Årets nye juleplate for meg er denne.
Håkan Hagegård og Adolf Fredriks Bachkör synger Aftonpsalm och Julesång akkopagnert av orgel og piano av Anders Örwall, en gammel Propriusutgivelse fra 1980. Har enda ikke satt av tid til å lytte på den. Først må litt mer julefred senke seg over Casa baluba, så kommer den riktige stemningen. Hvorfor anbefaler jeg en plate jeg ikke har hørt enda? Enkelt og greit fordi plateselskapet er Proprius. Alt jeg har hørt fra den kanten har vært av audiofil karakter, og jeg kan ikke forestille meg at denne er noe annerledes. Dessuten er det en årsak til at slike utgivelser fortsatt er i omløp, og Hagegård er jo en kompetent baryton.
Den kom jeg over ved en tilfeldighet, da jeg hadde en pause mellom møter i Oslo i november. Stakk innom han som selger CD og DVD på Youngstorget, og han hadde en ikke helt ueffen samling klassisk musikk å plukke fra. Endte med fem plater til 30 kroner stykket (+ originalmaster av Ahas Scoundrel Days).
Og her litt tramping i kirkeorgelet. Jeg flirer litt når jeg ser Dylan-fans hylle hans juleplate. Har den selv, og spiller den ikke bare rundt juletider. Men når den spilles i resten av året er det for å demonstrere denne rariteten for folk som ikke kjenner den. Flere av dem har vært elskere av Dylan. De reagerer ikke med like panegyriske utrop som sentralister gjør. Det er jo tross alt en helt standard Hollywood-juleplate. Eneste som skiller den fra det som kan være gitt ut i forbindelse med et klassisk tv-show er den snodige kvekkingen som står i kontrast til englekoret. Jeg skjønner at Dylan har gjort noe som står hans hjerte nært, men lydbildet er så forskjellig fra både Dylan og min egen kulturelle bakgrunn (som norsk) at det blir mer underholdende enn musikalsk stort.
