Jeg har spilt golf siden studietiden. Spilte mye de første to-tre årene, før familie og unger tok over mesteparten av fritiden. Men nå er det på vei opp igjen! Dessverre uten at scoren blir bedre...
Jeg spilte Torrey Pines for et par uker siden. Denne banen var åsted for US Open i 2008, da Tiger slo kortslående Rocko Mediate i playoff. Skjønt kortslående.... De gutta driver med en annen idrett. Det skjønner man når man ser de ubrukte tee-stedene som ligger gjemt baki skogholtet. Åpningshullet:
En av de jeg spilte med ville spille banen så lang som vi fikk lov til, så da ble det fra blå tee. Som dere ser, så startet det med ca 400 meter par 4 hull i svak motbakke og svak motvind. Det spilte for meg som et helt greit par 5 hull. Siden ble det bare tøffere.
Min norske hjemmebane er Stavanger Golfklubb. Dette har alltid vært en bane med variert nærspill, men den var i ferd med å bli akterutseilt av mange nye og bedre baner i Norge. Etter ombygging for et par år siden så skinner den igjen som en av de banene med det desidert morsomste og mest krevende nærspillet. Jeg blir aldri lei av den banen.
Akkurat nå som jeg bor i Houston, så er jeg medlem i "The Club at Falcon Point". Det er den desidert våteste banen jeg har spilt på noen sinne. Vann i spill på 16 hull. En bane med sadistiske kvaliteter, men også variert og spennende nærspill, raske greener og hyggelige mennesker. Har faktisk klart å spinne av greenen og uti vannet ved en anledning. Slikt ser man stort sett bare på TV, he-he. Men som regel er slagene uti vannet av det mindre spektakulære slaget
Klarte faktisk å gå opp 4 slag i handicap, men nå er det på vei tilbake til der jeg hører hjemme.
Det er enkelte baner man bare må få med seg her i livet. Jeg håper å få tatt en pilegrimsreise til Pebble Beach - "The Church" - mens jeg er her borte. Men når man er i Norge - og særlig Stavanger - så er jo noen av verdens flotteste linksbaner i Scotland bare et steinkast unna. Estetiske nytelser med historisk sus. Og et litt annet spill enn det vi er vant til. Harde og raske greener, harde og raske fairways. Og innimellom ganske mye vær.
St. Andrews er mer enn "The Old Course", og har kanskje den beste green fee pakka som er å oppdrive. Man kan spille New og Jubilee i tre dager til ende for en svært overkommelig pengesum. Linksgolfen er linksere her enn andre steder. Hardere torv, mere bulkete fairways og greens. Man skjønner fort hvorfor noen av verdens beste spillere tar fram putteren 50 meter utenfor greenen på 18. hullet på the Old Course. Det er også gøy å slå 300 meter utslag med vind i ryggen og en steinhard fairway ventende. Gutter er nå engang gutter, he-he. Men selv om jeg har spilt en 7-8 runder der nede så har jeg ikke skjønt hvordan disse banene skal spilles. Det er en litt annen idrett...
Andre baner som jeg har spilt og anbefaler (fra sør til Nord) er Kingsbarn, Dukes Course (hvis man tåler litt juling), Carnoustie, Montrose Medal, Royal Aberdeen, Cruden Bay, Old Moray, Nairn, Royal Dornoch og Brora. Jeg har spilt de fleste av disse flere ganger, og de er alle strålende opplevelser.
Royal Dornoch er kanskje den største nytelsen estetisk og golfmessig som jeg har opplevd noe sted. Men tar man seg først bryet til å reise nordover fra Aberdeen og helt opp til forbi Inverness så må man også oppleve Brora, som er den reneste naturperlen. Hvis man i stedet reiser til St. Andrews så kan man like gjerne holde seg i ro i mange dager. Det er mange så reiser på årlige turer dit, spiller New og Jubilee, og tar en runde på the Old Course hvis de blir trukket ut i start-tid-lotteriet.
New Course:
Royal Dornoch:
Kingsbarn:
Cruden Bay:
*sukk*
Nå ble jeg sugen på en Scotland-tur, gitt ;D
