baluba skrev:
Espen R skrev:
vredensgnag skrev:
Det er vel 100% sikkert at det ikke er anvendt mikrofoner med følsomhet over 20KHz på PFs tidlige triumfer - så en ev. utgivelse i et nytt format måtte ha den fordel at man hadde gått tilbake så tett på master som mulig, og gikk inn for å overføre dennes oppløsning og dynamikk mest mulig.
Det er ingen high-rez informasjon å hente i det materialet, men man kan sikkert vurdere å kikke på ev. støyfiltrering, o.a. Siden de fortsatt turnerer med mye av materialet, spesielt The Wall, er det ingen ting i veien for å gjøre et nytt opptak av instrumenter i høyere oppløsning, og så ev. bruke stemmespor fra tidlig The Wall, om man frykter for at stemmebåndene ikke holder gammel kvalitet.
Dette er nok også årsaken til ryktene som går på Abbey Road om at det ikke kommer noen Beatles High-Res, de brukte ikke opptaksutstyr som berettiger slipp i høyere format.
Dette er jo så feil som det kan få blitt.
Det er jo bare å lytte til RCA Living Stereo innspillingene på 50-tallet, inkl Belafonte at Carnegie Hall. Lp og SACD har jo langt bedre definisjon av rom/ambience, dynamikk, textures, transient-attakk enn CD utgavene. Hvis du ikke hører dette vredensgnag, så skjønner jeg ikke hvilket forhold du har til "høy troverdighet" når det gjelder lydgjengivelse.
Og dette selv om mikrofonene ikke hadde frekvensrespons over 20kHz.
Og dette vil gjelde akkurat like mye for Beatles og Pink Floyd.
Nei, det gjør det dessverre ikke. Living Stereo og Living Presence-seriene ble nok tatt på mye større bånd direkte til tre spor, men jeg tror likevel det er noe å hente i bedre kvalitet enn Redbook.
Det som vår venn Espen R. tydeligvis har så vanskelig for å forstå, er at det ikke er mulig å dikte inn oppløsning utover den som allerede er i materialet.
Er vel få her som propagerer mer for 50- og 60-tallsinnspillinger enn meg, så han kan i tillegg spare seg slengere av typen "dersom du ikke hører det," osv.
Men både Espen R. og mange andre har tydeligvis vanskelig for å akseptere at det som ble tatt i sort-hvitt, for å bruke et metafor, blir rart om man dikter farger inn i ettertid. Det var opprinnelig sort-hvitt.
Mikrofonteknologien som nettopp Living Stereo og Living Presence ble gjennomført med stanget under 20KHz. Det er ikke en påstand, det er fakta. ffrr-vinylen buttet straks over 10KHZ, men høres likevel godt ut, og det var først med ffss-vinylen at man klarte å klatre signifikant over 10KHz - og da snakker vi om opp til ca. 13,5KHz.
Men det var egentlig av akademisk interesse, siden mikrofonene man anvendte arbeidet i det området, og opp til 15KHz+.
Tapemediet som det ble gjort opptak fikk sjelden noe å registrere av betydning over, og ville uansett takke for seg i underkant av 20KHz, i de aller, aller fleste tilfeller.
Å så skulle overføre dette til mer høyoppløsnings containere i ettertid blir egentlig uinteressant om det er hittil uavslørt kvalitet man er ute etter. Det finnes ingen uavslørt kvalitet å "avsløre." (Selv om mange er flinke til å dikte slike kvalitetsopplevelser, inntil man kan vise - meget tydelig - at de har innbilt seg ting.)
Det er en forutsetning for high-rez opplevelser at innspillingen er gjort gjennom en flaskehals som er vid nok til at high-rez kommer gjennom, ned til mediet.
Her kan man greit illustrere hva det er snakk om.
Her har 2L brukt mikrofoner som er følsomme opp til 50KHz, og de har utnyttet dette spennet til fulle, ved også å bevare oppløsningen til sluttmediet. Her er det overhodet ingen tvil om at man har fått en high-rez fil, så får vi heller diskutere hvor meget av det utover 22.5KHz et menneske overhodet er i stand til å nyttiggjøre seg, men det tar vi en annen gang. Det viktige her er at det faktisk er informasjon i "luften" - og at denne er blitt fanget av opptaksutstyret og registrert på mediet. I tillegg har man ingen av de noise-shaping båndene som man sliter med i DSD-utgivelser og SACD, for eksempel. Dette er framifrå arbeid, rett ut sagt.
Så kan vi se på et opptak som er skrytt høyt inn i himmelen for alt det ekstra som er blitt avslørt i high-rez versjonen.
På Computeraudiophile var det rett før de begynte å beføle egne kroppsdeler i ekstase over hvor bra dette var; og ditto i ulike hifi-blad. Utgivelsen har til og med navnet AudiophileJazzPrologue, og er solgt med påslag som monner fra leverandør til glade brukere.
Her har vi altså å gjøre med innbilt kvalitet. Det påstås å være 24/96.
Et annet kjent verk hvis high-res fikk folk til å bli lettere ekstatiske - men her vet vi en god del om hvordan opptaket blir gjort, og spektret sier sitt; det lille som en sjelden gang bryter ut av fengselet er spisset til i etterkant, for å gi folk en opplevelse av at det er kommet til noe mer i denne nyutgivelsen.
Nightfly med Donald Fagen i high-res. Enda en innspilling som fikk folk til å spinne sirkler av lykke da de lastet den ned og spilte den av. IGY:
Og en innspilling med Chicago Symphony i "high-res", fra tiden Espen henviser til. Slik ser disse opptakene ut, fordi mikrofonene og båndet ikke var følsomt i området over.
Det er Quantization Noise over 22.5 i dette eksempelet, men det er ingen musikkinformasjon.