Hva er så erfaringene i dag - drøye tre måneder etter? Jeg mener fortsatt jeg traff rimelig godt med mitt valg. GoldenEar pluss Lyngdorf er en funksjonell verktøykasse for å "ratte lyd", der romkorreksjon og mulighetene for å justere bass-trykket på Tritonene til sammen gir en vanvittig fleksibilitet. Lyngdorf er i seg selv svært nøytrale i sin tilnærming, så jeg har i liten grad grunnlag for å tro at de farger GoldenEars lydsignatur i særlig grad. Sånn sett tror jeg de erfaringer jeg beskriver i det videre kan anses som utslag av hva GoldenEar bringer til bordet (hvilket i stor grad er mye av det samme).
Lydmessig er kombinasjonen preget av en voldsom ærlighet ift materialet. Det låter på ingen måte lyst eller skarpt, det bare gis en voldsom innsikt i rom og nyanser - de berømte overtonene tas vare på på en fremragende måte. Det låter langt dyrere enn hva det ut fra prislappen burde. Mye kan nok tilskrives høyttalernes diskantløsningen - en HFVR-diskant (ribbon) som tryller frem mer enn hva en tradisjonell dome ville gjort, i hvert fall i dette prisleiet. Magisk? Jeg lar meg lure i hvert fall...
Nedover i frekvensene fortsetter Triton å imponere. "Naturlig" og "åpent" er sentrale stikkord for mellomtonen. I det hele tatt er det ikke så mye å melde her, og det er ofte av det gode. Ingenting stikker ut - det bare spiller musikk på en fortreffelig måte. Stemmer får den (subjektivt) "riktige" klangen - helheten tas vare på. I de fleste anmeldelser jeg har lest skrytes det voldsomt av den gode sammenhengen Triton-serien har opp gjennom hele frekvensspekteret - og det kan jeg også herved underskrive på. Det er tydelig jobbet med elementer og delefrekvenser som gjør at jeg i hvert fall har til gode å ha følelsen av å lytte på en rekke plasserte elementer med sine oppgaver - jeg lytter på en helhet. Og da slapper du bedre av
Når det gjelder bass er det egentlig mest opp til en selv som lytter hva man har av preferanser. Som dere sikkert vet er de større modellene i Triton-serien semi-aktive, og at bassen drives av en innebygd forsterker. GoldenEar har i den sammenheng inkorpoert en bassjustering på hver høyttaler som gjør at man kan regulere nivået selv. Jeg har eksperimentert noe med denne funksjonen og har for egen del kommet til at jeg er sånn "lagom" bass-head. Satt i en nøytral posisjon (kl 12) spiller den bass så det dundrer når opptaket inviterer til det, men et småtynt pop-opptak ikke får noe gratis. Jeg liker ikke å fly frem, og tilbake for å justere for hver eneste innspilling, slik at jeg har funnet "min" gyldne middelvei sånn ca kl. halv ett på "dial'en" (som går fra kl åtte til kl fire (sånn ca.)) Da føler jeg at jeg får akkurat det opptaket skal gi meg. James Blake får buksene til å flagre, orgeltoner likeså, samtidig som bassen aldri blir boomy eller forsvinner på mer ordinære opptak. Dette siste skyldes nok kanskje i like stor grad romkorreksjonen i Lyngdorf-forsterkeren, som har en veldig god evne til å kontrollere de verste uhumskhetene nedover i frekvensene i et ellers ganske moderat dempet rom. Med romkorreksjonen tilkoblet får jeg mer bass, men den jeg får er tightere og mer musikalsk enn hva tilfellet er uten. Jeg innbiller meg derfor at dersom man skal ha fullt utbytte av de dypere kvalitetene i Triton-serien, og man ikke går veien om romkorreksjon, settes det visse krav til at man klarer å temme bassen gjennom akustiske tiltak. For min del har aldri sub vært et tema, for å si det sånn. Her er det mye på lager for den som trenger og ønsker det. Skrur man bassen til maks får den "hjemmekinoproporsjoner".
Apropos kino - dette er jo en produsent som i like stor grad henvender seg til hifi- og film-folket med sine modeller. At en slik "ja-takk-begge-deler-løsning" kan fungere så bra i en ren hifi-setting er intet mindre enn imponerende etter mitt syn. De fleste slike "hybrider" jeg har hørt har vært preget av litt for mye "hengekøyelyd" - mye bass, litt for forsiktig mellomtone og en "rå" diskant som over tid har blitt anmasende (og nei, jeg har ikke hørt Arendal-serien). GoldenEar Triton Two+ er på ingen måten slik. Som nevnt ovenfor er det en nøytralitet, ro og ærlighet som preger presentasjonen. Hifi-riktig, javel, men jeg kan samtidig ikke unngå å glede meg til å koble en billedkilde til Lyngdorf/GoldenEar-komboen for et to-kanals AV-oppsett. Lukter fugl, synes jeg.
Er det så intet negativt å melde? Nei, i grunnen ikke så mye. Enkelte problemopptak er litt spisse, men det er å vente. Nøytraliteten har sin pris. Kan man høre harpiksen drysse fra en fiolinbue må man også vente å høre når komprimeringen på et moderne pop-opptak når smertegrensen (hvilket er ganske ofte). Utseende og størrelsen er også noe som er hit/miss. De treffer bra hos meg, men man kan ikke gjemme de bort i stua akkurat. Høyreist, svartkledd og svær - det er ikke for alle På den annen side - de ser betydelig bedre ut på stuegulvet enn ethvert bilde kan gi inntrykk av.
Veien videre består forhåpentligvis av mye musikk og mindre av luring på hva som skal/kan forbedres. Rør har vært spilt inn som en mulighet. Jeg skal ikke nekte for at det frister å koble på en/flere røreffekt på Lyngdorfen for å se hva som skjer (GoldenEar Triton er jo utviklet med bruk av rørforsterkeri fra Line Magnetic(!)). Imidlertid kommer det et stykke ned på prioriteringslisten.
Nå skal oppnådd go'lyd nyyyytes i fulle drag. Sånt går utover nattesøvnen for en enkel trebarnsfar, men å kunne krype ned i man-caven og nyte god musikk et par timers tid en sen kveld er ren terapi. Sånn sett skulle GoldenEar Triton vært et godkjent legemiddel. Null placebo der i hvert fall!
