Etter gårsdagen sitter jeg igjen med takknemlighet, takknemlighet for korpset som mine to yngste spiller i. Jeg har nevnt det før og sier det gjerne igjen. Det er noe spesielt med skorpsmiljøet - det er virkelig noe spesielt. Syvåringer og nittenåringer som står på scenen sammen - jobber sammen mot ett felles mål. Ikke nødvendigvis å vinne, men å yte sitt beste, men også skape en festforestilling for publikum. Som foreldre så er dette virkelig rørende.
Min mellomste unge har hatt en tung periode i snart halvannet år. I april fikk han påvist vannhode (hydrocefalus), noe som ikke er så vanlig på tenåringer. Han hadde da vært i dårlig form i lang tid, noe som medførte så klart med lange perioder uten å kunne gå på skolen, som så klart igjen førte til mye mobbing. Men korpset.. de viste ekte empati - lot han komme å gå som han klarte. Han ble operert i mai, og det var meget vellykket, men han er fremdeles under opptrening og kommer nok til å være det frem til sommeren. Derfor var det ekstra rørende å se han stå på scenen i går, se han klarte å gjennomføre konserten, sammen med de andre rundt han som har støtten han i denne vanskelige perioden. I dag kommer han nok til å ha en tung dag - da han brukte mye krefter i går, men vi ser at det var verdt det.
