Så var det den sammenligningen av Marquee Moon.
Som sagt har jeg ett ex fra Rhino -12 som låter helt greit men har vel alltid syns den haft en tendens og låtit litt snill og innelukket, det har liksom ikke slått gnister fra gitarene til Tom.Verlaine og Richard.Lloyd.
Blant platene som jeg overtok til min gamle venn Karla så var det noen plater uten cover kun innerpose der var hans orginal press som han kjøpte på en familietur til New York 77/78 15år gammel

Skikket såg ikke visuellt veldig bra ut, ikke så mye riper men allment grå dassig i vinylen noen runder i vaskemaskin før en prøvelytt, til min førvåning ikke alls mye peiskos noe er det men til utseendet

Hvordan låter det da?
Som og fjerne ett ullteppe foran Ht her er det full sprut over musikken ikke noe som holds tilbake, det gnistrer/dynamikk i gitarstrengene og backing voices noe helt annet her. ja det er mere på og aggresivt! men slik skal dette også låte.
Det kommer nå i dagene en Mofi One Step press, Mofi har haft en tendens og blåse opp deres remasters i bassen

Ikke ett svakt spor på denne klassiker, men kanskje jeg setter denne først