviser, sladder, sine venner og sin mor. Jeg har selv latt meg forføre av myten, inntil jeg en helg satte meg ned med en vakker dansk utgave av «Livet i skovene (Walden)» og forbløffet vendte sidene i det jeg trodde var en bok om isolasjon, men som viste seg å handle om et aktivt og engasjert samfunnsliv.
Det Thoreau gjør i boken er å kritisere måten samfunnet har utviklet seg på, men han oppfordrer ikke til at man skal forlate det, men snarere til at man modig skal utfordre kursen det har slått inn på, ikke ved å forsvinne inn i villmarken, men ved å samle andre til innsats om bedre og realistiske idealer.
Etterskrift: tre dager inn i min Cochamó-vandring begynte det å regne, tett og uopphørlig. Elven rant striere og villere, og jeg måtte endre planen om å gå gjennom dalen. Jeg kom meg tilbake til veien og ventet lenge, til det kom en bil som skulle i retning Puerto Montt. Det ble likevel en fin tur inn i villmarken. Og jeg kom i hu et godt råd: Det er ingen skam å snu.
Hvorfor jeg har kvittet meg med alt plasttøyet. Det går i loden, vadmel og ullgensere, etc. Selvsagt jævlig billig for firmaene som selger "friluftstøy", men verdt å vurdere. Den siste setningen i bildet "Erstatningen (for ull) er bensin du kan gå i".
Wool puts itself out because ordinary air doesn't carry enough oxygen to keep it burning.
Fabric fire safety is measured by how much oxygen a material needs to stay alight. Air is about 21% oxygen. Acrylic keeps burning at around 18%. Nylon and polyester need around 20 to 21%. Wool needs about 25%.
So in a normal room, wool only burns while something else is holding a flame to it. Take the flame away and it suffocates.
The reason is that it's protein. Wool is keratin, the same stuff as your hair and nails, rich in nitrogen and holding water inside the fibre even when it feels dry. When it does catch, it doesn't drip. It forms a crust of char that shields everything underneath.
The plastics were made from oil. The sheep made its coat out of grass.
Poenget med prepping er som mye annet, viktig å ikke gå all inn, men ha en fornuftig holdning til risiko og konsekvens.
eksempelvis har jeg noen døgn i året utendørs og komforten øker betraktelig med et reisetoalett.
Det ligger da klart i krypkjeller resten av tiden, tilfelle noe med VA gjør at vi ikke kan benytte toalettet en periode.
liten kostnad, lite plassbehov. Utrolig behagelig når behovet oppstår.
samme greia med turmat. Jeg trenger det uansett og resten av året er det backup i huset.
ved er primært for kos, men deilig ved strømbrudd vinterstid.
Det er gøy å kjenne til hvor rådyr og elg har sine tråkk i skogen bak huset, men veldig praktisk hvis det blir unntakstilstand og matmangel.
Av ting jeg har lyst på som ikke er på stell så er en liten og lett motorsag og et Honda aggregat på lista.
har også lyst på vannfilter - av flere grunner enn beredskap men kjekt med en bieffekt.
ellers så er det kjekt med hytte litt utenfor allfarvei.
Veldig mye doomsday prepping er ting som er kjekt å ha på plass uansett. Førstehjelpsskrin feks.
det trengs ikke å bli ekstrem, men greit å klare seg noe tid på egenhånd hvis noe skjer og man har ansvar for flere enn seg selv.
Jeg har nevnt det før, tror jeg. Men vann og mat har jeg. Grill, pizzaovn og wokbrenner, aldri mindre enn en 5kg med gass stående. Mellomskiktet av kriser mangler nok en del, men jeg har et avklart og ryddig forhold til de viktige menneskene i livet i tilfelle det komplette ragnarok.
Her sier du noe etter min mening som er ganske essensielt.
Jeg har gassgrill. Og ja, jeg har opplevd at fem minutter etter at jeg fyrte den opp at jeg gikk tom for gass. Etter det har jeg alltid hatt en flaske til stående klar slik at jeg bare kan bytte om på et par minutter og fortsette videre der jeg slapp. Dette er selvsagt grillprepping, men jeg innså at dette faktisk er et ganske bra beredskapstiltak i tilfelle langvarig strømbrudd. For da har jeg gass nok til å fore en gassbrenner for matlaging og koking av vann selv om strømmen er borte. Og en fem kilos flaske varer ganske lenge (som er grunnen til at man alltid blir overrasket når den går tom)
Er man ekstrem om man er forbreredt på grillkrise? Nei vil jeg påstå, det er bare fornuftig. Er man da kjempeparanoid om man har en vanlig gassbrenner man kan koble på gassflaska stående i en hylle?
Tja, man får tenke det man vil, men jeg er av typen som ikke ser noe galt med å ha med et ekstra par sokker dersom jeg skal på fjelltur. Fordi ting skjer, og det koster så lite å være forberedt, i forhold til straffen når man ikke er det.
Det er rettferdiggjort i hverdagslivet, og dermed kostnadsfritt som prepping. Eneste preppetiltaket jeg har gjort som preppetiltak for preppekost er fire vanndunker på Biltema.
De fleste "preppetiltak" er jo helt hverdagslige ting som havner i den kategorien. Å ha litt ekstra av ting man bruker til daglig er jo aldri dumt. Enten om det er av økonomiske årsaker (handle ekstra når det er tilbud) eller om man vil være sikker på at man ikke går tom fordi man har glemt noe på ukas handletur, eller om man f.eks vil være sikker på at man kan holde seg inne en uke uten å måtte handle fordi man er sjuk eller bare ikke orker.
Vann er vi som nordmenn bortskjemte med å alltid ha i krana, men det har jo skjedd at det har vært greit å hatt litt ekstra når det har vært avstengt/dårlig vann en periode pga arbeid eller feil på vanntilførselen. Og det å ha litt vann i bakhånd er jo i praksis et gratis tiltak så snart beholderne er anskaffet. Her kan man jo bare bruke tomflasker, så kostnaden blir i praksis bare tapt pant.
Den kommunale vannledningen vil sprekke en eller annen dag i løpet av årene så noen dunker med vann er lurt. Kun ca.1 år siden vi hadde kokevarsel her i noen dager da er det greit med litt på lur.
Fikk 3500L ved levert i helgen. Mesteparten er stablet i garasjen som brensel for vinteren. Men noe går i kjelleren som et stadig økende reservelager til bruk i trange tider.
Hvis man graver seg ned i ett høl i bakken for å overleve et eller annet svære greier hva er det da man overlever til, hva skal man gjøre etterpå og med hva og hvordan? Hva er planen? Utenom å drepe alle andre når man ser noe som kan spises...Sist redigert:
Hva er greia med denne preppinga?
en.wikipedia.org
Sist redigert:
Alle bør unne seg ull, prepping eller ikke.
Poenget med prepping er som mye annet, viktig å ikke gå all inn, men ha en fornuftig holdning til risiko og konsekvens.
