Vindkraft i Norge er ingenting annet enn at norske strømkunder betaler gigantiske fond og verdens rikeste mennesker for strømmen vi bruker.
Les det sakte, og tenk. Jeg står ved Nordbø gård, i Kvinesdal. Den er fraflyttet. Investeringer på 10 millioner kroner er forlatt. En drøm er lagt i grus.
Fjellet bak der er enden av langfjella, sørspissen av villreinens rike, den som nå står i fare for å bli utrydningstruet. Det er vindkraftverket Buheii, 19 turbiner vi absolutt ikke trenger for en kraftproduksjon vi overhodet ikke har behov for, og som vi eksporterer til Tyskland, Nederland, Danmark og England.
Utbygger er Nordisk Vindkraft, som ikke er Nordisk Vindkraft - altså de ER ikke hva de heter -, men RES Group fra England. Gigantisk store. Private. De fikk konsesjonen gratis. Helt gratis. Arealer, vindressurser, eiendom. Gratis.
De solgte videre til australske MacQuarie-gruppen, skjult bak fondet Green Investment Group, slik RES Group under navnet Nordisk vindkraft pleier å gjøre, og også gjorde i Tysvær. Begge steder ble arealene - som de private britiske gigantene RES Group altså fikk gratis av den norske stat på vegne av oss alle - pantsatt for 385 millioner euro, eller 3,7 milliarder kroner i dagens kurs.
Kraften ble solgt videre til franske Eramet på 15 års kontrakt, begge steder, og med statlig underskuddsgaranti fra det som den gang het GIEK, en underskuddsgaranti på flere hundre millioner. De franske private gigantene har en interessant sak i avisen Agder, 18.12.21, der de vil bli holdt «økonomisk skadesløs når det gjelder den direkte følgeskostnaden av tiltaket», som altså er utenlandskablene. De viser - interessant nok - til at «rikelig, lokal krafttilgang vare en viktig faktor da smelteverket i sin tid ble etablert i Kvinesdal i midten av 1970-årene».
Tre gigantiske, utenlandske, private selskap tjener penger på vindkraftverket på Buheii, der omsøkt produksjon er 281,52 GWh og reell produksjon er ventet å ligge på 256,58 GWh. Jeg vil gjerne at alle lesere og hele Norges befolkning skal vite at når årsproduksjonen står i Gigawattimer (GWh), så setter du millioner bak, og du får Kilowattimer (KWh). Det er altså en årsproduksjon på 256 580 000 KWh, som med dagens og fremtidens strømpriser MINST er 256,5 millioner kroner i året.
Dette for en konsesjon de fikk gratis. Og som de ikke betaler skatt for. Særlig MacQuarie-gruppen, de er jo verdenskjent for å være de største skattesvindlerne i Europa, dømt i tysk høyesterett sommeren 2021, og vist frem i den danske dokumentaren Mennene som plyndret Europa. De har pantsatt for 3,7 milliarder, kan trekke lån av dette, norsk selskap låner av utenlandsk, og får med det eksportert inntekter ut av landet - og slipper skatt. Velkjent opplegg.
Partiene på Stortinget sitter musestille.
NVE - Norges vassdrags- og energidirektorat behandler det som en bagatellmessig sak, hvem som er eier. Det blir aldri lagt ut på høring, når en vindkraftkonsesjon de har delt ut gratis til en utenlandsk gigant, blir pakket inn i et selskap, som så selges. Ingen har kontroll over eiere og undereiere og deleiere i selskapsstrukturer der eierforhold skifter på alle nivå, ingen har kontroll. Ingen.
Det er lagt inn lass på lass med statlige penger for at de utenlandske private gigantene med mangemillionærer i toppledelsen (topplederen i MacQuarie er verdens best betalte kvinne (CEO), med opp mot tre millioner kroner i uka) skal få full gevinst på investeringene, og ikke tape noe verken på høye strømpriser eller annen risiko.
Familien Risnes, som eier gården, får kr 0. 0 i underskuddsgaranti. 0 i støtte. Og de må betale skatt på vanlig måte. I tillegg får de betydelig høyere strømregning. Men her skal rett være rett, av det som i et månedssgjennomsnitt overstiger 70 øre, dekker staten 80 %, i det
Arbeiderpartiet og
Senterpartiet skryter av å være et «kraftfullt rekordtiltak». Eller for å si det sant å si det sant og komisk på en gang: «Aldri har noen regjering betalt så mye i strømstøtte»…
Det er fordi behovet aldri har vært der, kan man melde tilbake.
Tidligere har energipolitikken i Norge vært lagt slik at felles ressurser skal være felles eid, og kraftproduksjon, overføring og forbruk skal være rasjonell. Målet er lave priser og skånsom utbygging, og så har vi hatt gleden av at når vi betaler for krafta vår, så betaler vi til oss selv. I Norge har krafta vært offentlig eid.
Slik er det ikke lenger. I det krafta har blitt rekorddyr, har vi begynt å betale den til verdens største selskap og rikeste mennesker. Hvert nytt vindkraftverk i Norge er flere private utenlandske giganter og skamrike mennesker, som kommer og forsyner seg av strømregningen vi betaler.
Krafta blir uansett eksportert ut. Kapasiteten er 5200 MW (Buheii er 82,8 MW). Markedet i Europa er umettelig. All ny vindkraft i Norge er vindkraft inn i et bunnløst sluk. Faurefjell vil ha cirka 200 GWh i året, 200 millioner, når prisen er 1 kr per KWh. Faurefjell har ingenting å si fra eller til for verken kraftforbruk eller kraftbehov i vår region, det er bare en anledning for utbygger og eiere å hente ut noen hundre millioner årlig fra norske strømkunder.
Vindkraft er ingenting annet enn at norske strømkunder betaler verdens største fond og selskap og rikeste mennesker for strømmen vi bruker.
