Var på konsert med SSO på torsdag. Der fikk vi høre;
Tomasson Dialogo uroppføing av et bestillingsverk
Neuwirth miramondo multiplo (2004) med trompetsolisten Håkan Hardenberger
Begge verkene altså det en kan kalle moderne kunstmusikk. Etter den siste spøkte solisten med at nå fortjente publikum en melodi. Og så fikk vi en nydelig liten en som ekstranummer (fikk ikke med meg hva det var). Stykkene var ikke uinteressante, særlig dem siste hadde kvaliteter, og det fungerte helt greit i en konsertsetting, men felles for begge er atonaliteten og mangel på melodi den siste hadde dog litt.
Men jeg følte ingen sterk trang til å høre stykkene igjen, og igjen tenkte jeg det samme som jeg alltid tenker hver sjelden gang jeg hører moderne kunstmusikk;
Den mest interessante og beste musikken fra de siste 50 år finnes innenfor jazz, rock og pop genren.
En trenger ikke nødvendigvis dra frem Beatles og Dylan, men for eksempel Miles Davis eller Jan Garbarek, tysk elektronika som Tangerine Dream eller engelsk prog rock som King Crimson og andre. Ikke nødvendigvis så utpreget lett tilgengelig som Abba, men likevel mer fristende å høre om igjen enn noe moderne kunstmusikk jeg har hørt.
Men så til spørsmålet; er det så ille som det høres ut for meg (har som sagt hørt lite samtids kunstmusikk)?
Har noen forslag til verker fra de siste 50 år som er mer tilgjengelig. Som har et (opplagt?) klassiker potensial?
Mvh
Ps. Etter pausen ble Schumanns 2. symfoni spilt. Den har jeg hørt før og hører gjerne igjen.
Tomasson Dialogo uroppføing av et bestillingsverk
Neuwirth miramondo multiplo (2004) med trompetsolisten Håkan Hardenberger
Begge verkene altså det en kan kalle moderne kunstmusikk. Etter den siste spøkte solisten med at nå fortjente publikum en melodi. Og så fikk vi en nydelig liten en som ekstranummer (fikk ikke med meg hva det var). Stykkene var ikke uinteressante, særlig dem siste hadde kvaliteter, og det fungerte helt greit i en konsertsetting, men felles for begge er atonaliteten og mangel på melodi den siste hadde dog litt.
Men jeg følte ingen sterk trang til å høre stykkene igjen, og igjen tenkte jeg det samme som jeg alltid tenker hver sjelden gang jeg hører moderne kunstmusikk;
Den mest interessante og beste musikken fra de siste 50 år finnes innenfor jazz, rock og pop genren.
En trenger ikke nødvendigvis dra frem Beatles og Dylan, men for eksempel Miles Davis eller Jan Garbarek, tysk elektronika som Tangerine Dream eller engelsk prog rock som King Crimson og andre. Ikke nødvendigvis så utpreget lett tilgengelig som Abba, men likevel mer fristende å høre om igjen enn noe moderne kunstmusikk jeg har hørt.
Men så til spørsmålet; er det så ille som det høres ut for meg (har som sagt hørt lite samtids kunstmusikk)?
Har noen forslag til verker fra de siste 50 år som er mer tilgjengelig. Som har et (opplagt?) klassiker potensial?
Mvh
Ps. Etter pausen ble Schumanns 2. symfoni spilt. Den har jeg hørt før og hører gjerne igjen.
