U47 er noe for seg selv, kanskje den største legenden av dem alle. Men UM92 er ingen dårlig "erstatning", for å si det enkelt. Og god lyd er jeg ikke i tvil om at de kan få til i det studioet. Analog teknologi og alt det der er ikke utslagsgivende for meg i så måte, for som i hifi er det rommet som er viktigst.
Dette rommet har nok en levende lyd med en vakker klang. Trenden med overdempede innspillingsrom er over for mange år siden, og kanskje vi får oppleve at flere plater i fremtiden gjør nytte av en mer akustisk naturlig klang. I vårt studio hadde vi rundtre på veggene. Hele rommet var kledd med rundtre. De som har vært mye omkring i studioer i Bergen kan kanskje identifisere studioet med den beskrivelsen. Og vi hadde en nydelig klang, akkurat passe levende. Dette rommet har nok en enda mer levende klang, men det fungerer kanskje bedre med Grenis musikk. Jeg er i alle fall positiv i utgangspunktet til at dette kan være en utgivelse med en interessant sound.
Når det gjelder musikken så har jeg ikke noe forhold til Big Bang. Jeg vet det må være meg, for såpass mange jeg respekterer liker bandet godt, men jeg har aldri klart å komme under huden på Grenis musikk. Det kan nok tilskrives at jeg ikke har gjort noen forsøk engang. Ikke at jeg har misslikt musikken, jeg har bare ikke latt meg engasjere eller begeistre for det jeg har hørt på radio etc. Kanskje en dypere lytt på denne utgivelsen kan forandre på det? (Ikke hold pusten i påvente av en uttalelse, for jeg er såpass sedat og lat i min utforskertrang at det vil gi høye odds hos bookmakere å tippe på at jeg faktisk gjør det, hvis det kunne veddes på.) Men når så mange som normalt skal ha peiling liker det så må det nesten være noen kvaliteter å henge seg spesielt opp i.
Nå er ikke hifi noe kriterium for om jeg får interesse for musikk. Min erfaring er at 90 prosent av det jeg blir interessert i på grunn av god lyd ender nederst i platebunken etter kort tid. Diana Krall spilles kun når jeg bruker Live In Paris som referanse når nye produkter høres. Det er en plate som finnes i de fleste butikker og hifi-hjem, og derfor en god referanse å kjenne. Og det er bare et eksempel. Derfor følger jeg utelukkende mine musikalske balubasanser når interessen for musikk våkner. Hverken Pete Molinari eller Raphael Saadiqs The Way I See It er plater som ikke ville vekket min interesse for lydens skyld. Derfor liker jeg å sjekke ny musikk enten over laptop-ens innebygde høyttalere eller en reiseradio opp til Tivoli-klassen. Det er medier som for meg tvinger meg til å få oversikt over musikken, hvis ikke blir det bare bakgrunnstøy.
Jeg ser fram til flere som kommer med sin mening om denne utgivelse. De (relativt) mange jeg respekterer som musikkanmeldere på sentralen vet nok selv at de er det, så kan ikke dere bruke noen timer for meg til å høre på dette, så slipper jeg å gjøre det?
