Jeg sitter og lytter til den norske plata nå.... Jeg synes de begynner å bli både forutsigbare og kjedelige. Det har de forsåvidt vært uheldige med tidligere også, men "Spissrotgang" opplevde jeg som spesielt bra oppsving pga gitarspill som lå mer mot Gammel Allman eller Charlie Daniels Band enn Jerry Donahue eller klassisk country-gitar.
Det er kanskje tidlig å uttale seg etter første lytt, men førsteintrykket er jo ofte det som sitter....
Nå er jeg spent på engelsk utgaven. Kommer den til å bli enda mindre spennende, eller vil de engelske tekstene gjøre spillet og produksjonen enda tydeligere ?
Når det er sagt har jeg stor respekt for bandet, og er smertelig klar over at det nok er vanskelig å være nyskapende på trettende plata når du har et publikum som er såpass tydelige på hva de forventer
mvh:
Stian