H
Hugh
Gjest
Det er ikke til å legge skjul på. Jeg har alltid likt the Smiths. Var ikke kjempefan i starten da min hjerne nok ikke var fult ut utviklet til å oppfatte Morrisseys vittigheter, sorg og drama. Sakte men sikkert lot jeg meg imidlertid begeistre av bandet, tekstene og ikke minst Marrs drivende gode melodier.
The Smiths ble logisk nok oppløst raskt. Det holdt fra 82 til 87. 5 år med krangel mellom særlig Joyce, Marr og Morrissey var nok. De kranglet selvsagt videre etter oppløsningen og det kulminerte med rettssak om royalties da Joyce stevnet Marr og Morrissey i 96.
I'd rather eat my testicles than reform the Smiths' og en rekke andre praktuttalelser fra Morrissey gjør vel at utsiktene til gjenforening er dårlige. Heldigvis.
4 plater gav guttene ut: The Smiths, Meat is murder, The Queen is dead og Strangeways, here we come. Dette er pensum for alle som er glad i musikk.
Morrissey ble selvsagt soloartist. Mange var skeptiske, men han bygde seg opp over 90 tallet og gav ut en rekke gode plater, om en av noe varierende karakter. Menigheten sviktet utrolig nok og han mistet platekontrakt i 1999. Det skjerpet tydeligvis mannen for her snakker vi fugl føniks anno 2004. Aldri sett bedre ut, vært spydigere, morsommere eller skrevet bedre og melodiene til Alain Whyte og til tider Mark Nevin er kanskje bedre enn Marrs. 2004 var et stort år og siden har han funklet om kapp med stjernene. I dag fremfører Morrissey med band en av de beste settene som fins live. Mannen leverer 90 minutter uten daukjøtt og unødig tidtrøyte. Live at Earls Court viser dette.
Utvalgte album med Morrissey:
Viva hate
Bona drag
Kill uncle
Your Arsenal
Beethoven was deaf (Live)
Vauxhall and I
Maladjusted
You are the quarry
Live at Earls Court
Ringleader of the tormentors (Live)
Greatest hits (2CD med live)
I 2009 er en ny plate meldt.
Det er etter min mening intet poeng å gjenforene the Smiths. Morrissey med band er i dag bedre enn det Smiths noensinne var.
The Smiths ble logisk nok oppløst raskt. Det holdt fra 82 til 87. 5 år med krangel mellom særlig Joyce, Marr og Morrissey var nok. De kranglet selvsagt videre etter oppløsningen og det kulminerte med rettssak om royalties da Joyce stevnet Marr og Morrissey i 96.
I'd rather eat my testicles than reform the Smiths' og en rekke andre praktuttalelser fra Morrissey gjør vel at utsiktene til gjenforening er dårlige. Heldigvis.
4 plater gav guttene ut: The Smiths, Meat is murder, The Queen is dead og Strangeways, here we come. Dette er pensum for alle som er glad i musikk.
Morrissey ble selvsagt soloartist. Mange var skeptiske, men han bygde seg opp over 90 tallet og gav ut en rekke gode plater, om en av noe varierende karakter. Menigheten sviktet utrolig nok og han mistet platekontrakt i 1999. Det skjerpet tydeligvis mannen for her snakker vi fugl føniks anno 2004. Aldri sett bedre ut, vært spydigere, morsommere eller skrevet bedre og melodiene til Alain Whyte og til tider Mark Nevin er kanskje bedre enn Marrs. 2004 var et stort år og siden har han funklet om kapp med stjernene. I dag fremfører Morrissey med band en av de beste settene som fins live. Mannen leverer 90 minutter uten daukjøtt og unødig tidtrøyte. Live at Earls Court viser dette.
Utvalgte album med Morrissey:
Viva hate
Bona drag
Kill uncle
Your Arsenal
Beethoven was deaf (Live)
Vauxhall and I
Maladjusted
You are the quarry
Live at Earls Court
Ringleader of the tormentors (Live)
Greatest hits (2CD med live)
I 2009 er en ny plate meldt.
Det er etter min mening intet poeng å gjenforene the Smiths. Morrissey med band er i dag bedre enn det Smiths noensinne var.