- Ble medlem
- 15.06.2007
- Innlegg
- 1.167
- Antall liker
- 532
Jeg kan styre min begeistring for fotball som spill i seg selv, i alle fall i den forstand mange betrakter dette spillet hvor 20 spillere løper etter en lærkule og to andre står i hver sin ende og vokter et bur. Men selv om spillet i seg selv er ganske primitivt og artisteri og prestasjoner med lærkula ikke interesserer meg i det hele tatt, så er jeg likevel veldig fascinert og ikke minst engasjert i dette spillet og alt som ligger bak.
Jeg kan se en fotballkamp, f.eks. mellom Real Madrid og Barcelona, Brasil mot Argentina for den saks skyld. Uten at det interesserer meg overhode, selv det andre anser som et fyrverkeri av en fotballkamp med masse artisteri og gode driblinger samt skudd i stenger og tverrligger interesserer med like lite som å se maling størkne. Selv en kamp som ender 4-5 mellom to stormakter er en kjedelig forestilling å betrakte.
Først når man har et forhold til ett av lagene som har spillere som løper etter denne lærkula, blir spillet interessant. Jeg er i den heldige situasjon at jeg har tre favorittlag, og dem er spennende å følge. To av dem er klubblag, og det siste er det Norske landslaget eller "Drillos" som mange liker å kalle dem.
Og da blir det vannvittig spennende, selv en 0-0 kamp som ikke inneholder en hel masse artisteri og tekniske begivenheter, men som heller er en knokkelkamp på noe som ligner mer på en potetåker enn et parkettgulv blir da en nervepirrende affære med all verdens følelser som røsker tak i enn og kjører jojo med adrenalinnivået samt pulsfrekvensen.
Jeg følger med som klistret jeg, når mine lag spiller, eller noen av deres farligste rivaler for den saks skyld - da er det spennende og ikke minst interessant. Alt annet kan godt gå meg hus forbi uten at det er interessant i det hele tatt, et VM uten Norge som deltager betyr at det er mer interessante program å betrakte på TV.
---
Jeg er som sagt veldig fascinert av hvordan fotball kan påvirke mennesker, dog på forskjellig vis, alle følelsene som ligger bak denne maktkampen det er å forsøke ved samspill å fungere best mulig så man får de resultater man vil oppnå.
Men hvordan skal vi så analysere disse resultatene? Hva er gode prestasjoner, og ikke minst hva er dårlige prestasjoner?
Jeg liker å se det slik at et resultat alltid må vurderes sett i lys av de ressurser en fotballklubb rår over. Altså sier det seg selv, at de tre klubbene som imponerer meg minst her i Norge er følgende klubber; Brann, VIF og Strømsgodset. (Jeg skal siden begrunne akkurat dette). Jeg holder forøvrig med ingen av de tre nevnte lagene. Hva kommer til klubber som imponerer meg med sine resultater, kan jeg nevne klubber som; Rosenborg, Sogndal og dels også Lillestrøm. (Jeg skal siden også begrunne akkurat dette).
For å forstå hvorfor jeg ser det slik, må man først se på hva ressurser er. Vi snakker ikke da bare om økonomi, altså handlefrihet eller manglende frihet til akkurat dette. Jeg vil gjerne bruke et lag som imponerer meg kraftig for å belyse dette, nærmere bestemt det norske landslaget.
Drillo sine resultater er smått utrolige med tanke på alt man kan forvente, kanskje ikke så rart når man ser ressursene Drillo mangler, som andre landslag har til sin disposisjon.
Det sier seg selv, et land med 50 millioner innbyggere har større ressurser enn et land med bare 5 millioner innbyggere med tanke på tilgang til spillere. Men ikke bare det, vi er også fødd med ski på bena og lever i en steinrøys hvor vi er innsnødde halve året, andre har plenen utenfor stort sett hele året og kan løpe ut i shorts og leke med fotballen når dem enn skulle ønske dette... Forholdene her i landet ligger derfor ikke til rette for at vi skal utvikle de mest tekniske spillerene verden har sett, i alle fall ligger det ikke like godt til rette for dette.
Således er det også med klubblag, dem har større eller mindre tilgang på ressurser alt etter som. La meg ta Brann som et eksempel, en klubb som driver ressursmissbruk heller enn å forvalte resurser på en god måte. Derfor underpresterer dem i aller høyeste grad, og ingen kan si seg videre imponert av hva dem presterer. Det samme gjør seg gjeldene for VIF og Strømsgodset også.
Brann skulle vært etablert i toppen av norsk fotball, det viser statistikk at dem IKKE er, prestasjonene deres swinger heftigere enn en ballerina på dansegulvet. Grunnene til at dem skulle vært det etablerte topplaget dem tydelig ikke klarer å etablere seg som er følgende. Brann er en av landets største klubber, den ledende klubben i sin region (som forøvrig er tett befolket). Dem har således rikelig tilgang på talenter, dessuten vil jo gjerne de unge og håpefulle komme til en av storklubbene heller enn noen av de små - det er en kjemperessurs for Brann. At klubben også har mange tilhengere, flere enn de fleste, og er en klubb fra norges andre største by er sågar en ressurs i seg selv. Supporterene er sågar mer lidenskaplige enn de fleste, og mer villig enn mange andre lags supportere til å støtte sitt lag. Dessuten er Brann vinnere på sponsormarkedet i forhold til de mindre klubbene, sponsorene får på ingen måte like mye igjen for å sponse f.eks. Tromsø som dem får for å støtte Brann som også oftere omtales i media.
Alt ligger således til rette for Brann. Likevel må de alt for mange år se opp til mye mindre klubber uten de samme ressursene, som rett og slett presterer bedre. Da er noe alvorlig galt, og det gjennomsyrer hele klubbkulturen (eller mangel på kultur om man vil). Få klubber har styrer som sparker flere, sågar OPPOVER i systemet har dem prestert å sparke folk (forstå det dem som makter det, jeg vet det er spinnvilt) - som om sparking er løsningen på et problem som skyldes klubbkulturen og styret heller enn trenerene som har fått fyken. Men lærer dem av historiene?
Alle vet at RBK har prestert, sågar ble dem bedre og bedre ute i Europa. Nei da, jeg er ikke RBK tilhenger, men du verden jeg må jo beundre det dem har fått til likevel. Derfor har jeg tatt med lille Sogndal som et eksempel på et lag som imponerer i alle fall meg, dog sett i lys av hva man skal kunne forvente av dem. Nå kommende sesong skal laget fra det lille stedet med 3108 innbyggere spille i eliteserien igjen, og det er ikke for første gang de er i det gjeveste selskapet. Dessuten har dem vært et topplag i førstedivisjon i mange år, tiår... Selv det siste er mer enn hva jeg kan forvente av dem, så noe sier meg at dem gjør veldig mye riktig og således fortjener sine resultater. Forventer ikke at dem skal vinne i tippeligaen, men med en nøktern drift som dem har så er det jaggu en prestasjon om dem klarer å holde seg i eliteserien, da skal jeg bøye meg i støvet for dem og bli imponert som bare det av den prestasjonen.
Slik må nødvendigvis fotball sees, om man skal yte bedømmelsen av prestasjoner eller manglende sådan et visst snev av rettferdighet.
Stabilitet viser seg over perioder, alle lag kan over eller underprestere enkeltår eller i perioder - således kan å se på en sesog i seg selv fortelle noe som er litt missvisende for helheten men dog bare viser en del av denne.
Brann har prestert jevnt dårlig de siste 20 årene sett under ett, Sogndal har gjort det desto imponerene, Og Drillo med vårt landslag, mannen er intet mindre enn genial og eier en fotballforståelse få kan vise maken til.
Jeg kan se en fotballkamp, f.eks. mellom Real Madrid og Barcelona, Brasil mot Argentina for den saks skyld. Uten at det interesserer meg overhode, selv det andre anser som et fyrverkeri av en fotballkamp med masse artisteri og gode driblinger samt skudd i stenger og tverrligger interesserer med like lite som å se maling størkne. Selv en kamp som ender 4-5 mellom to stormakter er en kjedelig forestilling å betrakte.
Først når man har et forhold til ett av lagene som har spillere som løper etter denne lærkula, blir spillet interessant. Jeg er i den heldige situasjon at jeg har tre favorittlag, og dem er spennende å følge. To av dem er klubblag, og det siste er det Norske landslaget eller "Drillos" som mange liker å kalle dem.
Og da blir det vannvittig spennende, selv en 0-0 kamp som ikke inneholder en hel masse artisteri og tekniske begivenheter, men som heller er en knokkelkamp på noe som ligner mer på en potetåker enn et parkettgulv blir da en nervepirrende affære med all verdens følelser som røsker tak i enn og kjører jojo med adrenalinnivået samt pulsfrekvensen.
Jeg følger med som klistret jeg, når mine lag spiller, eller noen av deres farligste rivaler for den saks skyld - da er det spennende og ikke minst interessant. Alt annet kan godt gå meg hus forbi uten at det er interessant i det hele tatt, et VM uten Norge som deltager betyr at det er mer interessante program å betrakte på TV.
---
Jeg er som sagt veldig fascinert av hvordan fotball kan påvirke mennesker, dog på forskjellig vis, alle følelsene som ligger bak denne maktkampen det er å forsøke ved samspill å fungere best mulig så man får de resultater man vil oppnå.
Men hvordan skal vi så analysere disse resultatene? Hva er gode prestasjoner, og ikke minst hva er dårlige prestasjoner?
Jeg liker å se det slik at et resultat alltid må vurderes sett i lys av de ressurser en fotballklubb rår over. Altså sier det seg selv, at de tre klubbene som imponerer meg minst her i Norge er følgende klubber; Brann, VIF og Strømsgodset. (Jeg skal siden begrunne akkurat dette). Jeg holder forøvrig med ingen av de tre nevnte lagene. Hva kommer til klubber som imponerer meg med sine resultater, kan jeg nevne klubber som; Rosenborg, Sogndal og dels også Lillestrøm. (Jeg skal siden også begrunne akkurat dette).
For å forstå hvorfor jeg ser det slik, må man først se på hva ressurser er. Vi snakker ikke da bare om økonomi, altså handlefrihet eller manglende frihet til akkurat dette. Jeg vil gjerne bruke et lag som imponerer meg kraftig for å belyse dette, nærmere bestemt det norske landslaget.
Drillo sine resultater er smått utrolige med tanke på alt man kan forvente, kanskje ikke så rart når man ser ressursene Drillo mangler, som andre landslag har til sin disposisjon.
Det sier seg selv, et land med 50 millioner innbyggere har større ressurser enn et land med bare 5 millioner innbyggere med tanke på tilgang til spillere. Men ikke bare det, vi er også fødd med ski på bena og lever i en steinrøys hvor vi er innsnødde halve året, andre har plenen utenfor stort sett hele året og kan løpe ut i shorts og leke med fotballen når dem enn skulle ønske dette... Forholdene her i landet ligger derfor ikke til rette for at vi skal utvikle de mest tekniske spillerene verden har sett, i alle fall ligger det ikke like godt til rette for dette.
Således er det også med klubblag, dem har større eller mindre tilgang på ressurser alt etter som. La meg ta Brann som et eksempel, en klubb som driver ressursmissbruk heller enn å forvalte resurser på en god måte. Derfor underpresterer dem i aller høyeste grad, og ingen kan si seg videre imponert av hva dem presterer. Det samme gjør seg gjeldene for VIF og Strømsgodset også.
Brann skulle vært etablert i toppen av norsk fotball, det viser statistikk at dem IKKE er, prestasjonene deres swinger heftigere enn en ballerina på dansegulvet. Grunnene til at dem skulle vært det etablerte topplaget dem tydelig ikke klarer å etablere seg som er følgende. Brann er en av landets største klubber, den ledende klubben i sin region (som forøvrig er tett befolket). Dem har således rikelig tilgang på talenter, dessuten vil jo gjerne de unge og håpefulle komme til en av storklubbene heller enn noen av de små - det er en kjemperessurs for Brann. At klubben også har mange tilhengere, flere enn de fleste, og er en klubb fra norges andre største by er sågar en ressurs i seg selv. Supporterene er sågar mer lidenskaplige enn de fleste, og mer villig enn mange andre lags supportere til å støtte sitt lag. Dessuten er Brann vinnere på sponsormarkedet i forhold til de mindre klubbene, sponsorene får på ingen måte like mye igjen for å sponse f.eks. Tromsø som dem får for å støtte Brann som også oftere omtales i media.
Alt ligger således til rette for Brann. Likevel må de alt for mange år se opp til mye mindre klubber uten de samme ressursene, som rett og slett presterer bedre. Da er noe alvorlig galt, og det gjennomsyrer hele klubbkulturen (eller mangel på kultur om man vil). Få klubber har styrer som sparker flere, sågar OPPOVER i systemet har dem prestert å sparke folk (forstå det dem som makter det, jeg vet det er spinnvilt) - som om sparking er løsningen på et problem som skyldes klubbkulturen og styret heller enn trenerene som har fått fyken. Men lærer dem av historiene?
Alle vet at RBK har prestert, sågar ble dem bedre og bedre ute i Europa. Nei da, jeg er ikke RBK tilhenger, men du verden jeg må jo beundre det dem har fått til likevel. Derfor har jeg tatt med lille Sogndal som et eksempel på et lag som imponerer i alle fall meg, dog sett i lys av hva man skal kunne forvente av dem. Nå kommende sesong skal laget fra det lille stedet med 3108 innbyggere spille i eliteserien igjen, og det er ikke for første gang de er i det gjeveste selskapet. Dessuten har dem vært et topplag i førstedivisjon i mange år, tiår... Selv det siste er mer enn hva jeg kan forvente av dem, så noe sier meg at dem gjør veldig mye riktig og således fortjener sine resultater. Forventer ikke at dem skal vinne i tippeligaen, men med en nøktern drift som dem har så er det jaggu en prestasjon om dem klarer å holde seg i eliteserien, da skal jeg bøye meg i støvet for dem og bli imponert som bare det av den prestasjonen.
Slik må nødvendigvis fotball sees, om man skal yte bedømmelsen av prestasjoner eller manglende sådan et visst snev av rettferdighet.
Stabilitet viser seg over perioder, alle lag kan over eller underprestere enkeltår eller i perioder - således kan å se på en sesog i seg selv fortelle noe som er litt missvisende for helheten men dog bare viser en del av denne.
Brann har prestert jevnt dårlig de siste 20 årene sett under ett, Sogndal har gjort det desto imponerene, Og Drillo med vårt landslag, mannen er intet mindre enn genial og eier en fotballforståelse få kan vise maken til.
har opplevd å være ballgutt på den enes hjemmearena og det var artig
