Fidelios musikkrom

Fidelio · 12.04.2012

Tenkte jeg skulle starte min egen tråd, men siden en "anleggstråd" om mitt anlegg hadde blitt rimelig statisk og kjedelig, blir det heller en musikktråd. Innspill og tips til ny musikk er velkomment, da jeg jo alltid er på leting etter noe nytt å høre på.

Tenkte å begynne med en liten "personlig musikkhistorie". Fruen og jeg satt her om dagen og diskuterte hva vi hørte på fra vi var små og opp til idag, og hvordan dette har formet oss. Vi satt opp hver vår liste med band/låter som har betydd mye for oss opp gjennom årene. Merk at jeg er 1981-modell, noe som jo vil ha innflytelse på valgene. Etter å ha rotet rundt i gamle mp3-mapper og CD-samlinger, stod jeg igjen med en liste på ca. 40 artister. Resultatet var interessant og til ettertanke. Det som overrasket meg mest, er at den musikken som mest minner meg om en spesiell periode i livet, er musikk jeg fremdeles hører på. Musikken jeg har glemt at jeg hørte på før, er spesielt attraktiv for øret lenger.

Uansett, man skal tidlig krøkes, og min aller første musikkkjærlighet har helt åpenbart formet min musikksmak videre i livet sterkt. Mens kompisene mine hørte på Samantha Fox, Michael Jackson og Run-D.M.C., var det for meg ingenting annet enn Kiss. Jeg hadde nesten alle platene på vinyl som syvåring. Jeg kan fremdeles huske jeg fikk mast til meg et eksemplar av Alive!, kjøpt på Rilla Platebar på Hamar. Platene ble spilt på en gammel B&O fra begynnelsen av åttitallet som min far kjøpte seg rett etter jeg var født, fordi Mike Oldfield var det eneste som roet meg ned. På med Ommadawn, og jeg sovnet tvert.

Høydepunktet som Kiss-fan var utvilsomt da min onkel kom innom oss med to biletter på stiv blå papp, billetter til Kiss i Skedsmohallen i 1988. Ganske morsomt for en syvåring å få se gudene sine i levende live!

Så første band i rekken er altså Kiss. Merker at disse låtene er i DNAet mitt når jeg hører dem nå. Her er "Strutter" fra den første turneen deres, før de ble stjerner.

og så "Parasite" da:

...må jo også ta med en åttitallslåt, jeg er jo tross alt åttitallsbarn:

Fidelio · 13.04.2012

Fra midten av barneskolen gikk det stort sett i denne. Var så heldig å få sett dem live på Valle i 93, stor opplevelse for en tolvåring!

I femteklasse kjøpte jeg en dobbelt-CD med "Best of Beach Boys" og begynte en karrière som hard-core Beach Boys-fan som fremdeles varer. Kiss lærte meg rock, Beach Boys lærte meg melodi.

Fidelio · 13.04.2012

Så kommer ungdomsskolen, kanskje den tiden man mest formes mht musikk?

Sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen kjøpte bestekompisen min denne på postordre:

Fucking hell for en plate! Den snurret og gikk konstant i et par år. Hører fremdeles på dem. De var på reunion-turne i 2006/2007, og da fikk jeg hørt dem live på The Cod i Strömstad, på BI og på Rockefeller. Bandet som lærte meg basslinjer. Kongeband!

I syvendeklasse begynte jeg å høre på fatterns Mike Oldfield-plater, og ble helt hekta. Ommadawn og Hergest Ridge var favorittene, sovnet med dem på øret et helt år. Five Miles Out var heller ikke verst:

Og så, i åttende klasse, kom den uungåelige Pink Floyd-fasen. Jeg ble nærmest fanatisk opptatt av Pink Floyd. Eneste platene jeg ikke hørte på, var The Wall og The Final Cut. Jeg ble såpass gira på dem at jeg må ha pløyd gjennom det som fantes av biografier og annet stoff jeg kunne oppdrive. Dette var jo før internett, så det var litt mer jobb på den tiden. Favoritten var nok Meddle:

..helt til jeg begynte å høre på Piper!

..og så endte jeg selvsagt opp med Madcap Laughs og Barrett (for noen plater!)

Samtidig med Floyd og Barrett hørte jeg MYE på Lenny Kravitz. Circus kom i 1995

..noe som førte til at Let Love Rule, Mama Said og Are You Gonna Go My Way også ble snarlig anskaffet. Husker for øvrig jeg kjøpte Circus på Rilla, må ha vært en av de siste platene jeg kjøpte der.

Lenny har blitt mye kritisert for å være copycat/uoriginal blablabla men det er bare tull imo. Han måtte jo bare få det varemerket når han lanserer Let Love Rule i 1987(!). Platene til og med Circus er fanastiske i mine ører, hører masse på dem fremdeles. En godbit:

..og så Circus da

Fidelio · 13.04.2012

I mellomtiden var det en del annet som også snurret på Ghetto-Blasteren på gutterommet, spesielt han her:

I niendeklasse kjøpte jeg T. Rex "Electric Warrior" på CD, kan virkelig ikke huske hvordan jeg kom over den, da den ikke akkurat var mainstream på en ungdomsskole hvor Green Day og Offspring dominerte. Falt uansett hodestups for musikken, og Marc Bolan er jo sannsynligvis den eneste som er enda kulere enn Paul Stanley!

Høsten i niendeklasse ble også denne innkjøpt og spilt nesten til døde:

Fant forresten et strøkent eksemplar av den på vinyl i fjor, tror ikke det ble trykket mange av disse i 96. Den lyder helt fantastisk. Eneste jeg ikke likte/liker med den er sitartullet, minner meg om sen Beatles.

bluesbreaker · 13.04.2012

Jeg ser du handla KISS på Rilla på Hamar.

Det var nok mange guttunger som la igjen bursdagspenga sine hos Alfei på Rilla!

Jeg er en del eldre enn deg Fidelio, men handla mye plater der i alle år.
Jeg tenker med vedmod på metervis av vinyl og at man ikke kjente sin besøkelsestid på opphørssalget da butikken ble lagt ned.

Rilla er blitt omtalt som den lengstlevende av de legendariske platebutikkene i Norge.

Hadde det vært liv i butikken i dag hadde det vært ei gullgruve med så mange titler "in stock".
SUKK!

Fidelio · 13.04.2012

bluesbreaker skrev:
Jeg ser du handla KISS på Rilla på Hamar.
Det var nok mange guttunger som la igjen bursdagspenga sine hos Alfei på Rilla!

Jeg er en del eldre enn deg Fidelio, men handla mye plater der i alle år.
Jeg tenker med vedmod på metervis av vinyl og at man ikke kjente sin besøkelsestid på opphørssalget da butikken ble lagt ned.

Rilla er blitt omtalt som den lengstlevende av de legendariske platebutikkene i Norge.

Hadde det vært liv i butikken i dag hadde det vært ei gullgruve med så mange titler "in stock".
SUKK!

Ja fy søren, den sjappa var bra. Den ble lagt ned etter at jeg flyttet til Oslo, husker jeg kom hjem og så var den plutselig borte. De må ha hatt et rimelig bra utvalg av LP'er i sin tid; nå er dette barndomsminner, men rekkene med vinyl så nærmest uendelige ut for en liten gutt.

Husker du forresten Pink Panther platebar på Østre Torv? SKIKKELIG tacky 80tallsinteriør med stål og rosa neonlys, tror det var samme eiere som Rilla.

Fidelio · 13.04.2012

Sommeren mellom ungdomsskolen og gym var britpoptid, med Blur vs. Oasis-kampen. Hadde jeg måttet velge mellom de to, måtte det bli Blur, men jeg hørte aldri noe særlig på noen av dem. Jeg kjøpte isteden denne:

...og havnet skikkelig på Pulp-kjøret. Different Class og spesielt This Is Hardcore står fremdeles for meg som noen av de bedre platene jeg har hørt overhodet.

Fra den legendariske konserten på Glastonbury, FØR Different Class kom ut. Pulp ble headlinere dagen de skulle spille fordi The Stone Roses avlyste sin konsert.

bluesbreaker · 13.04.2012

Jada, husker Pink Panter. Alt var malt rosa og svart.
Tror ikke jeg har kjøpt ei eneste plate der.

Derimot handla jeg mye på gamle Rilla som lå i et nå revet hus ovenfor Triangelgården.

Den gang fikk man jo høre på de kostbare skivene før innkjøp.
Da sto man ved platebaren med hodetelefoner og Alfei bak disken flyttet pickupen fra spor til spor.
Han satsa på kvalitet og jeg tror han hadde 4 stk Kenwood KD500 platespillere m SMEs2.

Fidelio · 13.04.2012

Videregående begynte svært bra musikkmessig, fordi jeg skulket første skoledag for å se Michael Jackson på Valle! Jeg var for øvrig heldig nok til å ha fått sett ham to ganger; så ham også på Valle i 92 som elleveåring (hadde en kul onkel som dro med med på det som var av fete konserter).

Det ble noen kjærester i denne tiden, med oppturer og nedturer, og i nedturene var denne fantastisk:

Hører faktisk på den av og til fremdeles. Knallplate.

Boatman's Call må ha gjort noe med musikken jeg hørte på ellers også, ble en del lavmælt musikk fremover. En annen favoritt fra 1. gym var denne:

...og derfra drev jeg over i Bossa-land med disse:

RBN · 13.04.2012

Heisan
Her er en til som minnes Rilla og PP.
Utrolig synd at Rilla måtte lukke dørene. Dette er nok mer til Bluesbreaker pga alder, men husker du/dere de holdt til i det skjeve, lille gamle huset på oversiden av Grønnegata og hvordan sponplatene mellom dragerne i gulvet gynget mens man gikk bort til platespilleren for en prøvelytt? Det var tider. Man sparte opp penger i lange tider for å kunne kjøpe litt sort gull. Nå er det bare et tastetrykk.
Ja, ja. Verden går videre.

Fin tråd Fidelio. Fortsett

Mvh
RBN

Fidelio · 13.04.2012

Våren i 1. gym kom jeg over to plater som forandret mye på kort tid. Den første var denne:

..jeg kan fremdeles hele titelen utenat hehe. De fleste har vel hørt om argentinske Lalo Schifrin (musikken til Mission Impossible og Bullitt). Kan ikke fatte og begripe hvordan jeg kom over denne, for den er jo noe esoterisk, men Verve gav den ut som reissue på CD (første gang på det mediet), så jeg har sikkert kommet over den i en platesjappe. Fantastisk plate spilt inn i Englewood Cliffs i 1966, med ett Jazz- og ett Barokkensemble. Eneste vellykkede fusjonen av klassisk og jazz jeg har hørt. Kan ikke få anbefalt denne varmt nok. Den er faktisk ikke så vanskelig å plukke opp på vinyl for en rimelig penge.

Den andre platen som ble veldig viktig for meg, var denne:

Dette er noe av det vakreste og mest inderlige jeg har hørt, ble helt trollbundet av den. Denne var jeg full til, hadde sex til, snuste store priser General til og sovnet til.

Fidelio · 13.04.2012

Utover på videregående hørte jeg på mye rart, men fant ingen nye band som ble virkelig viktige. Jeg fortsatte å høre på mye av det jeg hadde hørt på før tror jeg, samtidig som jeg kom inn i en skikkelig barokkperiode. Schrifrin og Gidon Kremer var nok delansvarlige. Jeg slukte Vivaldikantater, Monteverdimadrigaler, og ikke minst Frescobaldi og Scarlatti. Jeg ble også fanatisk opptatt av Pergolesis Stabat Mater, som han vel skrev på dødsleiet som noenogtyveåring. Et fantastisk musikkstykke med tidenes beste bassgang i åpningen. Jeg tror jeg kjøpte det som fantes av innspillinger. Jeg liker aller best "ekstremversjonen" til Alessandrini, med Sara Mingardo.

Fidelio · 13.04.2012

Etter Piazzolla-platen til Kremer og Glorvigen ble det mye rolig musikk i noen år fremover faktisk. Vet ikke helt hvorfor det ble mindre rock, men jeg var også sammen med en dame som ikke var spesielt lystig til sinns i denne perioden, så det kan kanskje har noe med saken å gjøre. Etter gym flyttet jeg til Oslo, og en av de første dagene jeg var der, stakk jeg innom Platekompaniet vis à vis Theatercaféen og kjøpte denne på salg av en eller annen grunn:

..og jeg har vært Belle & Sebastian-fan siden den gang. Stuart Murdoch har ikke mottatt de ovasjonene han fortjener når man tenker på hvor dyktig han faktisk er til å skrive poplåter, og også tekster.

Og så havnet jeg gud jamre meg i en syngedameperiode..huff og huff. Favoritten var selvsagt Natalie Merchant, men det gikk også i Beth Orton, Lisa Nilsson og Cajsa Stina Åkerström. Det kan kanskje ha noe med saken å gjøre at dette var det eneste året jeg har vært uten dame, så savnet ble for stort? Jeg vet ikke.

Heldigvis kom det noe godt ut av syngedameperioden, for i min søken etter damer som sang, kom jeg over denne plata:

..and I'm back! PJ Harvey har jeg stort sett hørt på i ett siden da. Så henne på Sentrum Scene for noen måneder siden, hun er noe helt spesielt.

Fidelio · 13.04.2012

Våren 2003 var jeg på en eller annen konsert på Rockefeller, og over pissoaret på herretoalettet hang en plakat som reklamerte for kommende konserter. Én av dem var noe som het Tindersticks, som ble omtalt som "britisk tristesse på sitt beste". Ja takk. Første platen jeg hørte var Curtains, og så de to første, og så resten. Jeg ble helt oppslukt av Tindersticks, lenge siden jeg hadde blitt såpass frelst på et band. Etter hvert fikk jeg faktisk tak i alle platene på vinyl, med unntak av Curtains (noen som har en til overs de vil selge?).

Gikk selvsagt på pissoarkonserten i 2003, fucking fabulous. Så dem også for et par år siden, også på Rockefeller. Like jævla bra.

bluesbreaker · 13.04.2012

Fin tråd,-med interessante musikktips.
Følger gjerne med i fortsettelsen

mvh

BurntIsland · 13.04.2012

Spennende tråd, passelig innafor, passelig utafor min egen musikkhorisont. Ser frem til fortsettelsen.

Fidelio · 14.04.2012

Mens Tindersticks var det store gikk det også en del i Stereolab. Kan ikke huske hvorfor jeg begynte å høre på dem, men likte og liker dem veldig godt.

Stereolab spiller inn plater digitalt, men overfører alt til tape og mixer analogt. Vinylutgivelsene er kuttet fra tape også, i Abbey Road. De lyder fortreffelig. Låtskriveren har visstnok en Simon Yorke hjemme.

Et annet band jeg hørte mye på rundt 2004 var Luna, kalt "den beste bandet ingen har hørt om". Kicket aldri helt på dem, men de må med her siden jeg snurret dem såpass mye. Det er sånn passe småkult og veldig lax.

På "Penthouse" er det en cover av "Bonnie And Clyde", hvilket ledet meg rett inn i armene til Serge Gainsbourg! Initials B.B., Histoire de Melody Nelson og Vu de L'Exterieur er ikke å forakte! Initials B.B. er for meg den beste låten som noengang er skrevet og fremført. Fantastisk. Pefeksjon på tre minutter. En film om ham kom for et par år siden forresten, veldig fin, anbefales på det varmeste. Og han som spiller Serge er skummelt lik sjefen sjøl.

Go'dag mann kosteskaft · 14.04.2012

Veldig kjekk tråd. Hyggelig ta du tar deg tid til å dele din musikalske utviklinghistorie med andre. Det er alt flere album herfra som jeg ikke har hørt, men som nå er lagt i spillelista-

Bare kom med mer.

Fidelio · 14.04.2012

Hyggelig med tilbakemeldinger

Fortsetter videre:

Høsten 2004 kom jeg over det engelske bandet Electrelane. Jeg synes å huske at jeg fant dem fordi jeg googlet Steve Albini, som jo har produsert PJ Harveys mesterverk "Rid of Me". Han har også produsert to av platene til dette bandet. Disse damene fra Brighton er noe for seg selv. Stemningsfull rock som ikke er vokalfokusert, men heller veldig instrumental. Typisk er at låtene går rundt et tema, som utbroderes mot et crescendo, før det returneres til utgangspunktet. Den beste plata er kanskje den siste, "No Shouts, No Calls".

For de som vil Hifi-nerde og finne "testspor", egner denne plata seg svært godt. Knallgodt innspilt og mixet, rett og slett. Den er også, som alle Electrelanes plater, mastret slik at den høres ut som et band som spiller live. Svært dynamisk og fint. Damene spiller inn låtene i ett take, uten overdubs visstnok. Vokalen legges heller ikke på i ettertid. Musikken er uansett knallgod synes jeg, og til tider hypnotisk. Sjekk ut disse damene. Den første plata er litt døll, men "The Power Out", "Bells" og sisteplata er skikkelig gode.

Fidelio · 14.04.2012

En annen plate fra 2004 som gikk veeeeldig mye i spilleren var debuten til Nouvelle Vague. Sikker mange som kjenner dem. Det er et fransk coverband, som egentlig består av Marc Collin og Olivier Libeaux, med innhentede (vakre) franske damer som synger engelske punk og new wave-klassikere med det som ofte er svært utradisjonelle arrangementer.¨

Høydepunkter er coverne av Dead Kennedys' "Too Drunk To Fuck", Clash' "Guns of Brixton" og Joy Divisions "Love Will Tear Us Apart". På den siste plata er det forresten er drittøff cover av "Master And Servant", med Depeche Mode-vokalisten på koring

Forresten, hvis man får anledning til å se dem live, så gjør det. Av flere grunner.

Fidelio · 15.04.2012

På tampen av 2004, rett føl jul husker jeg, kom jeg over denne:

Det hadde vært lenge siden jeg hadde oppdaget et nytt, skikkelig rock'n'roll-band jeg likte. New Pornographers ble en slags reintroduksjon til god gammeldags rock. Det er selvsagt moderne musikk, men de har de tøffe riffene, de kule koringene, og de lekre melodiene som hører til den gamle skolen imo. Platen på bildet, den andre fra disse canadierne, er kanskje dere beste hvis jeg skal lytte med hjertet, men den som kom etter:

er kanskje den mest komplette musikalsk sett. En del lekre men obskure melodier her som bringer tankene i retning bl.a. Pixies.

Uansett, power-rock av beste merke. For de som liker slikt, er Neko Case vokalist på mange av låtene.

En av de siste låtene de spilte sist gang jeg hørte dem, var en cover av ELOs gnistrende "Don't Bring Me Down":

Jeg må også ta med denne, fra Black Cab Sessions. Morsomt konsept; artister spiller låtene sine baki en Hackney mens den kjører rundt i London. God låt, altså!

Scrooge · 15.04.2012

ELO's "Don't Bring Me Down" gir meg mer gåsehud enn godt er!

Fidelio · 15.04.2012

Scrooge skrev:
ELO's "Don't Bring Me Down" gir meg mer gåsehud enn godt er!

Må jo være en av de bedre rockelåtene som finnes, helt nydelig!

Scrooge · 15.04.2012

Absolutt!
Jeg kan godt huske jeg hadde ELO på en firespors kassett i bilen, som jeg nærmest slet ut på mine turer rundt om i landet, i embeds medfør.
"Horace Wimp" var også en gjenganger, sammen med "Last Train to London". Det var tider det! ;D

Fidelio · 15.04.2012

Ok, jeg må fortsette. Tidlig i 2005 kom jeg over et amerikansk band (amerikansk?!??) som jeg falt fullstendig for, Spoon. Dette er en gjeng texanere som makter å lyde så egenartet, så friskt og så utrolig deilig at man bare må bøye seg i støvet. På CD lyder de veldig bra, på vinyl helt fantastisk. Musikken er uansett knakandes god, være det seg batteridrevet radio, Tandberganlegg fra sekstitallet eller engelsk håndlaget hifi. Den første jeg hørte var Ga Ga Ga Ga Ga:

Rett og slett jævla god rock. Alle Spoonplatene er bra, og alle låtene på alle platene er bra. Unikt band imo. De er også barske nok til ikke å kopiere seg selv, og kommer som regel opp med noe nytt for hvert album. Den siste platen spesielt, Transfrerence, viser dette.

Har dessverre ikke fått sett dem live; de avlyste konserten på Rockefeller i fjor av en eller anne grunn, og har heller ikke fått sett dem ute.

Fidelio · 15.04.2012

Og så, andre året på jusstudiet, rett før jeg traff min kjære, lastet jeg ned denne plata:

Fucking hell! At et bulkeband som dette klarer å gjenskape den gode, ekte, virkelige rock'n'roll-følelsen - det grep meg fullt og helt! Jeg mener det er den beste plata fra hele 2000-2010, om ikke fra 1979-2012, hvilket den sannsynligvis er. Libertines ble gjenforent i Reading i 2010. Et av de bandene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde fått sett live. Forholdet Peter Doherty/Carl Barat er spesielt, og de må være sammen for å skape virkelig magi. De holdt "guerilla gigs" på kort varsel for fansen, hjemme hos seg selv, spilte på små klubber for dedikerte fans, og har fremdeles en nærmest Beatlesaktig status i England.

Jeg har ikke spesielt sansen for Noel Gallagher, men mht. The Libertines sa han det rett: "There's great bands, and then there's fucking great bands".

Fidelio · 15.04.2012

.....og etter Libertines kom jo selvsagt Pete Dohertys band Babyshambles da. "Down In Albion" er et undervurdert rockemesterverk.

Fantastiske låter fremført, vel, ikke overprodusert i alle fall (Clash' gamle produsent bak spakene). Bringer tankene litt tilbake til Syd Barretts soloalbum. Den siste låten på Albion er en liten genistrek, med en helt fantastisk koring mot slutten som åpenbart er helt spontan. Det hele blir avbrutt av at Pete snubler over mikrofonstativet, hehe. Ikke veldig ulikt Madcap nei. Musikken slo meg uansett helt ut. Doherty har dessuten humoristisk sans, Kate Moss korer på ""La Belle et la Bête".

En annen ting med denne plata, er at Drew McConnell fortjener en eller annen pris for bass-spillingen. Dette er låter Pete har kommet med som bandet har snekret sammen arrangementene til i studio, og bassgangene her en nydelige og deilige på alle måter.

Pete Doherty gav forresten ut et gnistrende soloalbum for et par år siden, vel verdt å lytte til.

Fidelio · 15.04.2012

På dette punktet må en liten "honourable mention" inn: Arcade Fire. Jeg ble aldri noen stor fan, men jeg likte den første plata, som er sjeldent god, og veldig "helhetlig", på en måte. Fantastisk musikk på alle løpeturer over 2 mil!

De hadde en rimelig snasen opptreden på Jools Holland for noen år siden, blir like trollbundet av den hver gang. Synd plata ikke fenger på samme måten.

Fidelio · 15.04.2012

Jeg møtte min kjære i 2005, og hun spilte pønkebassgitar i et veldig kult Osloband (spiller ikke badminton sammen med far, selv om jeg sykler sammen med ham). Hun introduserte meg for veldig mye bra musikk, og jeg kom enda mer inn på veien tilbake til skikkelig rock.

På Roskilde i 2004 vandret hun full fordi en scene hvor et band fra Brighton stod, og spilte og gav henne totalt hakeslepp.

Dette er for meg et eksempel på hvor forpult urettferdig musikkindustrien kan være. Dette bandet er grisebra, spiller knalllekker musikk og har alt hva man måtte ønske seg av et band. Likevel forblir de så obskure at de ikke tjener noe særlig med gryn på musikken sin, og nesten gir opp. Jeg er rimelig sikker på at de fleste som hørte på dem lastet ned platene gratis og ga fan i å kjøpe dem. De samlet seg igjen i 2010 og gav ut en KNALLPLATE!

Jeg sier hurra hurra hurra, for dette er så bra rock at vi skal være takknemmelige for at noen lager slik musikk fremdeles!

Og selvfølgelig en av rockens morsomste og feteste tekslinjer imo: "I WANNA FLY LIKE AN EALGE, I WANNA SING LIKE SINATRA, I'VE GOT A DATE WITH DESTRUCTION, I WANNA LOVE LIKE A MOTHER!"

Trane · 15.04.2012

Herlig tråd, Fidelio!

Townes · 15.04.2012

Flott med en skikkelig feel-good tråd her inne.
En del sammenfallende musikkpreferanser og en del som er et godt stykke unna. Sånn det skal være.

Stao no pao.

Go'dag mann kosteskaft · 15.04.2012

Må bare gjenta meg selv, det er så kjekt å bi invitert inn i dedikerte menneskers interesse. Jeg leser tråden med genuin glede og stor flid. Noe av det du legger ut har jeg likt, annet har ikke falt så i smak. Sånn skal det være.

ou812rh · 15.04.2012

Fidelio skrev:
Ok, jeg må fortsette. Tidlig i 2005 kom jeg over et amerikansk band (amerikansk?!??) som jeg falt fullstendig for, Spoon. Dette er en gjeng texanere som makter å lyde så egenartet, så friskt og så utrolig deilig at man bare må bøye seg i støvet. På CD lyder de veldig bra, på vinyl helt fantastisk. Musikken er uansett knakandes god, være det seg batteridrevet radio, Tandberganlegg fra sekstitallet eller engelsk håndlaget hifi. Den første jeg hørte var Ga Ga Ga Ga Ga:

Rett og slett jævla god rock. Alle Spoonplatene er bra, og alle låtene på alle platene er bra. Unikt band imo. De er også barske nok til ikke å kopiere seg selv, og kommer som regel opp med noe nytt for hvert album. Den siste platen spesielt, Transfrerence, viser dette.

Har dessverre ikke fått sett dem live; de avlyste konserten på Rockefeller i fjor av en eller anne grunn, og har heller ikke fått sett dem ute.

Kul tråd med mye bra musikk Fidelio

Synd med den Spoon konserten i fjor. Hadde tenkt meg på den jeg også. Trøstet meg med å lytte til Spoon X 3, Live.

OU812

Fidelio · 16.04.2012

Jeg fortsatte med mer rock, og det gikk mye i Queens of The Stone Age. Josh Homme har gjort mye for den moderne rocken imo.

Favoritten var vel

Desert Sessions-prosjektet til Homme er også verdt å lytte til, mye finfint der. Her med PJ Harvey. Deilig basslyd!

Fidelio · 16.04.2012

I 2008 fant jeg denne mint på et antikvariat:

Jeg hadde hørt på Kinks før, men bare tidlig Kinks, og bare enkeltsanger. Jeg ble fullstendig frelst, og forfjamset av tanken på at denne musikken hadde vært der hele tiden. Hadde jeg oppdaget Kinks på ungdomsskolen hadde jeg sikkert låst meg inne på rommet mitt, sluttet å fly etter damene og levd et slags huleboerliv.

For to år siden satt jeg og leste wikipediaartikkelen om The Kinks, og da jeg så på diskografien der la jeg merke til at det var en plate jeg ikke hadde hørt enda, Are The Village Green Preservation Society. VGPS er for meg, uten tvil, den beste plata som noen gang er laget. Rett og slett perfeksjon. Den taler til meg på så mange forskjellige nivåer, med musikk og tekster jeg rett og slett ikke klarer å bli lei. Den solgte visstnok bare 100 000 eksemplarer da den kom ut i 1968, og jeg kan skjønne at den må ha vært ganske "out of touch" med tiden da den kom. Midt inni St. Pepper, psykedelia og hippietiden, gir Kinks en plate som handler om tapte barndomsminner, landsbygdas herlighet og det stille livet. Det er også en veldig "moden" plate når man tenker på at Ray Davies var 24 år da den kom.

Edmund Burke kunne ikke ha sagt det bedre selv: "Preserving the old ways from being abused/protecting the new ways for me and for you/what more can we do".

Genistreken "Do You Remember Walter":

Jeg elsker denne lille juvelen fra "Mushwell", om Daviesfamiliens matriark som mente te var løsningen på alt:

..og så må jo sangen som startet hardrocken slik vi kjenner den med:

God save The Kinks!

Fidelio · 16.04.2012

Sommeren 2009 leste jeg at Josh Homme, Dave Grohl og John Paul Jones hadde laget en plate sammen. What? WHAT?!? Satt og telte ned dager til releasedatoen:

Dette er skikkelige saker. Antidoten til listepop, musikk der man snakker med dunk-dunk-dunk bak og annet ræl. Robert Plant gav ut en snorkeplate med Ole Lukkøye-dama, men Jones lager gammaldags rock'n'roll med gutta boys. Har virkelig den gamle Zeppelin-fansen blitt så senile at de nå heller vil ha Alison Krauss enn Josh Homme og Dave Grohl? Flaut i så fall.

Fidelio · 16.04.2012

I fjor var det noen som postet dette bildet i en eller annet tråd her:

Hvem får ikke lyst til å sjekke ut hvordan dette lyder? Plata hennes har blitt snurret mye det siste året, tror hun har mye bra foran seg. Så henne live på John Dee, en flott konsert. Hun har virkelig intensitet og nærvær.

Fidelio · 16.04.2012

Siste artist ut i min personlige musikkhistorieoversikt er Jack White. Hele White Stripes-greia, med hypen rundt det, rødt og hvitt, søster og bror/kone og mann-tingen gjorde at jeg aldri hoppet på dem i sin tid, men nå innser jeg jo at det White har gjort, er å lure unge folk til å høre på blues

Dead Weather er også noe som har falt veeeeldig i smak! Her er jo også Alison Mossheart fra The Kills og Dean Fertita fra QOTSA med.

Han kommer med ny plate 24 april, første soloalbum. Live nylig på SNL:

Fidelio · 16.04.2012

Da var oppramsingen ferdig. Kan hende noen er glemt, så jeg får se over listen senere. Kommer til å poste i denne tråden når jeg kommer over noe jeg liker i tiden fremover.

Ellers er det nå betimelig med litt Paul Stanley av beste merke. Hva med "Take It Off"? Subtile som alltid disse gutta ;D

bluesbreaker · 16.04.2012

Fidelio skrev:
Sommeren 2009 leste jeg at Josh Homme, Dave Grohl og John Paul Jones hadde laget en plate sammen. What? WHAT?!? Satt og telte ned dager til releasedatoen:

Dette er skikkelige saker. Antidoten til listepop, musikk der man snakker med dunk-dunk-dunk bak og annet ræl. Robert Plant gav ut en snorkeplate med Ole Lukkøye-dama, men Jones lager gammaldags rock'n'roll med gutta boys. Har virkelig den gamle Zeppelin-fansen blitt så senile at de nå heller vil ha Alison Krauss enn Josh Homme og Dave Grohl? Flaut i så fall.

Jeg må innrømme at jeg er en av de senile som heller foretrekker Raising Sand.

Jeg har sansen for Homme og QOTSA og hadde store forventninger til Them Crooked Vultures.
Særlig på bakgrunn av all hypen som kom i forkant.
Jeg har aldri fått taket på den plata, og i ettertid synes jeg at jeg har hatt mer glede av det andre Homme prosjektet ,Eagles of Death Metal.
Men, interessante betraktninger Fidelio!

Fidelios musikkrom

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hundeeier

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hundeeier

Vedlegg

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hundeeier

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Æresmedlem

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Æresmedlem

Æresmedlem

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hi-Fi freak

Hundeeier

Vedlegg