I et land der det er sett på som fordelaktig at man skal leve livene sine i små hyggelige esker polstret med bomull så livet ikke skal gi deg noen "trøkk" om det rister litt, er det bare en logisk konsekvens at man ikke tør/vil ta skrittet helt ut med en gang og si det som det er: DET ER SLUTT !
Finnes mange mer eller mindre rasjonelle grunner for å gjøre det dette viset, feks vil man kanskje gjerne se om det nye fungerer før man klipper alle bånd. Feigt om noen spør meg.
Men bottom line er nok at dama er lei og vil ut av forholdet, men så vet hun ikke om det finnes noe som i praksis fungerer bedre "der ute". Litt kjekt å ha en "nødinngang" om det skulle vise seg praktisk.
Personlig synes jeg det da er bedre å gjøre et ærlig forsøk på å få det forholdet man har til å fungere bedre, og funker ikke det er det best å "bite the bullet" og ta et ærlig og redelig brudd på en måte som viser både en selv og partneren en smule respekt. Da kan man, om man er heldig, beholde et greit forhold uten bitterhet, mistanker og beskyldninger.