|
Albumstafetten 15
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Chuck Ragan - Covering Ground
Jøss! Enda en folk-plate. Min første plate i Albumstafetten 15 var en folk-plate jeg syntes var ganske kjedelig, men jeg skal avsløre noe med én gang: Det er IKKE denne!
Chuck Ragan er "egentlig" en punkrocker, kjent fra bandet Hot Water Music og senere The Draft, og har blant annet vært på verdensturné som oppvarmingsband for The Gaslight Anthem så sent som i 2010.
Dette er derimot så absolutt ikke punkrock. Dette er gjennomført moderne "Alternative Country", eller "Americana" om du vil. Med en glimrende og kraftig vokal som gjennomsyres av en "råskap" og et trøkk som sikkert er et produkt av Ragans fortid som punk-vokalist. Samtidig er det ikke mange punkband som kan skryte av sånne vokalprestasjoner, for dette er seriøst bra greier. Skal jeg sammenlikne med noe, høres det ut som Bruce Springsteen synger rocka americana-låter om livet som musiker på veien som Bob Seeger antakeligvis river seg i håret over at det ikke er han som har skrevet.
De svært godt skrevne låtene blir levert sprengfulle av følelser, av dyktige musikere. For en gammel seattle-grunger er det f.eks. litt moro at Chris Thorn fra Blind Melon bidrar på plata, sammen med mange andre kjente og dyktige folk.
Jeg pleier å plukke ut et par favorittlåter fra platene jeg anmelder, men denne gangen sliter jeg med det. Plata er superjevn! Alt er bra. Jeg liker som alltid de mest rocka låtene best, men når Chuck kommer med en ballade innimellom der, treffer den også rett i sjela! Ærlig og rettfrem, men dyp folkrock med akkurat riktig mengde felegnikk og munnspill, og som sagt en e_k_s_e_m_p_l_a_r_i_s_k vokalist! Dette er kanskje den beste americana-plata jeg har hørt, og den står lett til en åtter. ...Eller faen heller! En nier!
9/10
Artig med to anmeldelser som spriker så kraftig. Likevel leser jeg meg frem til at dere har hørt den samme plata som jeg har. Dere argumenterer også godt for hvorfor dere dømmer som dere gjør.
Personlig synes jeg ikke det er grunn til å hate denne Bruce Springsteen/Pete Seeger aktige allsangplata, jeg stiller meg bare likegyldig til den; kelnerfilteret slår inn - ikke mitt bord. 5
edit: et par stavefeil
Personlig synes jeg ikke det er grunn til å hate denne Bruce Springsteen/Pete Seeger aktige allsangplata, jeg stiller meg bare likegyldig til den; kelnerfilteret slår inn - ikke mitt bord. 5
edit: et par stavefeil
Leste først Hanserns dom og så noe forvirret Dazed sin,
en kjapp gjennomlytting rettferdiggjør kanskje ikke en fullgod dom men dog,
Har problem med å gi denne 1 , sliter også med å gi nesten full pott,
7,5 blir min dom
så kan tvilere trekke fra max 2,5
Troende kan få 2,5 bonuspoeng
en kjapp gjennomlytting rettferdiggjør kanskje ikke en fullgod dom men dog,
Har problem med å gi denne 1 , sliter også med å gi nesten full pott,
7,5 blir min dom
så kan tvilere trekke fra max 2,5
Troende kan få 2,5 bonuspoeng
- Ble medlem
- 19.07.2006
- Innlegg
- 1.877
- Antall liker
- 9
Wow! Muy bueno, muy bueno!
Så for meg karakterer litt nærmere midt på treet her, men så smalt det til både ikjeller og på loft! Storveis levert, må nok høre litt mer på denne for å finne ut av hva som fremkalte disse reaksjonene.
Så for meg karakterer litt nærmere midt på treet her, men så smalt det til både ikjeller og på loft! Storveis levert, må nok høre litt mer på denne for å finne ut av hva som fremkalte disse reaksjonene.
- Ble medlem
- 28.05.2009
- Innlegg
- 2.036
- Antall liker
- 160
Artig med to så sprikende anmeldelser, som samtidig er så godt begrunnet!
Hos meg havner denne på 4.
Hos meg havner denne på 4.
Enig litt med alle jeg. ;D
Anmeldelsene er gode og vel begrunnede.
Hansern har rett i at vokalen kan bli litt masete, at de fleste er låtene er litt midtempo, men at Chuck prøver å rocke dem litt for mye til. Skulle ønske at han roet seg på noen spor, og at låtene varierte litt mer i tempo. Tror ikke han er særlig begrenset i selve stemmeprakten, men bruken av stemmen er i blant litt forsert, eller begrenset om man vil.
Samtidig er dette på mange måter et knallalbum, i den forstand at det dreier seg om en samling av svært gode låter. De er alle melodiøse, og jeg kan ikke annet enn trampe takten på så godt som samtlige spor. Kun gode spor altså, sjøl om også jeg kan styre meg for støyen som binder de to siste sporene til ett. Hvorfor ikke to selvstendige spor her? Ble det for trad ellers?
Tekstene er relativ enkle, det kan iblant virke som om de næmer seg klisjegrensa, men ikke egentlig. De er faktisk ganske ekte.
Tror jeg ville gitt en sjuer, men er samtidig overbevist om at det skal få justeringer til før Chuck lager et mesterverk.
Anmeldelsene er gode og vel begrunnede.
Hansern har rett i at vokalen kan bli litt masete, at de fleste er låtene er litt midtempo, men at Chuck prøver å rocke dem litt for mye til. Skulle ønske at han roet seg på noen spor, og at låtene varierte litt mer i tempo. Tror ikke han er særlig begrenset i selve stemmeprakten, men bruken av stemmen er i blant litt forsert, eller begrenset om man vil.
Samtidig er dette på mange måter et knallalbum, i den forstand at det dreier seg om en samling av svært gode låter. De er alle melodiøse, og jeg kan ikke annet enn trampe takten på så godt som samtlige spor. Kun gode spor altså, sjøl om også jeg kan styre meg for støyen som binder de to siste sporene til ett. Hvorfor ikke to selvstendige spor her? Ble det for trad ellers?
Tekstene er relativ enkle, det kan iblant virke som om de næmer seg klisjegrensa, men ikke egentlig. De er faktisk ganske ekte.
Tror jeg ville gitt en sjuer, men er samtidig overbevist om at det skal få justeringer til før Chuck lager et mesterverk.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Her var det delte meninger.Det fikk meg ihvertfall til å sette på Chuck Ragan èn gang til.For andre gang.Syns den fiolinen blir for fremtredende.En grei sekser.
mvh. s,
mvh. s,
Det var da voldsomt til sprik i karakterene, men 2 gode og velbegrunnede anmeldelser.
Er nok ingen overaskelse at jeg er mest enig (omtrent helt enig faktisk) med Dazed, ser ut som han får samme følelsen som meg når han hører denne plata.
Er nok ingen overaskelse at jeg er mest enig (omtrent helt enig faktisk) med Dazed, ser ut som han får samme følelsen som meg når han hører denne plata.
Må kanskje innrømme at jeg dessverre ble litt mindre objektiv da jeg leste Hanserns anmeldelse tidligere i går. Jeg hadde bare hørt plata ved svært lavt volum fra telefonen gjennom pc-anlegget på jobben frem til i går, og da lå plata an til en sjuer. Så hørte jeg den på anlegget hjemme, og da spratt den opp til en åtter, og når jeg gjorde ferdig anmeldelsen i går kveld, klinte jeg til med en hel nier! ...Kanskje en åtter er mer riktig ift. hva jeg føler for plata nå (den lange kunstpausen i spor 12 liker f.eks ikke jeg heller), men jeg har ikke sagt noe jeg ikke mener, så karakteren står.Bent skrev:
- Ble medlem
- 22.03.2005
- Innlegg
- 788
- Antall liker
- 22
Eg las Dazed si anmelding og tenkte at denne måtte eg sjekke ut. Eg sette på, men halvvegs ut i fyrste låt orka eg ikkje meir og slo av. Gjekk attende til tråden og fann Hanserens anmelding. For meg passa det betre med det eg høyrde, desverre. Platt og irriterande på ei gong.
For anmelderne ja. For mange andre virker den å være en midt-på-treet sakDazed skrev:Smaken er som baken. (Hos noen er den full av dritt.) ;D
Dette var tydeligvis en elsk- eller hat-plate.
Egentlig litt overrasket over at denne kunne sprike mellom 1 og 9. Det er jo svært så konvensjonelt og ordinært, egentlig. Greit hånddverk, men ikkje så veldig mye mer.
Du har rett. De fleste vurderer den visst som midt på treet. Har søkt opp noen anmeldelser på nettet nå, og den får heldigvis "rave reviews" av flere enn meg.Townes skrev:For anmelderne ja. For mange andre virker den å være en midt-på-treet sakDazed skrev:Smaken er som baken. (Hos noen er den full av dritt.) ;D
Dette var tydeligvis en elsk- eller hat-plate.
Egentlig litt overrasket over at denne kunne sprike mellom 1 og 9. Det er jo svært så konvensjonelt og ordinært, egentlig. Greit hånddverk, men ikkje så veldig mye mer.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Blir slitsomt å lytte til etterhvert en 3 fra meg
Hørte igjennom den en gang på jobb i dag etter å ha lest hva andre mener, men synes fortsatt den er bra og stemmen her jeg ingenting og utsette på.Dazed skrev:Du har rett. De fleste vurderer den visst som midt på treet. Har søkt opp noen anmeldelser på nettet nå, og den får heldigvis "rave reviews" av flere enn meg.Townes skrev:For anmelderne ja. For mange andre virker den å være en midt-på-treet sakDazed skrev:Smaken er som baken. (Hos noen er den full av dritt.) ;D
Dette var tydeligvis en elsk- eller hat-plate.
Egentlig litt overrasket over at denne kunne sprike mellom 1 og 9. Det er jo svært så konvensjonelt og ordinært, egentlig. Greit hånddverk, men ikkje så veldig mye mer.
I mine ører er den en sterk åtter.
Dette er ment som et post scriptum:Dazed skrev:Smaken er som baken. (Hos noen er den full av dritt.) ;D
Dette var tydeligvis en elsk- eller hat-plate.
Ikke noe hat-objekt dette. Men gjennomført kjedelig - og om underholdningsverdien er 0 bør vel albumet få karakter deretter. Anmeldelsen er sterkt farget av at jeg ikke ga meg etter to-tre gjennomhøringer, jeg gjorde flere ærlige forsøk, så skuffelsen teller vel også inn på sluttkarakteren? Dessuten hørte jeg hele siste låta 4-5 ganger. Det trakk ikke akkurat opp.
Men jeg skylder vel å gjøre alle oppmerksom at dette er en form for musikk som er utenfor min smak. Jeg hører aldri på mor-americana - dermed kan skalaen min justeres ned med etpar tre hakk. (Regner med at mange 8-9 plater blant fansen ville ligge mellom 4 og 6 hos meg.)
Ikke for å polemisere med de som er uenige, men mere som en bakgrunn for den grundige nedsablinga av en mann som (antageligvis) mente det ærlig når han ga ut albumet.
Edit: Sjangeren han opererer i er nok verdens vanskeligste musikksjanger; i og med at det er lite staffasje å gjemme seg bak stiller den store krav til melodisnekringa. Middels gode melodier kan i andre sjangre skjules bak tøffe gitarer eller andre artefakter, eller man kan lage sin egen sjanger. I mainstream americana skal det noe til å skille seg ut. Og da faller man dypt når man faller igjennom.
Høyrer for første gang no, og dette blir for Havnehuset-trubadur for meg.
Chuck høyres veldig inspirert ut men landar hardt på kulen.
Alt i alt blir det musikk som eg ikkje kan like, då vel eg heller originalane og gir karakter likt med Fingers.
Chuck høyres veldig inspirert ut men landar hardt på kulen.
Alt i alt blir det musikk som eg ikkje kan like, då vel eg heller originalane og gir karakter likt med Fingers.
FLORATONE
Floratone kom ut i 2007 og er et samarbeidsprosjekt bestående av jazzgitarist Bill Frisell og "freelance" trommisen Matt chamberlaine. Produsentene står også omtalt på coveret som en del av bandet, noe som indikerer måten skiven ble laget.
Dette er en cut&paste produksjon. Eller på godt norsk " klipp og lim"
Bill Frisell og Matt Chamberlain satt noen dager i studio og jamet sammen. Det har de fått til i varierende grad synes jeg. Jamingen altså. For meg kan det virke tydelig på hvilke spor de har fått til en rytme, eller kommet i en slags flytsone hvis du vil.
Nå er dette en skive satt sammen med loops og cut&paste, men deler av skiven er mer helhetlig enn andre, eller mer vellykket og gir et mer inntrykk av et vellykket samarbeid.
Min personlige mening om slike arrangementer er at man bør strebe etter å få frem loopene tydligere. La de lage en grunnrytme, en slags tonalitet. DER synes jeg Floratone muligens ikke har lykkes igjennom hele skiven. Det blir mye stakato og mislykkede rifs og beats.
Spor som skiller seg ut i positiv forstand er 05. swamped/ 06. Monsoon/ 09. Take a look/
Totalinntrykket er likevel nokså greit, men når man samler disse to musikerne hadde jeg litt høyere forvendtninger om resultatet. Dette er et typisk samarbeid hvor jeg er sikker på at en skive nr 2 hadde blitt mye bedre.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Grei anmeldelse Griffenfeldt, har også lyttet litt på denne og sitter noe ambivalent igjen.
regner med at det kreves noe mere innsats fra min side for å kunne gå fra synsing til mening,
støtter dog din 7er inntil videre
P.
regner med at det kreves noe mere innsats fra min side for å kunne gå fra synsing til mening,
støtter dog din 7er inntil videre
P.
Iogmed at turen gikk i vasken grunnet sykdom, fikk jeg levert en relativt edru anmeldelse.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Fine greier Griffenfeldt. Hadde håpet på en anmeldelse preget av fyll og med tredagersskjegg. I hverfall for din skyld. Synd!
Jeg får nok tatt det igjen, men i min familie er det tiden som er mangelvare fremfor noe annet. Med 2 barn i skole og barnehage og 2 stykker i turnus er det en grei kabal som må gå opp for å få gjennomført en slik utflukt. Turen kunne sikkert vært gjennomført, men jeg satt ned foten for kjerringa når hun kun hadde blitt med på turen som staffasje. Det er bedre å ligge slapp på sofaen enn å ligge slapp på et hotellrom i Edinburgh. Lungebetennelse er ikke gjevt.
driver påBrasse skrev:
- Ble medlem
- 19.07.2006
- Innlegg
- 1.877
- Antall liker
- 9
Sorry, søndagen ble litt kortere enn jeg hadde regnet med på forhånd. Faktisk forsvant den nesten helt. Skal på jobb om et par timer og får ikke mulighet å levere før i kveld, håper det er ok?Dazed skrev:
Har hørt denne plata noen få ganger, likte den litt i begynnelsen, lyden er fet, men den ble litt kjedelig etterhvert. Likte best de mest funky bitene.
Har sans for Frisell, men ikke spesielt dette prosjektet.
En 5-er fra meg.
Har sans for Frisell, men ikke spesielt dette prosjektet.
En 5-er fra meg.
Vet det.
Men i morgen (dette døgn) er det ny plateanmeldelse, og jeg ville ha denne ut av mitt skrivesinn.
Men i morgen (dette døgn) er det ny plateanmeldelse, og jeg ville ha denne ut av mitt skrivesinn.
- Ble medlem
- 28.05.2009
- Innlegg
- 2.036
- Antall liker
- 160
Jeg var egentlig forberedt på at dette var feil forum for en plate i denne sjanger.
For meg har denne platen betydd mye, og jeg lytter til mye innen samme sjanger.
For enkelt å illustrere hva jeg selv mener, kopierer jeg like godt en anmeldelse som ligger hos Amazon. Dette kunne jeg ha skrevet selv:
"
This CD has completely disrupted my listening schedule. "Floratone" has such a haunting, intoxicating feel that I keep playing it over and over, trying to get a grip on the nuances of the music, but they constantly elude me. Just as the groove starts to take hold, a hypnotic glaze settles over me and my listening pattern shifts to a trance state. The music is lush and evocative, but impossible to grasp, even after repeated listenings.
"Floratone" pairs guitarist Bill Frisell with percussionist Matt Chamberlain, who tag team each other while creating instrumental soundscapes that somehow manage to sound both otherworldly and earthy. It is music that defies gravity, which is what makes it so compelling; how often can you say you're hearing something that is truly unique and different? Neither jazz nor pop, at least not in any traditional sense, "Floratone" creates atmospheres that accompany your mood, rather than define it. Tracks like "Mississippi Rising" and "The Passenger" are simultaneously funky and dreamy, sounding like some of the most brilliant tracks that Brian Eno and Daniel Lanois never made together, but should have. The moods never quite gel into anything tangible, providing a liquidity that avoids my ability to grasp it entirely, leaving me to describe it in terms of vague images instead of solid observations.
I listen to so much music on a daily basis that it is nearly impossible for me to hear something that I consider genuine and unique. Almost anything can be described as a combination of other things, but "Floratone" is different. As I said earlier, I've played this disk plenty of times, and I've played for anyone who cares to listen. Always, we find ourselves basking in its atmospherics, as it develops into an integral part of whatever else we were doing. It is not particularly demanding of the listener, but if you let it, "Floratone" will take you places you've never been. A Tom Ryan"
For meg er dette en 10!
For meg har denne platen betydd mye, og jeg lytter til mye innen samme sjanger.
For enkelt å illustrere hva jeg selv mener, kopierer jeg like godt en anmeldelse som ligger hos Amazon. Dette kunne jeg ha skrevet selv:
"
This CD has completely disrupted my listening schedule. "Floratone" has such a haunting, intoxicating feel that I keep playing it over and over, trying to get a grip on the nuances of the music, but they constantly elude me. Just as the groove starts to take hold, a hypnotic glaze settles over me and my listening pattern shifts to a trance state. The music is lush and evocative, but impossible to grasp, even after repeated listenings.
"Floratone" pairs guitarist Bill Frisell with percussionist Matt Chamberlain, who tag team each other while creating instrumental soundscapes that somehow manage to sound both otherworldly and earthy. It is music that defies gravity, which is what makes it so compelling; how often can you say you're hearing something that is truly unique and different? Neither jazz nor pop, at least not in any traditional sense, "Floratone" creates atmospheres that accompany your mood, rather than define it. Tracks like "Mississippi Rising" and "The Passenger" are simultaneously funky and dreamy, sounding like some of the most brilliant tracks that Brian Eno and Daniel Lanois never made together, but should have. The moods never quite gel into anything tangible, providing a liquidity that avoids my ability to grasp it entirely, leaving me to describe it in terms of vague images instead of solid observations.
I listen to so much music on a daily basis that it is nearly impossible for me to hear something that I consider genuine and unique. Almost anything can be described as a combination of other things, but "Floratone" is different. As I said earlier, I've played this disk plenty of times, and I've played for anyone who cares to listen. Always, we find ourselves basking in its atmospherics, as it develops into an integral part of whatever else we were doing. It is not particularly demanding of the listener, but if you let it, "Floratone" will take you places you've never been. A Tom Ryan"
For meg er dette en 10!
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Likte platen og skal kjøpe den inn en 8 per nå. Må høre igjennom noen ganger til før karakteren endelig settes
Jeg forbinder Floratone med filmmusikk; John Luries "Get Shorty" og stjernelaget bak "the Hot Spot" er to plater jeg kommer på mens jeg lytter, med Floratone et sted imellom dem.
Det er vel når Frisell/ Chamberlain nærmer seg Lurie (de mer funky låtene) jeg liker dem best. På de mer drømmeaktige/ atmosfæriske bluesy tingene mister jeg litt fokus. Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp med denne plata, men synes den er spennende nok til å få flere lyttinger utover vinyteren. Kanskje en 7?
Det er vel når Frisell/ Chamberlain nærmer seg Lurie (de mer funky låtene) jeg liker dem best. På de mer drømmeaktige/ atmosfæriske bluesy tingene mister jeg litt fokus. Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp med denne plata, men synes den er spennende nok til å få flere lyttinger utover vinyteren. Kanskje en 7?
