Det er et par andre parametre som har enorm innflytelse her:
- Porter med begrenset tverrsnitt vil medføre luftmotstand som i sin tur begrenser utslagene ved lave frekvenser.
- Forholdet mellom elementets parametre og kassens størrelse avgjør hvor høy Q selve bassreflekssystemet isolert sett får. Ikke i forhold til elementets referansenivå, kun betreaktet isolert. Sagt med andre ord:
1: Om man setter et gitt element i en kasse på 10 liter og avstemmer denne til 35Hz vil man få et gitt nivå fra bassrefleksporten. Man får eksempelvis en Q på 0,8.
2: Så øker man kabinettets størrelse til 20 liter, og deretter setter Fb på nytt til 35Hz. Man får da høyere Q. Dette medfører høyere nivå ved Fb, men også noe høyere nivå rett over Fb. Dette i sin tur medfører mer slaglengde over Fb og altså noe mindre stabilitet.
3: Så i sin tur reduserer man Fb i 20-liters kabinettet til for eksempel 27Hz. Man kan da oppnå at nivået ved Fb er det samme som i 10-liters kassa. Det ville innebære samme system-Q, men bassrefleksens isolerte Q vil bli langt høyere. Systemet vil i mange tilfeller få en ganske krum kurve i 10-liters kassa, mens den i 20-liters kassa blir ganske rett. I Fb27Hz-tilfellet vil man allikevel ha et fall fra omkring 100Hz, men dette går nogen lunde flatt. Man vil da også få en ytterligere forhøyet slaglengde i området over Fb.
- Elementets mekaniske oppbygning er avgjørende for hvordan dette fungerer i praksis. Noen elementer møter "veggen" når de passerer X-max på en sånn måte at de blir bremset så kraftig av sitt mekaniske oppheng at problemet blir redusert. Andre elementer igjen, jeg husker for eksempel Peerless 831857 hadde dette problemet (eldre 12"/ +/- 9mm, ganske mye for den tiden), har så mykt og lineart oppheng at en liten transient på et par dB ekstra sender elementet til bunning svært lett. Et par andre metoder for å avhjelpe dette problemet er å gi ekstra plass til spolebevegelse inne i magnetsystemet, å sette inn dynamisk dempesystem (flux-ringer over og under talespolen, men på selve spoleformen som bremser når de kommer inn i magnetgapet, noen husker sikkert de gamle Seas DD-elementene), samt å endre magnetsystemets geometri slik at BxL-kurven er linear i et veldig begrenset område, men allikevel "ikke så aller verst" et godt stykke utenfor (typiks på SPL-elementer til bilstereo).
I det store og hele så er det vanskelig å ta enkle raske avgjørelser på dette uten en viss erfaring. Det er også vanskelig å vite på forhånd hvordan opphenget er designet om man ikke har en Cms-kurve (Klippel-måling) å forholde seg til. Dette er med andre ord noe som i liten grad kommer frem på simmuleringer. I LspCAD kan man simmulere det, men man må da legge inn dataene fra Klippel-målingen manuelt for å få noe utbytte av det. Den typiske simmuleringsfeilen er at slaglengden ved lave frekvenser blir lengre enn hva den blir i virkeligheten, mens over Fb stemmer den normalt ganske godt.
Rent signalprosesseringsmessig kan det være lurt å bruke limiting. Det er en slags programmessig soft cliping som innfører en dynamisk komprimering av signalene når man når basselementenes tålegrense. Slike ting må imidlertid plottes inn manuelt.
