Knut Schreiner er av noen ansett for å være norsk musikks redningsmann i det internasjonale markedet. Turbo i musikkeksporten - kultur - Dagbladet.no
Da jeg leste dette, tenkte jeg som så at det kunne være en idè å hjelpe han i jobbintervjuet. For at han skal vinne fram så kan det jo umulig være til skade at han får førstehåndskunnskap om hvorfor vi som storforbrukere av musikk kjøper akkurat den artisten og den skiva?
Jeg tenkte videre som følger; Når jeg ser på platesamlingen min, så er den jo ikke på noen måte konsistent musikkutvalgsmessig. Ok, en finner ikke Rune Rudberg der, men for en såkalt punker så er det jo unektelig merkelig at jeg har hyllene fulle av Gøsta Linderholm og Kari Bremnes? Altså, jeg, og jeg tror svært mange med meg hører på all type musikk, men slettes ikke på alle artister innenfor de forskjellige sjangrene. Hva er det da som gjør at jeg velger en artist fremfor en annen? Er det melodiene, stemmen, gitarriffene, trommissen, bassisten, stemningen, originaliteten, imaget eller noe helt annet?
Schreiner hevder at norske artister har en vei å gå når det gjelder å dikte og synge på engelsk. Vel, akkurat nå hører jeg på Bjork, og uttalen hennes er neppe fremmende om engelsk uttale, grammatikk og ordrikdom er viktig. Rammstein er et annet eksempel. Det kan jo være at disse artistene er så dyktige at de hadde nådd frem om de så hadde laget seg et eget språk å synge på?
Det fører meg over til neste spørsmål. Er det virkelig slik at norske musikere sliter med å nå frem med budskapet sitt bare grunnet det musikalske? Schreiner sier videre det følgende; "Folkelighet betyr popularitet hjemme i Norge, men gjør deg til en pussig dusinvare utenlands". Ligger det ikke en kontradiksjon i dette? Er ikke norsk folkelighet originalt ute i verden, eller er dette bare et vennlig spark i rævva til Motorpsycho, Sivert Høyem, Tone Damli og alle de andre som synger på engelsk, tydeligvis iht Schreiner uten å få det til? Er ikke originalitet det vi som kunder leter etter, og kan det derfor være så enkelt at det er musikkeksportørene som ikke gjør jobben sin? Vi slås jo av Island i fotball, og når en ser på hva de får til musikalsk på Sagaøya, så er det jo med god grunn en stiller spørsmålet ved formidlernes evner. Slik kunne jeg ha holdt på, men nå håper jeg på hjelp fra dere slik at Schreiner skal få sjansen
Da jeg leste dette, tenkte jeg som så at det kunne være en idè å hjelpe han i jobbintervjuet. For at han skal vinne fram så kan det jo umulig være til skade at han får førstehåndskunnskap om hvorfor vi som storforbrukere av musikk kjøper akkurat den artisten og den skiva?
Jeg tenkte videre som følger; Når jeg ser på platesamlingen min, så er den jo ikke på noen måte konsistent musikkutvalgsmessig. Ok, en finner ikke Rune Rudberg der, men for en såkalt punker så er det jo unektelig merkelig at jeg har hyllene fulle av Gøsta Linderholm og Kari Bremnes? Altså, jeg, og jeg tror svært mange med meg hører på all type musikk, men slettes ikke på alle artister innenfor de forskjellige sjangrene. Hva er det da som gjør at jeg velger en artist fremfor en annen? Er det melodiene, stemmen, gitarriffene, trommissen, bassisten, stemningen, originaliteten, imaget eller noe helt annet?
Schreiner hevder at norske artister har en vei å gå når det gjelder å dikte og synge på engelsk. Vel, akkurat nå hører jeg på Bjork, og uttalen hennes er neppe fremmende om engelsk uttale, grammatikk og ordrikdom er viktig. Rammstein er et annet eksempel. Det kan jo være at disse artistene er så dyktige at de hadde nådd frem om de så hadde laget seg et eget språk å synge på?
Det fører meg over til neste spørsmål. Er det virkelig slik at norske musikere sliter med å nå frem med budskapet sitt bare grunnet det musikalske? Schreiner sier videre det følgende; "Folkelighet betyr popularitet hjemme i Norge, men gjør deg til en pussig dusinvare utenlands". Ligger det ikke en kontradiksjon i dette? Er ikke norsk folkelighet originalt ute i verden, eller er dette bare et vennlig spark i rævva til Motorpsycho, Sivert Høyem, Tone Damli og alle de andre som synger på engelsk, tydeligvis iht Schreiner uten å få det til? Er ikke originalitet det vi som kunder leter etter, og kan det derfor være så enkelt at det er musikkeksportørene som ikke gjør jobben sin? Vi slås jo av Island i fotball, og når en ser på hva de får til musikalsk på Sagaøya, så er det jo med god grunn en stiller spørsmålet ved formidlernes evner. Slik kunne jeg ha holdt på, men nå håper jeg på hjelp fra dere slik at Schreiner skal få sjansen
Sist redigert: