Jeg har ikke hørt noe særlig på baben enda, men jeg er ikke i tvil om at hun holder mål på de fleste områder. Personlig har jeg endel imot den overfladiske "jeg er kristen, jeg"-holdningen så og si alle i amerikansk mainstream-verden viser, men tror nok jeg ville overlevd alt kirkepratet. Har jo tendensen selv, på en måte...
Men det som slår meg er at det jevnlig kommer en ny Janis Joplin. Det stemplet deles ut med noen års mellomrom til forskjellige vokalister, og de har stort sett et veldig dominerende fellestrekk - de forsvinner til slutt. Det er litt dødsdom å gi en artist labelen den nye ditt og datt. Det er egentlig et under at Donovan overlevde "den nye Dylan"-stemplet han fikk i starten. Sterk syke og gode låter var nok essensielt. Nick Drake fikk også samme stempel, og vi vet jo alle hvordan det gikk. Og det er spesielt Dylan og Joplin som får slike avleggere uten biologisk tilknytting. Er det noen som husker "den nye Dylan" fra Irland på midten av åttitallet? Jeg husker ikke engang navnet, selv om han stod for kvalitetslåter som burde sikre fremtiden.
I de fleste tilfellene tror jeg det har med noen likhetstrekk, men at den totale helheten ikke lever opp til modellen/idealet. Spesielt gjelder det Joplin-avleggere. De har nemlig en slem tendens til å være teknikk og innlevelse, som ofte står til A+. Dessverre har slike vokalister en tendens til å på sikt produsere mye middelmådig musikk, men for en stemme!
Ikke ta dette som en kommentar om den artisten dere diskuterer her, men som en generell betraktning om artister som sammenlignes med - nettopp Joplin (og Dylan). Kanskje ikke spennende, men det blir i alle fall interessant å se om dette er en artist som får svingt seg litt opp, eller om hun blir en bluesfestival-berte som ikke rekker ut til et bredt publikum utover blues-folket. Crossover handler ikke nødvendigvis om å blande genre, men det handler også om å nå ut til et publikum utover det åpenbare. Og kanskje det er lakmustesten for slike artister? Kanskje.