- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 20.983
- Antall liker
- 6.203
-De har jo begynt å spille pop???
Jeg husker fortsatt skuffelsen i stemmen. Sjømann var han og hadde en dame i hver havn. Hans utvalgte kom fra Buenos Aires. Telefonen hadde ringt. -Hei, det er Harald. Kan jeg stikke innom en tur? -Ja, klart! Hvor er du nå? -I en telefonkiosk rett utenfor. De fikk en sønn og bosatte seg i Trondheim. Like etterpå ringte det på døra, og den unge mannen med det lange, ravnsvarte håret og de mørke sørgmodige øynene og det lure smilet sto der. -Kom inn! Men han døde alt for ung av kreft, og enka tok med seg tenåringssønnen tilbake til Buenos Aires. I følge dama var han den flotteste mannen hun hadde sett, og døde alt for ung. For en hardcore punker finnes det ikke noe verre enn pop. Jo, kanskje kapitalisme. Pop er symbolet på kapitalisme. Ingen hadde sett sønnen siden han dro til Buenos Aires, men nå sto han der altså, og ingen visste at han hadde kommet til gamlelandet en tur. Dama var henrykt over å se søskenbarnet sitt igjen. de var jevnaldrende. -Hvor holder du hus? -Rett borti gata her, hos en gammel kompis, på Svartlamo'n. Har ferie, så jeg tenkte å hilse på gamle kjente. Han hadde nesten vokst opp på Uffa-huset, og snakket det karakteristiske bokmålet, selv om han var trønder. Der spilte han slagverk i et punkband den gangen. Det samme gjorde Prepple. De var kompiser. Men Prepple hadde prøvd seg bak micen, og det fungerte så bra at de hadde spilt hele natten. Han ble den nye vokalisten i Wannskrækk, et av de råeste punkbandene noen har hørt. Men siden han dro til Buenos Aires hadde de skiftet navn til DumDum Boys, og hatt suksess med Blodig Alvor og Splitter Pine. To grusomme pop-album. For Harald.
Bra han ikke hadde tidsmaskin og kunne høre Tidsmaskin. Dette er enda mer påpp enn de to nevnte plater. Heldigvis har ikke jeg noe mot pop, og denne plata sitter som et skudd. Junken har heldigvis ikke tatt knekken på Kjartan. Her serverer han fete riff, gode låter og hans særegne tekster på løpende bånd. Lydbildet er innimellom massivt, selv om det er pistrete i forhold til det Wannskrækk sto for. Men Wannskrækk spiller man ikke i en vanlig stue. DumDum Boys siste plate kan man derimot sette på uten å skremme vannet av de andre i huset. Her er det mye å glede seg over, av menn med rett til å skyte (seg selv i foten). Jeg savner likevel noe av drivet de hadde i gode gamle dager.
Favoritter: Selvskudd, Snø På Mars, En Vakker Dag og Smoking.
Merkelig at de gir ut en ikke-limited versjon, som mangler to låter. Grunnen til at de begynte å "spille pop" var for øvrig at ingen plateseksap ville satse på Wannskrækk og trøndersk dialekt, derfor ble det DumDum Boys og bokmål i stedet. De skulle jo leve av musikken sin. Det er forsåvidt greit for meg, men en vond pille for Harald, stakkar. Lurer på når han dukker opp uten forvarsel igjen.
Jeg husker fortsatt skuffelsen i stemmen. Sjømann var han og hadde en dame i hver havn. Hans utvalgte kom fra Buenos Aires. Telefonen hadde ringt. -Hei, det er Harald. Kan jeg stikke innom en tur? -Ja, klart! Hvor er du nå? -I en telefonkiosk rett utenfor. De fikk en sønn og bosatte seg i Trondheim. Like etterpå ringte det på døra, og den unge mannen med det lange, ravnsvarte håret og de mørke sørgmodige øynene og det lure smilet sto der. -Kom inn! Men han døde alt for ung av kreft, og enka tok med seg tenåringssønnen tilbake til Buenos Aires. I følge dama var han den flotteste mannen hun hadde sett, og døde alt for ung. For en hardcore punker finnes det ikke noe verre enn pop. Jo, kanskje kapitalisme. Pop er symbolet på kapitalisme. Ingen hadde sett sønnen siden han dro til Buenos Aires, men nå sto han der altså, og ingen visste at han hadde kommet til gamlelandet en tur. Dama var henrykt over å se søskenbarnet sitt igjen. de var jevnaldrende. -Hvor holder du hus? -Rett borti gata her, hos en gammel kompis, på Svartlamo'n. Har ferie, så jeg tenkte å hilse på gamle kjente. Han hadde nesten vokst opp på Uffa-huset, og snakket det karakteristiske bokmålet, selv om han var trønder. Der spilte han slagverk i et punkband den gangen. Det samme gjorde Prepple. De var kompiser. Men Prepple hadde prøvd seg bak micen, og det fungerte så bra at de hadde spilt hele natten. Han ble den nye vokalisten i Wannskrækk, et av de råeste punkbandene noen har hørt. Men siden han dro til Buenos Aires hadde de skiftet navn til DumDum Boys, og hatt suksess med Blodig Alvor og Splitter Pine. To grusomme pop-album. For Harald.
Bra han ikke hadde tidsmaskin og kunne høre Tidsmaskin. Dette er enda mer påpp enn de to nevnte plater. Heldigvis har ikke jeg noe mot pop, og denne plata sitter som et skudd. Junken har heldigvis ikke tatt knekken på Kjartan. Her serverer han fete riff, gode låter og hans særegne tekster på løpende bånd. Lydbildet er innimellom massivt, selv om det er pistrete i forhold til det Wannskrækk sto for. Men Wannskrækk spiller man ikke i en vanlig stue. DumDum Boys siste plate kan man derimot sette på uten å skremme vannet av de andre i huset. Her er det mye å glede seg over, av menn med rett til å skyte (seg selv i foten). Jeg savner likevel noe av drivet de hadde i gode gamle dager.
Favoritter: Selvskudd, Snø På Mars, En Vakker Dag og Smoking.
Merkelig at de gir ut en ikke-limited versjon, som mangler to låter. Grunnen til at de begynte å "spille pop" var for øvrig at ingen plateseksap ville satse på Wannskrækk og trøndersk dialekt, derfor ble det DumDum Boys og bokmål i stedet. De skulle jo leve av musikken sin. Det er forsåvidt greit for meg, men en vond pille for Harald, stakkar. Lurer på når han dukker opp uten forvarsel igjen.
