Var på helgetur til Amsterdam før påske. Tiden var kommet for å realisere en scene som jeg så på TV for +30 år siden. E n svensk serie som het noe à la Å Være Ung Er For Jævlig. Noe sånt. (Gikk på NRK på slutten av 70-tallet, men fant ikke noe på Google herom, pussig nok).
Først en tur innom en kaffebutikk, så sjanglende over til nærmeste fortausrestaurant. Hiver for sikkerhets skyld innpå en halvliter Heineken og tenner en lunsjsigar. Sola skinner og elvebåtene siger forbi. Tar på solbriller i fall noen kjente skulle dukke opp. Finner fram iPoden, setter på mine trofaste Porta Pro og skroller inn Pink Floyd Dark Side Of The Moon.
Først ingenting. Litt utålmodig kommer jeg på at hjerteslagene tar sin tid. De første par låtene kommer og går, omtrent som før. Har jo hørt DSOTM en trillion ganger, og er (når sant skal sies) smålei hele albumet. Så kommer The Great Gig in the Sky. Og nå tar det av. Clare Torry synger med en slik smerte og innlevelse at jeg får frysninger. Dette beveger så inn i helvete!!!
En liten pustepause, før Money drar i gang. Av en eller annen grunn blir jeg sittende og tenke på Aja. Jeg får skikkelig jazzvibber av den saksofonsoloen som kommer inn etter 2 minutter. Jøss, det jazzer av Dark Side Of The Moon!
Så Us And Theme; Lyden er helt organisk. Mer saks. Mer jazz. Jeg følger Nick Masons varsomme tromming, som om det var jeg selv som spilte. Jeg skruer opp lyden et hakk, uten at det blir hardt. Crescendokoret fyller hodet mitt på en deilig måte og varer helt til siste spor.
Mye vil ha mer og fanden vil ha flere. Jimi Hendrix og Electric Ladyland neste. Det åpner med And the Gods Made Love. Muhammed, Odin og Shiva knuller rundt i hodet mitt. Jeg kjenner igjen den samme organiske klangen som fra DSOTM. Jeg hører hver en magnetpartikkel på mastertapen.
La det være tindrende klart: Det finnes ingen kabel eller annet tweak i verden som forbedrer musikken slik som dette!*
Først en tur innom en kaffebutikk, så sjanglende over til nærmeste fortausrestaurant. Hiver for sikkerhets skyld innpå en halvliter Heineken og tenner en lunsjsigar. Sola skinner og elvebåtene siger forbi. Tar på solbriller i fall noen kjente skulle dukke opp. Finner fram iPoden, setter på mine trofaste Porta Pro og skroller inn Pink Floyd Dark Side Of The Moon.
Først ingenting. Litt utålmodig kommer jeg på at hjerteslagene tar sin tid. De første par låtene kommer og går, omtrent som før. Har jo hørt DSOTM en trillion ganger, og er (når sant skal sies) smålei hele albumet. Så kommer The Great Gig in the Sky. Og nå tar det av. Clare Torry synger med en slik smerte og innlevelse at jeg får frysninger. Dette beveger så inn i helvete!!!
En liten pustepause, før Money drar i gang. Av en eller annen grunn blir jeg sittende og tenke på Aja. Jeg får skikkelig jazzvibber av den saksofonsoloen som kommer inn etter 2 minutter. Jøss, det jazzer av Dark Side Of The Moon!
Så Us And Theme; Lyden er helt organisk. Mer saks. Mer jazz. Jeg følger Nick Masons varsomme tromming, som om det var jeg selv som spilte. Jeg skruer opp lyden et hakk, uten at det blir hardt. Crescendokoret fyller hodet mitt på en deilig måte og varer helt til siste spor.
Mye vil ha mer og fanden vil ha flere. Jimi Hendrix og Electric Ladyland neste. Det åpner med And the Gods Made Love. Muhammed, Odin og Shiva knuller rundt i hodet mitt. Jeg kjenner igjen den samme organiske klangen som fra DSOTM. Jeg hører hver en magnetpartikkel på mastertapen.
La det være tindrende klart: Det finnes ingen kabel eller annet tweak i verden som forbedrer musikken slik som dette!*
