Forskjellige underlagstweaks kan forstås som en fjær-masse-demper-kombinasjon. Ulike kombinasjoner av masse, fjærkonstant og demping fører til ulike resonansfrekvenser og dempefaktorer for forskjellige frekvenser. Effekten av tweakene er derfor å flytte mekaniske resonansfrekvenser rundt om i audiobåndet eller helt ut av audiobåndet. Høy masse, lav fjærkonstant og litt demping (vibrapods, sorbothan, ...) vil vanligvis flytte resonansen helt ut av audiobåndet. Andre løsninger vil ha forskjellige resonansfrekvenser, f eks tipper jeg at treklosser har lavere resonans og mer demping enn spikes.
So far so good. Men hvordan påvirker det lyden? Vel, min teori er at forskjellige kretskort og ledninger kan komme i bevegelse relativt til forskjellige magnetfelt både inni boksene og utenfor (kabler). En leder som beveger seg i et magnetfelt vil indusere en strøm i lederen. Dermed vil en mekanisk vibrasjon omsettes til et elektrisk signal. Størrelsen på det induserte signalet vil avhenge av om de mekaniske resonansfrekvensene "stabler seg opp" på bestemte frekvenser i audiobåndet (f eks at underlaget har samme resonansfrekvens som et kretskort inni boksen og at denne resonansen ligger i audiobåndet), størrelsen på magnetfeltet (toroid eller EI-trafo, vinkelen mellom trafo og kretskort, størrelsen på trafoen, ...), osv. Hvor hørbart det er avhenger av størrelsesforholdet mellom dette induserte signalet og det musikksignalet som også går i kretsen.
Det betyr også at det best måles som forvrengning, siden vibrasjonene induserer et elektrisk signal mer eller mindre ute av takt med musikksignalet. Bedre underlag burde føre til en lavere THD+N-måling. Jeg satte opp et lite regnestykke som modellerte mine AW180M, hvor det står noen store og tunge kondensatorer midt ute på et ganske stort kretskort. Modellen gir vibrasjonsindusert forvrengning på -60-70 dB i forhold til signalet, eller ca 0,02-0,03%. Til sammenligning er forsterkerens egen THD oppgitt til 0,001%. Og så er det alle andre kretskort og ledninger i hele systemet som svinger rundt ved ulike andre frekvenser og bidrar til denne effekten.
Altså er effekten stor i forhold til forskjellene mellom ulike forsterkere, og vil være hørbar ved kritisk lytting i et stille rom. Jeg har dessverre ikke skaffet meg utstyr for å måle forvrengning, så jeg kan ikke klaske sånne tall i bordet, men min erfaring er at forskjellene mellom et godt dempet underlag og et stivt underlag er lett hørbare og mye større enn f eks forskjellene mellom kabler. Vi snakker om forskjeller av typen "oppmuntrende kommentarer fra familiemedlemmer i naborommet", ikke av typen "kanskje jeg hører en forskjell hvis jeg hører nøye etter".
Dette er svært kjent fysikk. Den elektriske delen ble oppdaget av d'herrer Ørsted, Ampére, Henry og Faraday tidlig på 1800-tallet. Den mekaniske delen har vært kjent siden det første barnet satte seg på en huske. Derfor er det litt fascinerende at dette fortsatt anses som esoteriske tweaks i hifi. Men nettopp derfor er det fortsatt mye mer "bang for the buck" ved å jobbe med underlagsduppeditter enn ved f eks å forsøke å nå et kabel-nirvana. Selv har jeg sørget for at alle mekaniske resonanser i hele systemet er flyttet langt ned i frekvens, fortrinnsvis ned mot 5-10 Hz for å være sikker på at de ikke påvirker lydsignalet. Det er den eneste løsningen som gir et forutsigbart resultat. Virkemidlene er alt fra Clas Ohlsons dørstoppere i gummi under tunge høyttalere og rack, via sandfylte aluminiumsrør og bærekonstruksjoner i bøketre, til sorbothanputer og SolidTech Disc of Silence under komponenter.
Dette er forresten en artikkel som går gjennom noen forskjellige underlagstweaks:
http://www.positive-feedback.com/Issue29/halcyonics.htm
