Hvis stabilitet og driftsikkerhet betyr noe så velger man IKKE klasse D.
Med svitsjing både i power og utganger, og spenning i power mellom 311 og 400volt, og moderne SMD tekonologi så blir man nok kjent med servicemannen før eller senere. Forhåpentligvis før fem år gått......
Som min gamle norsklærer ville sagt: -grei ut om (emnet) og forklar (i enkle vendinger og tydelige avsnitt)!
Uff, jeg skal forsøke.
Men det er helt tydelig at det er mange eksperter her som har lest seg opp på teori, men tydeligvis ikke har så mye praktisk erfaring.
Jeg er bare en fyr som har ekstremt mye praksis, 26 år med service, men overhodet ikke så sterk i teorien som enkelte her.
Vi får se om de førstnevnte korsfester meg......
Isåfall får de bare gjøre det, jeg har erfart det jeg har erfart.
I alle år har poweret i ting og tang vært en kovensjonell trafo som transformerer spenning NED, likeretterdioder eller bru, og store glattekondensatorer.
Enkelt og greit.
På åttitallet kom de første switch mode power supply`es. De første apparatene som fikk dette var TV`er og VHS.
I switch mode power supplys blir nettspenningen likerettet direkte og glattet ut med en lytt, typisk 100uF / 400volt.
Det vil si at du får ei drivspenning i poweret på 220volt X kvaderatrota av 2 = 311 volt (et vanlig tastatur er elendig til matematiske ting)
Vi får alså ei drivspenning på 311 DC volt i power.
På 2000 tallet forplantet denne utviklinga seg audiobransjen. En stor "gammeldags" konvensjonell trafo koster jo litt penger og da var det billigere å kjøre switch mode, selv om du får en svitsjefrekvens på ca 40 k.hz i apparatet. Skulle det nå signalet hører du det ikke uansett sa de
Men, i de senere år er 311 volt heller ikke nok...
Enkelte produsenter "pumper opp" DRIVSPENNINGA i poweret til 400volt DC ved hjelp av en "pumpekrets". Også kjører de på en svitsjeic og hakker dette opp via en mosfet-transistor og en liten switch mode trafo slik at det kommer en fornuftig spenning ut på andre siden av trafoen. Der kjører de på en schottkydiode og en lytt, foreks. 220 uF / 63volt.
Jeg trenger vel ikke å nevne at de fleste komponenter er SMD. For de som ikke vet hva det er så er det slike komponeneter du finner på ett hovedkort til datamaskin. Overflatemontert og smått som faen. Tåler lite effekt.
Med 400 volt DC drivspenning og en svitsjefrekvens på ca 40k.hz så trenger man ikke være rakettforsker for å forstå at noe kan ryke.
Å når (ikke hvis) noe ryker så er alle komponenter rundt omkring SMD som tåler lite strømmer og effekt. Med ei drivspenning på 400volt så blir det nettopp IKKE det.
Det blir store strømmer. Og dermed så ryker komponent etter komponent, som dominobrikker, kanskje printet også svies og TIL SLUTT blir strømmen så stor at sikringa ryker.
Det var poweret.
I klasse D svitsjes det også i utganger. Signalet blir modulert til PWM. Mosfeter leder og stenger i ei h........ fart. Blir det feil av sånt? JA, tru meg. Klasse D tar sprengte utganger til en ny dimensjon.
Pluss at lytter rundt omkring i ampen er selvfølgelig SMD.
Disse har en ESR som er kjempehøy før de blir montert på kortet og kapasitansen deretter.
Da blir det rippel på drivspenninger. Og det liker elektronikk dårlig.
Ser at noen nevner DP6.12 i tråden.
Det er en noe helt annet, kvalitet på komponenter og design er i en annen liga, en annen verden......
Var det en litt bedre forklaring? Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal forklare det bedre.
Vil du bli på fornavn med servicemannen, kjøp klasse D.
