Takk for det venner.
Ja jeg er glad for at jeg tok skrittet ut og realiserte drømmen, bestemte meg tidlig for en gang å eie elektrostater, nå var tiden inne. En lørdagskveld på besøk hos en kamerat her ute med Quad 63 ESL ble bestemmelsen tatt, Quad ESL 989 stod hjemme i stua mi mandagen etter. ;D Oppsettet med 63 ranker forøvrig meget høyt på listen over mine beste lytteopplevelser, dette bidro i stor grad til avgjørelsen. Samtidig liker jeg et godt fundament i musikken. Von Schweikert VR4-JR hadde dette solide grunnfjellet i bunnen.., derfor satset jeg på 989 med ekstra basspaneler.
Nei det mangler ikke kontroll i bunnen, bassen er så tight som den kan bli. Hvor hen i nedre frekvens jeg vil ha nivå-økning justeres med avstand til frontvegg. Jeg har valgt å trekke de forholdsvis langt ut fra vegg, og får noe mindre boost i de laveste frekvenser, men renere bass og selvfølgelig god dybde i lydbildet.
VR4, som er delvis dipol med bakovervendt dome, ga også god dybde i lydbildet. Dette er også noe jeg setter stor pris på i et godt stereoanlegg. Dernest er det viktig for meg at høyttaleren ikke oppleves å bli presset/kortpustet, spesielt i øvre frekvenser. Jeg har følsomme ører og har ofte hatt problemer med slitsom øvre mellomtone/diskant. Noen ganger har jeg undret over om det rett og slett kan komme av fysiske begrensninger i membranareal. Er den typiske diskant-domen "stor" nok til å behandle all informasjon den skal rå over? Den er avhengig av lav masse for å bli hurtig nok.
Jeg mener altså at Quadene særlig triumferer med sin uanstrengte gjengivelse, de liksom prøver å si: "bare guff på med det mest komplekse du har av innspillinger, jeg blir ikke stresset av det!" Jeg føler at når musikken blir kompleks, klarer de å holde styr på hovedbuksapet i musikken, samtidig som de også tar vare på de mer subtile nyanser. Det er ved de store crescendoer at man virkelig forstår hva de er gode for. Responsgjengivelsen er nærmest usannsynlig. Dette bidrar nok til at realismen, spesielt ved live-innspillinger blir god.
Homogeniteten og sammenhengen må også trekkes fram, i tillegg til hurtigheten. Det fysiske basstrykket er ikke til stede i like stor grad som med f.eks. von schweikert, men quadene er mye kjappere. Man må som regel ofre noe, dette må ikke forstås som at høyttalerne mangler bass, men at den tross alt vanedannende bass-suggeringen blir kompromisset man må inngå for å få alt det andre. Von Schweikert var verdensmestere på musikkglede, de kunne spille all slags musikk, også dårligere innspilling, med fokus på musikken. Quadene er litt særere på akkurat det, men det er fremdeles helt ukomplisert å spille Zeppelin, Hendrix, Genesis (eldre), etc: altså musikk jeg er glad i som ikke akkurat spilles så ofte på messer o.l.
Oppsummert setter jeg ved Quadene pris på disse egenskapene: Stort lydbilde, sammenheng/koherens, uanstrengthet/luftighet, realisme.
Jan Terje
P.s. Skulle lagt inn anlegg/beskrivelser på OAS-hjemmesider. Teksten har jeg delvis ferdig, men mitt kamera er for dårlig.
