|
Det er mulig lekmanns tilnærmingen min svaner noe presisjon i begrepet men jeg ser på AMT som et foldet bånd. Se forøvrig her.theStig skrev:
Jo, det er vanskeligere enn dette mener jeg. Større masse betyr ikke automatisk en begrensning i frekvensgang men båvirker utelukkende følsomhet generellt i hele frekvensspekteret. Frekvensgang påvirkes først og fremst av absorbsjonsevnene et materiale har - altså evnene til å omdanne mekanisk bevegelse til varme ved gitte frekvenser. Et langt bånd har større masse, men samtidig fordelt på et like mye større og kraftigere magnetfelt. Det blir det samme som å si at mange små diskantelementer ikke spiller så høyt i frekvens fordi den totale massen er høyere. Dette stemmer jo ikke - som vi alle vet. Jeg tror det er en større gåte dette her med frekvensbegrensning i lange bånd enn det de fleste er klar over. De største og råeste produsentene av lange bånd har fortsatt ikke løst oppgaven - det er jo et tankekors i seg selv.Illidan skrev:
Illidan skrev:
Massen har faktisk ingen innvirkning på høyfrekvensresponsen, det har innvirkning på effektiviteten.Illidan skrev:
F=m*a. Det betyr vel at a=F/M?Rhesus skrev:
Joda, men forutsatt at man har samme styrke på magnetfeltet hele veien, så stemmer resonementet hans. Altså F øker proposjonalt med Mxerxes skrev:
Det er kanskje fristende å tenke slik. Men lydbølgene som vandrer ut fra en langstrakt og sammenhengende lydkilde går plant med kilden. Den lyden som båndet spiller øverst og nederst på et langt bånd, hører du ikke, men er lydbølger som passerer over og under øret. Derimot vil en rekke med flere punktkilder med en avstand seg i mellom ikke gi plan lydbølge i vertikalplanet, men flere radiale lydbølger som interfererer seg med hverandre og skaper forsterkninger og utslokninger ved visse frekvenser ved en gitt lytteposisjon. Ta en 30cm linjal i vannet, og viberere den. Da ser du at bølgene den lager går plant med linjalen. Setter du fingeren i midten av bølgefronten, ser du at fingern ikke berøres av bølgene som linjalen lager på sidene. Det samme skjer med langstrakte og sammenhengende lydkilder (ideelle sådan).Rhesus skrev:Skjønte akkurat hvorfor tror jeg.
Ved 15kHz er bølgelengden ca 2 cm. Det betyr at en forskjell på 1cm gir fulstendig utslokning.
Hvis man har et langt bånd med senter i ørehøyde vil avstanden til punkter over og under senter ligge lenger unna. Det skal ikke lange båndet til før forskjellen i avstand bli 1 cm.
Med et 50 cm langt bånd på 3 meter avstand har senter av båndet akkurat 180 grader faseforskjell i forhold til endene ved 15kHz.
Var jeg lur nå?
... det burde bokstavelig talt høres rimelig flisete ut, brude de ikke ?Low-Q skrev:
En «multpath-utfasing» bør, så vidt jeg ikke er i stand til å forstå, være tilnærmet en 1/f-funksjon, men den forutsetter fjernfelt for å vær jevnt fordelt over f. Dersom det ikke er snakk om en «multipath-utfasing» så er «resonementet» mitt i alle tilfeller stein dødt ... det er på tide å slå opp i bibelen - dvs. den forfattet av Martin Colloms.Low-Q skrev:Det høres jo fornuftig ut, men siden det da er lite sansynlig at det låter flisete, går vi ut i fra at båndet oppfører seg likt i hele linjen. Stemmer teorien din KJ, skulle vel de høyeste frekvensene nettopp bli kraftigere gjengitt enn de laveste?
Stemmer teorien min om at lydtrykket brer seg plant med kilden, spiller det ingen trille hvor man måler, da punktet man måler på likevel ikke er berørt av lydtrykket lenger opp eller ned på båndet. Det er altså ingen fasedreining, eller tidsforsinkelse fra båndets ytterpunkter kontra senter, da lydbølgene fra disse ytterpunkter aldri vil interferere med lydtrykket fra senter, men passere over og under punktet - ref. mitt tidligere innlegg rett før sitatet du viser til. Jeg skal ikke bli påstålig her altså, bare tenker høyt
Mvh.
Vidar
Da er de fornødne avsnittene fra Martin Collumns lest, om ikke helt forstått. Uansett ser det ut til at det er «symptomatisk» for linjekilder (i uendelig baffel) at de har en fallende frekvensrespons opp over i frekvensene, etter det jeg forstår som funksjon av ulik avstand fra ulike deler av linjekilden til en «punkt»-mikrofon (jf. fig 4.38 i 4 ugave av boka). Det er noe uklart for meg hva som skjer når linjekilden er noe mindre enn «uendelig», jeg kan dog forestille meg at «knekkfrevensen» for LP avrullingen ved nærfelt flyttes oppover i frekvens ettersom lengden på linjekilden blir mer begrenset, inntill det absurde at man sitter igjen med en mer tradisjonell tilnærming til punktkilde.Low-Q skrev:Kanskje vi skal bla opp der. Ingen dum idé.
Vidar
... kanskje ikke helt likevel. Lydkilden med baffel vil ha en vis føring på hvordan utstårlingskarakterisitkken er å forstå. En sirkulær utstråling vil kun kunne oppstå med referansepunkt i lydkilden (dvs uten refleksjonsflater utenom baffel). En sirkulær utstråling vil natuligvis ikke kunne oppstå med origo i et «vilkårlig» punkt i romet. En ideell fritt stående punktkilde vil alltid ha sirkulær eller sfærisk utstråling ved alle aktuelle frekvenser. For en praktisk lydkilde i baffel så vil utstrålingskarateristiken være dominert av dimensjonen på hhv. «aktiv membran» og baffel. Drøftingen til Colloms baserer seg på en ideell linjekilde; dvs. «uendelig» smal og «uendelig» lang (dvs i forhold til de aktuelle frekvenser), og en ideell baffel (dvs en ift. aktuelle lyd en uendelig baffel); en slik lydkilde vil ha en halvsirkelspredning over hele sitt frekvensområde. Modelleringen av et ideelt bånd i en uendelig baffel viser at frekvensgangen flater ut når avstanden øker. Modelleringen går opp til en avstand på 10 meter. Ved 10 meter er frekvensgangen flat opp mot 10K Hz, hvor den runder jevnt av med ca -10dB ved 20K Hz, rett ved 20K hz er det en antydning til begynnende ripple/kamfiltrering.Low-Q skrev:
Angående flere bånd på rekke, så skriver han noe sporadisk om det, uten at jeg helt begriper detaljene. Jeg mener essensen er at de oppførere seg omtrent som et tilsvarende langt bånd (uten bruk av krumspring som deling og faseforsyving), men med den nedre grensefrekvens som er bestemt av det de korte allerede har, og noe avhengig av den «akustiske» avstanden mellom båndene ift. arbeidsområdet.
Boka hans heter «High Performance Loudspeakers» (det trodde jeg du viste). Jeg har 4. utgave, som i sin tid ble kjøpt på ELTEK. Jeg finner den ikke på nettbutikken til ELTEK så det er mulig de har sluttet med den. Jeg kjenner ikke til at den finnes som dokument på nettet (det går an å lese noen tilfeldige sider på Amazon).
Det var en spennende tankeImperial skrev:
Må vel vokse papiret så det ikke påvirkes av fuktighet kanskje? Jeg har tenkt mye på disse bånda i det siste, og har nå tenkt å lage meg noe for nyskjerrighetens skyld - prøve litt forskjellig. Jeg har liggende en bråte med avlange neodym-magneter, så en eller fjorten prototyper går vel an å lage. Lurer litt på hvordan jeg skal feste spolen til papiret forresten : Vi får se. Skal først prøve å finne metoder for å få metallfolie til å bryte opp temmelig smooth først. Papir, og faktisk polypropylen, er jo kjent fra "normale" elementer for å låte betydelig bedre enn veldig mye annet fancy og kostbart magnesium og aluminium.I HighFidelity (DK) sitt gamle Tagliatelle prosjekt hadde de etter sigende god erfarting med å bruke VHS bånd som bærebånd til tynn aluminiumsfolie.Low-Q skrev:...Det var en spennende tanke
tajm vill shåvv
Vidar
Ypp.Low-Q skrev:
Det bør jo være praktisk mulig å lage et bånd som ikke krever komponenter i serie for å låte riktig? Har myst litt på forskjellige magnetprodusenter, og flere kan lage magneter etter mål og form som ønsket - og slike magneter koster jo litt mer. Jeg tror det er den kostnadsmessige delen som er den viktigste grunn til at høyttalerprodusenter ikke "gidder" å lage det ultimate elementet - selv om oppskriften på et slikt element er stort sett velkjent for de aller fleste innenfor området - både angående tradisjonelle dynamiske elementer og båndelementer.Obsolete Audio skrev:
Moro skal det nok bli
Strimler ? why?Low-Q skrev:
Tenkte å bruke strimler for å få opp impedansen. Da unngår jeg trafo og annet fy-fy i serie med elementet. Dessuten tror jeg et membran som er oppbygget av fysisk adskilte seksjoner ikke i så stor grad bryter opp. Et sammenhengende bånd vil i større grad påvirkes i kantene der membranen er nærmere magnetene, enn i midten. Da vil den ulike belastningen langs kanten og i midten på båndet påvirke hverandre mekanisk på en måte jeg tror er uheldig. Med strimler, er hele membranflaten fri til å oppføre seg hvorsomhelst uten å bli påvirket eller begrenset av arealer i nærheten. Det var filosofien, men i praksis funker det kanskje ikke i det heletatt. Time vill sjåvv.Obsolete Audio skrev:
jf. Tagliatelle ... en konstruksjon fra High Fidelity (DK) fra en gang på 90-tallet, riktig nok med en folie som bærebånd (ca 2 cm bred, eller var det 1" ?) men uten «terminering» på langsiden av båndet. De rapporterte forøvrig om positive resultater av å bruke magnetbånd (VHS-tape) som bærebånd.Low-Q skrev:
