På tur og reise 13 Minutter til Månen - 50 år siden månelandingen -- BBC podcast

Hardingfele

Æresmedlem
Ble medlem
25.10.2014
Innlegg
17.537
Antall liker
9.582
Torget vurderinger
2
Har fulgt "13 Minutes to the Moon" med stor glede. Apollo-prosjektet tok godt tak i guttefantasien og vi var en gjeng som slukte absolutt alt som var å komme over, i tillegg til å sitte spikrake foran TV'n under hver ferd.

BBC har laget en podcast-serie i flere episoder der de går i detalj gjennom de siste 13 minuttene før landingen, fra Eagle begynte ferden ned mot Månen, etter å ha koblet seg løs fra Columbia. (Den frakoblingen skapte problemer, skulle det vise seg).

Gjennomsnittsalderen på dem som satt i Mission Control, under Krantz og Kraft, var 26 år. Serien bruker opptak fra dengang, senere intervjuer og nærdykk sammen med dem som satt med ansvar i kritiske situasjoner. Episode 8 ble sluppet i natt - én av de gjenværende episodene vil inneholde hele kommunikasjonen mellom Eagle, Columbia og Houston under landingsfasen, uten kommentarer. Det vil man forstå, etter de detaljerte gjennomgangene i tidligere episoder.

Himla bra og reklamefritt. Public Broadcasting på sitt aller, aller beste.

Episode 1: https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csz4dj

En gjennomgang av test-ferdene, med hvilke oppgaver de skulle sjekke/løse, før Apollo 11:
https://www.bbc.co.uk/programmes/p076n9k0

Skjermbilde 2019-07-01 kl. 09.06.30.jpg
 

Balle Clorin

Hi-Fi freak
Ble medlem
19.06.2012
Innlegg
5.316
Antall liker
3.156
Torget vurderinger
2
Tusen takk . Fantastisk bra!! Perfekt når man ligger rekonvalesent hjemme isteden for på ferie.
 
Sist redigert:

Aurora

Hi-Fi freak
Ble medlem
04.06.2004
Innlegg
9.536
Antall liker
5.136
Sted
Ytterst i havgapet...
Den serien må absolutt følges....Takker...Familien bygde hytte sommeren -69, og jeg husker svært godt at jeg løp som en gal 3 km fra fjellet og ned til vei, hvor en onkel skulle hente meg..... men det hadde han selvsagt glemt av, så under landinga satt jeg i en melkerampe og dingla med beina..Heldigvis kom jo da det hele i reprise rundt midnatt...

Siden jeg på en måte er i bransjen, tenkte jeg å kjøpe en litt spesiell T-skjorte i anledning dagen, - inntil tråden ble invadert av flat-earthers og historiefornektere.... Jaja....:rolleyes:
 

Balle Clorin

Hi-Fi freak
Ble medlem
19.06.2012
Innlegg
5.316
Antall liker
3.156
Torget vurderinger
2
Jan P. Jansen og Erik Tandberg ! Det var tider det...
Jeg husker 2 voksenhendelser fra barndommen. Da JF Kennedy ble skudd, Og månelandingen.
 

Hardingfele

Æresmedlem
Ble medlem
25.10.2014
Innlegg
17.537
Antall liker
9.582
Torget vurderinger
2
Da har jeg rundet Sesong 2, som handler om Apollo 13 i fantastisk detalj og med mengder av gode intervjuer og opptak fra ferden.
Anbefales.

Og jeg foreslår at man begynner med samtalen med John Aaron, som var så skarp og hadde slikt overblikk at et lag fylt av skarpe folk med overblikk måtte innrømme at Aaron var i en helt annen liga. Han fikk ansvaret for å finne ut av hvordan man skulle holde romskipet i live på altfor lite strøm.

Den praten gir sikkert mersmak og da er det bare å gå løs på episode 1.

 

weld77

Æresmedlem
Ble medlem
19.09.2014
Innlegg
12.930
Antall liker
7.049
Den podcasten er fantastisk, ca halvveis i første sesong nå. Kan også anbefale denne boken som tar for seg månen fra mange (de fleste?) synsvinkler uten å fokusere veldig mye på månelandingsprosjektet.

moon.JPG
 

weld77

Æresmedlem
Ble medlem
19.09.2014
Innlegg
12.930
Antall liker
7.049
Leser denne for tiden. Om hvem folkene som var villige til å sette seg inn i et liten kapsul på toppen av en rakett som noen andre tente lunta på. Regnet som en av Tom Wolfes best bøker og gir et fascinerende innblikk i den ekstreme machokulturen de militære testpilotene som ble rekruttert til romprogrammet kom fra og det usynlige, men like vel tydelige, hierarkiet disse i mellom og ikke minst i fohold til de som ikke har det - de som ikke har "the right stuff".

Den første personen som brøt lydmuren i fly, Chuck Yeager, hadde i god pilottradisjon drukket seg pære dritings fredag etter jobb og dratt på en ridetur i fylla ut på natten (vanligvis fyllekjørte de med bil, men dette var langt ute i ørkenen på en flybase) og fallt av hesten og skadet seg. Et par brukne ribben osv. Da han etter helgen i utgangspunktet skulle fly hadde han ikke fortalt det eller gått til en militærlege - da ville noen adre fått flyturen. Han var så skadet i ene siden at han fikk smuglet inn en liten trepinne han kunne bruke som brekkstang for å få lukket cockpiten på flytet, en operasjon som krevde bruk av hånden på den skadede siden og som han, uten denne trepinnen, ikke ville være i stand til å utføre. Men fly gjorde han og lydmuren brøt han - som den første. Og da var han, for en stund, den ubestridte kongen av pilotpyramiden i USA og den alle så opp til.

Wolfe dveler mye med hva konene til disse må gjennomgå, både mens mennene har den ekstremt risikable jobben som militære testpiloter og de aldri vet om det er mannen som kommer hjem eller noen som ringer på for å fomidle dødsbudskapet. Og også når de blir verdensberømte som de første astronatutene og USAs spydspisser i kampen mot sovjet i romkappløpet - til tross for at pilotene knapt gjorde noesomehelst i de første romferdene (det var først og fremst en igeniørbragd å sende noen først ut i verdensrommet, deretter i kretsløp rundt jorda) og de første USA sendte ut var faktisk sjimpanser som kom levende tilbake.

The_Right_Stuff_(book).jpg


“When the final news came, there would be a ring at the door – a wife in this situation finds herself staring at the front door as if she no longer owns it or controls it – and outside the door would be a man... come to inform her that unfortunately something has happened out there, and her husband’s body now lies incinerated in the swamps or the pines or the palmetto grass, “burned beyond recognition”, which anyone who has been around an air base for very long realised was an artful euphemism to describe a human body that now looked like an enormous fowl that has burned up in a stove, burned a blackish brown all over, greasy and blistered, fried, in a word, with not only the entire face and all the hair and the ears burned off, not to mention all the clothing, but also the hands and feet, with what remains of the arms and legs bent at the knees and elbows and burned into absolutely rigid angles, burned a greasy blackish brown like the bursting body itself, so that this husband, father, officer, gentleman, this ornamentum of some mother’s eye, His Majesty the Baby of just 20-odd years back, has been reduced to a charred hulk with wings and shanks sticking out of it.”
 

Hardingfele

Æresmedlem
Ble medlem
25.10.2014
Innlegg
17.537
Antall liker
9.582
Torget vurderinger
2
God bok, som også ble til en bra film (nå også tv-serie)

En morsom episode av Time to eat the dogs tok for seg hva slags stuff astronauter egentlig trenger.

It seems logical that would NASA select military test pilots to be the first astronauts, right? They were used to risk. They were good with machines. They already explored extreme environments. But these skills were not unique to test pilots. There were also mountaineers, scuba divers, and explorers. They too were considered. So why did NASA choose test pilots?

 

weld77

Æresmedlem
Ble medlem
19.09.2014
Innlegg
12.930
Antall liker
7.049
I boken foklares det med at dersom de gikk bredt ut ville enhvær gærning i landet, og de er det mange av, melde seg. Det ville bli jævlig mye arbeid og ta lang tid og en av fordelene med disse pilotene, utover kvalifikasjonene som langt på vei var irrelevante siden de uansett ikke skulle gjøre noe og i alle fall ikke fly tingen, var at de allerede hadde sikkerhetsklareringer og det andre som var nødvendig.

Wolfe bruker ganske mye tid på det lett bisarre at noen av landets absolutt beste piloter gikk til et sted hvor de faktisk ikke skulle fly i det hele, men først og fremst være en passasjer, eller "lab rats" som de kalte de. Disse pilotene ivret ganske mye på å innføre ting som gjorde det mer som å fly for å bevare sine enorme egoer - de foreslo endatil å ha muligheten til å kontrollere raketten. Noe som førte til mildt sjokk hos ingeniørene i NASA, det ble gjort av nyoppfinnelsen datamaskiner og alt var automatisk. Det mest betydningsfulle "piloten" kunne gjøre var å trykke på en knapp for å avbryte oppdraget - da ville kapsulen skyte seg løs fra rakketten og lande separat ved hjelp av den innebygde fallskjermene og piloten ville bli kjent som noen som "fucked up" og det var det absolutt verste som kunne skje disse enorme egoene. Ellers skulle de, på de første turene strengt tatt bare være en person inni en kanonkule, De var også redde for at deres karrierer som militærpiloter skulle være over siden de tross alt ikke skulle fly.

De som fortsatt var testpiloter og så på seg selv som det ypperste innen nasjonens "flight jocks" hadde mye morro med at den første som skulle reise var en sjimpanse, bare for å understreke hvor lite dette hadde med ordentlig pilotarbeide å gjøre.

Beskrivelsen av hvordan det føles å for første gang skulle lande på et hangarskip kontra å ha hørt forelesninger og sett instruksjonsvideoer om hvordan man lander på hangarskip er for øvrig verdt boken alene.
 

Hardingfele

Æresmedlem
Ble medlem
25.10.2014
Innlegg
17.537
Antall liker
9.582
Torget vurderinger
2
Var nok klokt å velge testpiloter i den fasen. Kapselens størrelse var diktert av payload på atomraketter, siden det var slike man sendte dem opp med i Gemini og Mercury. Men interessant med forskningen som kikket på forutsetningene andre har for å klare seg bedre på lengre opphold i verdensrommet, bl.a. kvinner og døve (selv om sistnevnte skaper et kommunkasjonsproblem. Døve blir ikke like lett "romsyke").

Å lande et fly på et hangarskip, i mørke og på urolig sjø, er en sinnssyk gjerning, men det skjer. Noen gode beskrivelser av det også i Scott Kellys bok om hans år i verdensrommet.
 
Topp Bunn