Mens jeg sitter her og surrer og skal til å pusse tenner, så kom jeg på to plater som er helt nødvendige: "Spirit of ´76" (fikk den tilsendt av Willy B. i sin tid) og "Son of Spirit".
Spirit of ´76 er et sammensurium av musikkstykker jeg tror Randy virkelig konsentrerte seg om da han komponerte melodiene (de fleste selv) og gjorde seg ordentlig flid med. Det er vel å betrakte som et soloalbum med litt hjelp av lissomfatter´n, Ed. Da platen kom ut, gav jeg meg ende over og trodde ikke mine egne ører. Fantastisk, og det synes jeg den dag i dag. Melodiøst, stemmen hans hviskende og gitaren traktert elegant og varsomt.
Men, den nådde kun ut til den allerede etablerte kretsen rundt omkring (i verden faktisk) og jeg vil tippe at en Bieber-jævel som skulle høre på dette idag, t.o.m. en 20-åring, ville si: Que? Hva er dette for noe dritt?
Vel, jeg vet hva og hvem som er noe dritt!
"Son of Spirit" fikk aldri noen gode kritikker. Det skjønner jeg ikke, men sånn er det. Gidder ikke skrive så mye om denne platen, bortsett fra èn ikke helt uvesentlig sak som barn og kone har fått sin dose av (og barna digger dette den dag i dag, så oppdragelse har jo
noe å si):
Randy California fremfører "Yesterday"
bedre enn McCartney (sic!). Det har aldri noen andre greid.
Sov godt! Skal hilse fra Bærumshamsteren, vår flotte Gordonsetter på 13 år som stikker når jeg spiller plater anbefalt av Townes, United eller andre djevler!
...
