De venta ijafall til han var død, grafsa ikke i livet hans mens han lå på sotteseng
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Ja det virket nesten som om NRK jobbet etter Hallo i Uken sitt gamle motto; vi gir deg nyhetene før det skjer...Norse.
Erkjenner svikt: «Det beklages på det sterkeste»
Norse har rustet opp for å ta unna klagesaker, men kunder må fremdeles vente i månedsvis på utbetaling.
e24.no
Dem snakker om alle mulige årsaker til svikt i rettmessige utbetalinger til rammede passasjer, utenom den egentlige årsaken: presset likviditet i selskapet.
Morsomt, verden vil bedras.
- Ble medlem
- 27.04.2019
- Innlegg
- 14.602
- Antall liker
- 34.996
- Sted
- Nordvest på Jæren
- Torget vurderinger
- 10
Det var vel litt av det eg og poengterte i tidlegare postar...
Vel, da er vi "two minds who think alike"
Men unødvendig å påpeke det
Mange pent kledde, stilte opp tidlig i kø for å slippe inn på sørgegudstjenesten i Asker Kirke for KHV.
Kong Harald V var jo som kjent en mann som var konge for alle og hadde garantert tatt i mot alt fra husløse og de som kommer rett i fra fjellhytta, inn i kirken.
Hva mener vi audiofile ang. kleskode på en sådan dag som denne?
mange kom seg ikke inn og ble stående utenfor den stappfulle kirken.
Hr. Jebsen er imo den einaste på bileta over som ser naturleg godt kledd ut.
Ikkje fordi dressen er bedre enn dei andre (det er han sannsynligvis), men fordi har har ein måte å bera dress som ikkje verkar «pynta» (og han kan knyta slips).
No finst vel knapt kleskode lenger, og ikkje skal ei minnegudsteneste vera moteshow heller. Men det som prega bilete av folk i høgtidelege samanhengar før i tida var ein slags homogenitet (over mennene): alle var kledd i meir eller mindre det same, og ein tenkte ikkje på korleis dei andre tok seg ut - og dei var vane med å vera kledde slik. Det er poenget med kleskode: å kunne vera pent og riktig kledd utan å uttrykkja individualitet.
Difor: veit ikkje om eg vil svara på spørsmålet. Det får vera heilt fint at folk kjem i noko som ser ut som dei har iallfall tenkt på å kle seg ordentleg.
Dama i hamsterjakke og turbukse overser eg.Sist redigert:
Magefølelsen er helt enig med Tweedjakke, mens hodet stemmer med hakkespetten:
Er det bedre at klespolitiet siler ut hvem som får komme inn, basert på gammeldags og trolig ugjenkallelig utdatert kotyme, eller er det best at man slipper inn hvem som helst slik at de skal kunne minnes en konge de var glad i, uansett hvordan de er kledd?
Jeg heller vel sterkt mot det siste, selv om jeg gjerne skulle sett at folk møtte opp i klær som viste den respekten de trolig mener å ha for kongen. De dage da folk tenkte på slikt er dog long gone er jeg redd.Det at Harald troppet opp i noe knapp og vintage skijakke og gummistøvler etter orkanen på Sunnmøre, før Gro, eller noen andre, var vel et like stort øyeblikk for å gjøre Harald til folkekonge som da Olav løste billett på trikken opp til Holmenkollen for å gå på ski.
Det var på Nordmøre!Se til Danmark Støre. Hvor vanskelig kan det være? Det er et tildels ukjent ord som heter handlekraft !
"Datasentrene har ekstremt høy verdiskaping, men den er forsvinnende liten i Norge. Alle de store globale tek-gigantene er på vei inn i Norge. Felles er at de ikke betaler skatt på den verdiskapingen som skjer med norsk strøm som råvare. Norge har blitt rikt fordi tidligere politikere forsto forskjellen mellom å selge en råvare og å forvalte en naturressurs. Vi innførte hjemfallsrett......
.......Mette Frederiksen har valgt. Hun setter samfunnets viktigste behov foran de største strømslukerne, og hun har funnet en metode som lar seg forene med forpliktelser i EU. Det som har vært «umulig» i Norge, er fullt mulig i Danmark. Det er en lærepenge."
Mette Frederiksen strammer inn for datasentre og strømnett i Danmark
Du må sende denne til kontoret hans, jeg tror neppe Støre klarer å finne den infoen selv
- Ble medlem
- 16.05.2013
- Innlegg
- 14.483
- Antall liker
- 10.831
- Sted
- Chaiya, Thailand
- Torget vurderinger
- 26
Bl.a.Arbeiderpartiets Odysse
Bergtatt ble jeg av sommerens storfilm Odyssen, med en velkjent historie fortalt med driv, spektakulære scener og fantastiske skuespillere. Synd at jeg er så miljøskadd at rett som det var så følte jeg meg fortaptjansblogg.eika.no
Oljeland flest tar derfor ikke imot flyktninger, og har strenge begrensinger på familiegjenforeninger. Det er ikke rasisme, det er sunn fornuft.
Galt eller riktig? Jeg legger det her.
Tor Halstvedt tar et oppgjør med livet, nå som han er i ferd med å trekke inn årene. Han var på et tidspunkt Forræder med veldig stor F i AKP-ml og har en god historie å fortelle.
Jeg er en forræder
Jeg er nå drøyt 78 år, har et skrantet hjerte, hvor lenger en lever veit en jo aldri, men uansett har jeg har behov for å si noe her på slutten av mitt liv.
Jeg kommer fra en liten leirklump av en gård, jobba der og på en annen gård 3 og et halvt år som gårdsgutt. Så gikk ferden inn til Oslo.
På 70-tallet var jeg aktiv i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom), og etter at Pol Pot overtok makta i Kambodsja i 1975, var jeg i flere år formann i Vennskapsforbundet Norge – Kambodsja. Jeg var en iherdig sjel, studiene var mest på liksom, hadde jevnlig stoff og intervjuer i Klassekampen (KK blei etter hvert en ganske kjent skikkelse.
I 1975 begynte jeg på Chr.Spigerverket i Oslo, dette blei starten på 43 år som arbeider, de 19 siste i Posten. Jeg fikk ikke studielån lenger, så jeg trengte en jobb, men vel så viktig var at jeg ønska å «frelse» arbeidskameratene mine til maoismen. Men i stedet skjedde det motsatte, i løpet av de 12 åra jeg jobba der, klarte de å fjerne de ungdommelige revolusjonsdrømmeriene. For meg føles det fremdeles beklemt at jeg i denne perioden, på 60- og 70-tallet, kanskje den beste perioden for arbeidere og folk i Norgeshistoria, da brukte jeg dager og netter til å prøve å omvende arbeidere for til revolusjonen. Jeg var i flere år tillitsmann der. Den politiske konsekvensen jeg trakk var å prøve å videreutvikle det gamle sosialdemokratiet til Tranmæl, Gerhardssen og Bratteli inn i ei ny tid, for jeg forsto tidlig at nyliberalismen til Thatcher og Reagan varei dødslinje for arbeiderbevegelsen.
Takket være den manglende responsen fra arbeidskameratene, og at jeg begynte å sette meg mer kritisk inn i kommunismens praksis, blei jeg kritisk til hele greia.
Jeg leste mye skjønnlitteratur helt fra barnsbein av, som tolvåring husker jeg at jeg sto på gårdsplassen, hadde nettopp lest noe av Hamsun, og tenkte at hvordan er det mulig å gå inn i andre, fiktive, menneskes hjerne og hjerte, til og med fra tider «long forgotten»! Jeg sparka til en stein og innså at jeg aldri ville klare noe sånt.. Likevel prøvde jeg meg litt i faget, fikk inn ting i Vinduet, var med i en Gyldendal antologi osv.
Så helt på slutten av 70-tallet begynte jeg å skrive på ordentlig. Dette førte til to ting, for det første gikk jeg høyst frivillig ut av AKP(ml), samtidig som jeg skrev en (dårlig) dobbeltkronikk i Dagbladet der jeg kritiserte Stalin og Pol Pot nord og ned, for det andre debuterte jeg på Gyldendal med arbeiderfortellingene i TULLA (1981).
Jeg tenkte at det er da en skvær sak å skrive det jeg mente, men jeg tok ikke med i beregninga at AKP(ml) var ei halvreligiøs sekt, at å gå ut av ei slik sekt skulle komme til å koste meg like mye som å gå offentlig ut av sekter som Jehovas Vitner og Scientologikirken. Jeg tok heller ikke med i beregninga at jeg var en kjent AKP`er. Snille, enfoldige Tor blei over natta Fiende nr.1 i AKP miljøet, jeg blei en Forræder med stor F. Som forfatter har dette styrt livet mitt de 45 åra i etterkant, det gjelder faktisk enda mer nå enn i 1981. Duoen Geir Berdahl og Trond Øgrim satte i gang en løgn- og baksnakkelseskampanje mot meg, det var rein mobbing. De fleste i DnF, forfatterforeningen, mange rundt om i forlag, aviser, media og i akademika var enten ml`re eller sympatisører, eller det som blei kalt progressive. Jon Michelet bredte seg utover 4 sider med å skjelle meg ut, «Stålet som sprakk», kalte han meg. Jeg vil skynde meg til å tilføye at jeg et par år før Jon døde, tok kontakt med ham. Vi skværa opp, var enige om at vi ikke skulle fortape oss i ungdommen, men i stedet å prioriteringa av skrivinga,
Å gå rundt i Oslos gater blei fra den ene dagen til neste en ny opplevelse. Jeg fikk høre jeg var en «tidligere venn». Folk hilste ikke lenger på meg, de tiska og viska når jeg etter en stund vågde meg tilbake til Chateu Neuf. Etter hvert fikk jeg ikke bare høre at jeg var et null som forfatter, men også at jeg var et særs dårlig menneske.
Jeg leste Sigurd Evensmos bok Ut i kulda, men enda verre var det å lese om tidligere kommunister som gikk ut av partiet. Jeg takker naturligvis hjertelig for at ikke de ivrigste i AKP skar halv av bremsekabelen i bilen til Albert Camus, han hadde vært på partibetalt rundtur i Sovjetunionen, men skrev kritisk da han kom tilbake, og måtte betale for dette med livet, eller at jeg ikke fikk kløyva hodet mitt med ei øks, slik de gjorde med Leo Trotskij, men viktigere var det at jeg lærte en aldri skal ha tillit til folk som ikke aksepterer at du er fritt menneske og har rett til å skrive det du mener – uansett hva en partiboss eller sektleder måtte mene om det.
I media var Klassekampen og Arbeiderbladet de jeg hadde mest trøbbel med. Kulturredaktør Bengt Calmeyer i Arbeiderbladet, avisa der jeg (gratis) hadde skrevet side opp og side, lot han den unge forfatteren Torgeir Schjerven skrive anmeldelse av Stemmen (1984), første romanen, på meg virka det som forhåndsslakt. I etterkant har ikke Arbeiderbladet/Dagsavisen anmeldt en eneste av de påfølgende 22 bøkene. Hvorfor de er så sure på meg, aneer jeg kke. Morten Falck skrev i KK om Tulla at «det kan gå lenge til du får sjansen til å lese så gode skildringer av arbeidsfolk igjen». Åpenbart fikk han så kjeft av Trond i etterkant, at Falck ved neste mellomværende, romanen Elva (1990) slakta bok og kalte den «Undergangsromantikk».
Det spiller ingen rolle at disse gamle radikalerne som var så fortørna over at sikkerhetspolitiet tok revolusjonspratet deres på alvor, at de forlangte å få kopi av politidokumentene tilsendt. Ikke mye revolusjonært, spør du meg.
Jeg fikk gode anmeldelser, blei intervjua og fikk stipender fram til tusenårsskiftet. En kortroman fra Tulla blei under Gorbatsjov tida valgt ut som norsk bidrag i en russisk antologi over de beste arbeiderromanene i Norge, Sverige og Danmark (1988). Samtidig begynte refusjonene å renne inn, ca. 250 fram til jeg ga ut kampskriftet Refusert/Om å falle utenfor den akademiske, litterære andedam (2002).
Deretter gikk det 10 år hvor jeg ikke fikk ut bøker, sjøl om jeg skrev hver dag, siden den gang har jeg ikke fått ut bøker på de større forlagene, jeg har helt eller delvis betalt utgivelsene sjøl, jeg blir knapt anmeldt, lik tror jeg er komme opp i over 400 refusjoner, like fullt har jeg gitt ut 10 bøker fra 2012 til 2025.
Det er i denne perioden jeg har skrevet de beste bøkene, jeg il si de er mye bedre enn romanene Stemmen (1984) og Elva som er de mest kjente romanen jeg har skrevet. Jeg har gitt ut en trilogi, Norgestrilogien, som jeg mener gir en bedre framstilling av Norge i perioden 2000 til 2025 enn noen andre trilogier eller roman jeg kjenner. Avdøde Kjell Moe i kulturspeilet.no skrev i sin anmeldelse av bind 1, Professor Hanse’ns tapte kjærlighet «Herlig! Herlig! Tor Halstvedts rabulerende bok er herlig lesning». 3. bind i trilogien heter Å redde et barn, dette er det jeg sjøl mener er den beste av mine 24 bøker. Både en anmelder i Tønsbergs Blad og andre som har lest boka, synes at boka «er for vanskelig», at det ikke er så lett å skille de tre forfatterstemmene fra hverandre, okke som bruker jeg en teknikk som Joseph Conrad brukte i både Heart of Darkness og i Lord Jim, og le Clezio i Desert.
Jeg mener jeg kan, uten å skryte, si jeg er en av dem som de siste drøyt 40 år som har slitt mest for å fremme moderne arbeiderlitteratur, særlig den tida som er nå. Derfor sendte jeg Å redde et barn til Mimir, etter sigende er han særdeles arbeidervennlig. Men han har ikke sendt meg så mye som en liten sms, og ikke ei linje har stått i KK. Kanskje han ikke er så opptatt av arbeidere og arbeiderlitteratur som han gir inntrykk av? Gud veit, jeg veit ikke
Jeg var freidig nok til å skrive følgende på den bakre permen av Å redde et barn: En gang i framtida vil arbeiderne nok en gang gjenreise og fornye demokratiet og velferdssamfunnet, samt sørge for en mer rettferdig fordeling av midlene. Da vil også arbeiderlitteraturen få folk til å samles rundt fortellerbålet igjen, og Norgestrilogien og ikke minst Å redde et barn vil få den oppmerksomheten disse bøkene fortjener.
Men jeg har skrevet enda ei bok fra denne perioden jeg vil trekke fram. Det er essaysamlingen Vanlige folk som oss/ Om utenforskap i ei nyliberalistisk krisetid. Sammen med essayet Akademikerne som har mista solidariteten med arbeiderne er dette de beste tekstene jeg har skrevet etter å ha vært samfunnsdebattant i 50 år.
Jeg er nå godt på vei med min 24 bok, nok en gang en roman, Drømmerne om bord i M.S.Fred. Og jeg gjør klar til bok nr.25. Som den forrige boka vil jeg trykke denne på eget forlag i et opplag på 50 x. Jeg vil denne gangen ikke sende manus til Oktober eller Tiden, de siste manusene jeg har sendt dem har de ikke besvart. Ei heller vil jeg sende den ferdige boka til KK eller Dagsavisa, begge har de siste åra brukt de bøkene jeg har sendt dem til å tørke seg i ræva. I tillegg er KK den mest arbeiderfiendtlige avisa jeg har vært borti siden debuten, der i gården er det professorene og akademikerne som rår, det går uker mellom her gang de slumper å skrive noe om arbeidsfolk. Halvparten av dagens akademikere mener jo at det ikke lenger fins arbeidere i Norge, vi er en eneste lykkelig middelklasse! Disse overvintra radissene har i alle år gjort meg til et null som forfatter, noe jeg ikke er. På tross av dette har de ikke en eneste dag klart å ta fra meg gleden over å skrive og prøve å si noe vettugt om dagens samfunn, ikke minst om den tause revolusjonen som har skjedd i forhodet mellom arbeiderklassen og middelklassen.
PS. En dag om ikke så lenge vil jeg være borte. Da kan de som måtte være interessert i f.eks å gjenopptrykke en eller flere av bøkene mine, henvende seg til eBokNorden.no v/ Thomas Firing Barsnes, 994 61 694
Hører kanskje hjemme i @Rakerholm tråden.
Uten å kjenne ham høres det ut som en som er såra og vonbroten på at han ikke får den anerkjennelsen han selv synes han fortjener.
Mye dårlig litteratur ble gitt ut på Oktober forlag i "vekkelsestiden" og at de som dengang brøyt med rørsla ikke fikk kontrakt på andre forlag har kanskje, muligens og antageligvis noe med kvaliteten å gjøre.
At eldre menn ved gravens rand føler at de ikke har fått den hyllesten de selv mener de fortjener er neppe "noe nytt under solen"Sist redigert:
Eg trur på at det kunne vera hardt å bryta med AKP på slutten av 1970-talet. Han var nok eit par-tre år før si tid. Etter det var det så mange som var ferdig med prosjektet at det neppe var mogleg å drive nokon kampanje mot dei. Tøgrim forsvann jo også frå AKP, og fekk gjeve ut bøker med temmeleg krass kritikk av partiet.
Utover det: dei aller fleste forfattarar i Noreg vert oversette, gløymde og refuserte.
AKP, er det partiet som senere ble arbeiderpartiet(AP)?
Når ein ser typiske kommentarfelt-ytringar kan ein jo få inntrykk av at mange trur det.
AKP har vel svært lite med liberalisme å gjøre. Men at du hverken forstår det, samtidig som du føler behovet for å tråkke på en mann som "ligger nede" er heller ingen overraskelse.
Det er alltid ironisk å se hvordan sosialistene som hevder de bryr seg om andre, er de første til å tråkke på hverandre og kaste hverandre under bussen i tillegg.
Jeg deler på ingen måte denne forfatterens politiske syn, der er temmelig åpenbart. Men å lese hans refleksjoner av livet uten å se ned på han, det skal jeg klare veldig fint.Litt ragebait på amerikansk. Føler det blir mer og mer av den samme tipsekulturen her også, når man kjøper takeaway eller en øl eller et glass brus på et utested eller i et konsertlokale: vil du gi 10, 20, eller 30 prosent for at noen gir deg en pose med mat over disken eller fyller glasset ditt med noe å drikke? Jeg syns det er en fordømt uting, og temmelig ubehagelig.
Er det ikke slik i Frankrike,Italia osv. at man runder opp til nærmeste euro.
@ Mar-a-Lago Club.
Som et lite "a'propos" kan nevnes at min nabo som en gang var økonomisjef på GSV ( Garnisonen i Sør Varanger ) den gangen da man kun var ute etter å spare penger i Forsvaret, sa følgende i et lystig lag. "Det er hevet over tvil at hvis vi satte ut Grensevakten på anbud så ville vi spare enormt mye penger.
Russiske FSB ville klart vinne anbudet for en slikk og ingenting! Men slikt kan man jo ikke si høyt for det er en risiko for at en eller annen politiker hører det
og finner ut at det er en god ide!"
^ Litt som da man tillot russiske "forskningsfartøy" å leie plass på Olavsvern vintertid ... ?
I boken "Catch 22" beskriver Joseph Heller karakteren Milo Minderbinder, som utviser stort entreprenørskap under 2. verdenskrig. Han krysselger ammunisjon, bombetokt og viktige råvarer mellom de stridende partene, inklusive et bombeangrep på sin egen skvadrons base. "Tyskerne betaler 6% cost-plus" og det er en margin som Milo simpelthen ikke kan si nei til. Siden amerikanske myndigheter betaler Milo for å bombe tyskerne, føler han en forpliktelse for å bevare ett fritt og fungerende marked mellom partene, uavhengig av lojalitetsfølelser til nasjoner.
Bomberaidet fører til tap blant Milos egne, men han avfeier all kritikk ved å vise til det enorme overskuddet det ga. "What's good for M&M Enterprises is good for the country". Siden mange på basen har kjøpt aksjer i M&M må de si seg enige i det.
Her hjemme har det iallfall blitt mer og mer vanlig at det kommer opp diverse alternativer i kortterminalen når man skal betale. Og selv om man kan velge å ikke gi noe, føler jeg at det legges et press på meg som kunde når det er sånn. Hvorfor skal vi betale ansatte i servicebransjen for å simpelthen gjøre jobben sin? Oppfatter det som noe som har blitt importert fra USA hvor det er en helt annen kultur for dette, og hvor de ansatte tjener mye mindre og er avhengige av tips for å overleve på grunn av elendig minstelønn. Nok en måte å skru mest mulig penger ut av kunder på, denne gangen ved å gi oss dårlig samvittighet hvis vi ikke gir noe ekstra.
Betaler aldri tips når disse h.....s % alternativene kommer opp.
Står det en sum der, og jeg blir bedt om å taste total så runder jeg greit opp, som regel slik at 118 blir 120.(Ingen premie til den som gjetter hva som koster 118)
Syns serveringsbransjen skal ha ordna lønns og arbeidsvilkår og at tipsing generelt er en uting.
Dattera mi i bransjen er ikke helt enig, men jeg målbinder henne når jeg spør om hun tipser på RemaPrixKiwi, der de har lavere timelønn enn henne
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 24.298
- Antall liker
- 17.586
inflasjon der også, var på Sommmerro i helgen og der kunne velge ikke mellom 5%, 10% eller 15% men mellom 7%, 10% og 15%.
Det verste er når man skal betale for måltidet på restaurant med kort og i alles påhør blir bedt om å trykke for ønsket tips på kortterminalen.
Da tar jeg en for laget og sier så alle hører det, "siden du spør er svaret i alle fall nei. Takk som spør".
Vet ikke om jeg hadde turt det på steder hvor man må betale når man bestiller, og før man får maten. Som f.eks. Egon, som ellers er et veldig greit sted å ta med barn for å spise hamburger e.l. innimellom med fin atmosfære og konsistent kvalitet på maten.
Det er jo om mulig enda mer bissart å forvente tips før man en gang har fått noen service.Artikkel fra Nrk nå, (fikser ikke å legge ut link)
"Renholder fikk tre måneder på å ta busslappen – fikk sparken da hun strøk
Tingretten mener en renholder ble sagt opp ulovlig da hun fikk sparken av busselskapet Nobina."
Essensen er at hun var ansatt som renholder, senere ble arbeidet endret til også å parkere busser, og hun ble pålagt å ta busslappen på fritida
En bosnisk kvinne (jada mange som ikke liker slike i det hele tatt) i Fredrikstad som nettopp hadde gjort hva alle sylvier krever, fått seg arbeid og forsørget seg selv.
Hvor er freppernes hylekor om hvorfor hun blir kastet ut av arbeidslivet?
Eller er de glade for å ha enda en innvandrer å skylde på for at sosial budsjettet sprekker?
Var det ikke Fredrikstad som for litt tid siden klagde på at for mange flyttet dit, genial måte å kvitte seg med folk på, kanskje hun flytter nå?
Innvandring: Ordførere ber om flyttenekt
Ordførerne i Sarpsborg og Fredrikstad vil nekte innvandrere å flytte dit fra andre kommuner i landet. Regjeringen sier forslaget er til vurdering.
www.nrk.no
Det snakkes litt om en hard tone på SoMe, politikere maner til moderasjon.
Slik svarer byråd for kultur og næring i Oslo Mehmet Kaan Inan (Høyre) når han blir konfrontert med at VM sendingen på Rådhusplassen som ikke skulle koste én skattekrone belaster kommunen med over 6 millioner
Sak fra Nettavisen
"Fordi private betaler. Bruk huet og les saken."
"Fordi du ikke gidder å lese saken, så er ikke det mitt problem. Jeg snur ikke et sekund. Private tar kostnaden for festen"
"Hadde du giddet å bruke ti sekunder mer av dine håpløse leseferdigheter så hadde du fått med deg at Sparebank1 Østlandet betaler for dette "
Kan man med rette spørre om hvor det dannede Høire ble av?
Personlig har jeg ingenting imot at kommunen betaler en folkefest, men å ljuge om hvem som betaler er direkte usmakelig
Ja, ingen tvil om det.
I Norge har vi en tendens til å invitere folk til landet som ikke vil jobbe, samtidig som vi gjør det uhyre vanskelig for de som VIL jobbe å komme.
Men det sosialdemokratiske systemet gjør det og svært vanskelig for nordmenn. For 11 år siden ble jeg arbeidsledig, men skaffet meg fort en sikkerhet fra en potensiell arbeidsgiver der de lovet meg fast jobb dersom jeg tok lappen på lastebil. Jeg tok så dette skrivet med til nav og spurte om hjelp. Blankt avslag. Jeg hadde ikke vært arbeidsledig lenge nok var svaret. Jeg forsøkte å spørre om ikke målet og det mest økonomiske var å få folk i arbeid så fort som mulig? Men det hadde ingen innvirkning ettersom det visstnok var andre som hadde ventet lenger enn meg på kurs (hvorvidt disse hadde arbeidsgaranti eller ikke, spurte jeg aldri om). Resultatet av dette var at jeg forble arbeidsledig i 1,5 år uten å få napp hos en arbeidsgiver, for så å til slutt starte som freelance. Jeg jobbet så freelance for en rekke selskaper og flere ulike oppgaver både på land og offshore innenfor kompetansefeltet mitt, innen jeg fikk tilbud om fast ansettelse der jeg er i dag. Og har i grunn aldri tjent mer. På en måte kan jeg takke NAV for deres håpløse tilnærming, som kostet dem 1,5 år med dagpenger på full opptjening, istedenfor 30k for lastebilsertifikat og jobb etter noen uker...
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 21.250
- Antall liker
- 12.602
Apropos Egon. Min fru og jeg var på en Egon for en stund siden. Fruen bestilte den minste biffen til en pris av ca. 400 kroner og da den ankom var det kun et lite kjøttstykke, syv bittesmå perlepoteter og en liten skål saus. Da fruen etterlyste litt grønnsaker kom det skarpt og litt høyt fra servitrisen; "Slik er det når du bestiller den billigste"
Det var nok siste besøket vårt på Egon....
Må si meg en smule enig der. Jeg jobbet som servitør en liten periode mens jeg studerte i England og så tre ganger at biffer som falt på gulvet bare ble plukket opp og langt på tallerkenen igjen, pluss to ganger at det ble spyttet i salaten til en presumptivt kravstor gjest. Det var en kjede a'la Egon og jeg ble ikke der lenge. Delvis fordi jeg sugde som kelner, men bare delvis.
En kelner som suger (blowjob)
Hva slags etablissementet jobbet du på? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…