Når det gjelder fremføring: Det har seg slik at såkalt "moderne" fremføring nå er avlegs i Bach, mens fremføring som går helt til bake til barokkens idealer nå dominerer.
Tidlig i det 20. århundre var Bach en respektert, men ikke særlig populær komponist, som ble ansett for å være av hovedsaklig akademisk interesse. Siden ble han revitalisert og tatt inn i varmen av en del musikere, men fremføringen var ikke slik Bach ville ha gjort det selv. Man brukte gjerne store moderne symfoniorkestre og fakter som hørte romantikken til (1800-tallet: Brahms, Mendehlson etc).
Det "korrekte" i Bach kom med den historiske bevegelsen på slutten fra 70 tallet og som fremdeles vedvarer, der ny forskning på barokkens fremføringspraksis førte til at man begynte å spille stykkene på en annen måte, mer i tråd med slik man forestiller seg at Bach selv ville ha gjort det. Bla. er orkestrene små og det brukes samme instrumenter som i barokken, dvs. tarmstrenger på strykerene, og diverse tilsvarende forløpere til de andre moderne instumentene, pluss enkelte fullstendig umoderne instrumenter som f.eks. Cembalo. Det spilles gjerne mer rytmisk og lyden er "råere" ( instrumentene klinger ikke like glatt som de moderne variantene og vibrato brukes ikke).
Det er altså denne sisnevnte fremføringspraksisen som er mest "korrekt" og som dominerer Brandenburg-konsertene i dag. Typiske dirigenter er Nicolaus Harnoncourt, Trevor Pinnock og Jordi Savall.
Det er forresten nettopp kommet en ny innspilling med Rinaldo Alessandrini og Concerto Italiano som er blitt utropt som en ny referanse av enkelte kritikere. Har ikke hørt denne selv.
