Håkon_Rognlien
Hi-Fi freak
Atter en gang sitter man i de sene nattetimer foran sitt mer eller mindre fantastiske anlegg, og undrer på hva som drev en til denne galskapen...
Det var en gang musikken. Det var en gang man oppdaget at man ikke kunne leve uten, det var en gang at man opplevde musikken så nervene lå uttapå kroppen, og man visste med usvikelig sikkerhet, at dette er en livslang lidelse. Selv var jeg 10 år den gangen jeg oppdaget min lidelse... Og i natt leter jeg enn en gang etter følelsen av det som var den gangen, lidelsen galskapen, følelsen av at dette faktisk aldri, aldri må ta slutt.
Hvilken skive gjør dette fortsatt i dag, 45 år etter(herregud!!) ? Finnes den ene skiva som er så vanvittig sterk at den bringer deg tilbake til første gang, den dag i dag? Jeg finner det vanskelig, jeg innrømmer det. Men jeg har lett og lett i samlingen, et uendelig antall ganger. Og i min verden finnes faktisk skiva. Det kunne vært Deep Purple's "Fireball". for det var utvilsomt den som vekte meg. Den dag i dag står skiva som en påla i Odal'n. Det kunne vært Elton John's "Goodbye Yellow Brick Road" med sine sykt sterke melodier og rytmer, den dør aldri, den bare fortsetter å sende meg tilbake til de mørke kroker og de første kyss...
Men allikevel. Det er svakheter selv i disse uangripelige musikalske verk. Jeg vil ikke si hva og hvor, men for meg mangler det noen bitte små punkter, noen ørsmå mikrodetaljer, der det skulle vært styrke hele veien. Men en skive gjør det altså for meg.
Det er Nazareth's "Hair of the Dog".
Hver fordømte dag jeg spiller den skiva, kjenner jeg at det finnes øyeblikk i historien helt uten feil. En evighet uten lidelse. En sannhet uten skjønnhetsflekker. Kanskje er det nettopp dette de religiøse kaller himmelen eller nirvana, hva vet vel jeg. Men denne skiva er det nærmeste jeg kommer noe som er hellig. Den er fullstendig uten svakheter, den representerer et øyeblikk i virkeligheten som aldri kan endres, og det gir meg en uendelighet av ren og skjær tro på livet, hver fordømte gang jeg spiller den.
Og jeg spiller den akkurat nå.
Hva er din skive?
Mvh
Håkon Rognlien
Det var en gang musikken. Det var en gang man oppdaget at man ikke kunne leve uten, det var en gang at man opplevde musikken så nervene lå uttapå kroppen, og man visste med usvikelig sikkerhet, at dette er en livslang lidelse. Selv var jeg 10 år den gangen jeg oppdaget min lidelse... Og i natt leter jeg enn en gang etter følelsen av det som var den gangen, lidelsen galskapen, følelsen av at dette faktisk aldri, aldri må ta slutt.
Hvilken skive gjør dette fortsatt i dag, 45 år etter(herregud!!) ? Finnes den ene skiva som er så vanvittig sterk at den bringer deg tilbake til første gang, den dag i dag? Jeg finner det vanskelig, jeg innrømmer det. Men jeg har lett og lett i samlingen, et uendelig antall ganger. Og i min verden finnes faktisk skiva. Det kunne vært Deep Purple's "Fireball". for det var utvilsomt den som vekte meg. Den dag i dag står skiva som en påla i Odal'n. Det kunne vært Elton John's "Goodbye Yellow Brick Road" med sine sykt sterke melodier og rytmer, den dør aldri, den bare fortsetter å sende meg tilbake til de mørke kroker og de første kyss...
Men allikevel. Det er svakheter selv i disse uangripelige musikalske verk. Jeg vil ikke si hva og hvor, men for meg mangler det noen bitte små punkter, noen ørsmå mikrodetaljer, der det skulle vært styrke hele veien. Men en skive gjør det altså for meg.
Det er Nazareth's "Hair of the Dog".
Hver fordømte dag jeg spiller den skiva, kjenner jeg at det finnes øyeblikk i historien helt uten feil. En evighet uten lidelse. En sannhet uten skjønnhetsflekker. Kanskje er det nettopp dette de religiøse kaller himmelen eller nirvana, hva vet vel jeg. Men denne skiva er det nærmeste jeg kommer noe som er hellig. Den er fullstendig uten svakheter, den representerer et øyeblikk i virkeligheten som aldri kan endres, og det gir meg en uendelighet av ren og skjær tro på livet, hver fordømte gang jeg spiller den.
Og jeg spiller den akkurat nå.
Hva er din skive?
Mvh
Håkon Rognlien
Sist redigert: