Dette er et av albumene som virkelig var hypet i 2010 både i mediene og på forumet. Jeg hører på albumet for første gang nå og det er litt av en nedtur. Fyren har fin stemme men musikken er helt uten sjel, får assosiasjoner til Billie Ray Cyrus og Shania Twain.
Dylan Leblanc - Paupers Field
- Trådstarter Anonym
- Startdato
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Javel? Siden du føler at det er så viktig at det fortjener en egen tråd kan du kanskje uBillitdype litt mer. Hva får deg til å tenke på Billie Ray Cyrus og Shania Twain? På meg virker de sammenligningene litt far fetched, så jeg jeg kunne godt tenkt meg en utdyping slik at jeg klarer å følge deg.
Stusser også litt over sammenligningen med Billy Ray Cyrus og Shania Twain.
Dylan LeBlanc befinner seg i et musikalsk landskap/univers eg føler at eg i alle fall har en viss oversikt over, både historiske og kontemporære artister. Har alltid vært av den oppfatning, i all ydmykhet, at eg stort sett har evnet å skille klinten fra hveten. For meg lander LeBlanc på riktig side og vel så det. Kunne gjerne tenkt meg å høre litt mer om korfor dette oppfattes som at musikken er totalt blottet for sjel. Hva er det som gjør dette til en sånn nedtur, og korleis får du assosiasjoner til nevnte artister? At dette kan minne om artisten bak grusomjævlige Achy breaky heart er for meg totalt uforståelig.
Egentlig veldig overrasket over at Pauper's field kan oppfattes slik. Har sett av det du spiller at vi har nokså lik smak på mange ting, så hadde vært interessant å få høre mer om ka som gjør at albumet kan oppfattes så ulikt
Dylan LeBlanc befinner seg i et musikalsk landskap/univers eg føler at eg i alle fall har en viss oversikt over, både historiske og kontemporære artister. Har alltid vært av den oppfatning, i all ydmykhet, at eg stort sett har evnet å skille klinten fra hveten. For meg lander LeBlanc på riktig side og vel så det. Kunne gjerne tenkt meg å høre litt mer om korfor dette oppfattes som at musikken er totalt blottet for sjel. Hva er det som gjør dette til en sånn nedtur, og korleis får du assosiasjoner til nevnte artister? At dette kan minne om artisten bak grusomjævlige Achy breaky heart er for meg totalt uforståelig.
Egentlig veldig overrasket over at Pauper's field kan oppfattes slik. Har sett av det du spiller at vi har nokså lik smak på mange ting, så hadde vært interessant å få høre mer om ka som gjør at albumet kan oppfattes så ulikt
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Kanskje det smaker for mye køntri for gubben, og da blir det som da eldre folk på femtitallet hørte populærmusikk. Pat Boone hørtes like black metall ut som Jerry Lee for dem, og Elvis var minst like piggtråd som Screaming Jay Hawkins. Ører som ikke vil hører ikke noen forskjeller innen genre de ikke liker i utgangspunktet.Townes skrev:Stusser også litt over sammenligningen med Billy Ray Cyrus og Shania Twain.
Dylan LeBlanc befinner seg i et musikalsk landskap/univers eg føler at eg i alle fall har en viss oversikt over, både historiske og kontemporære artister. Har alltid vært av den oppfatning, i all ydmykhet, at eg stort sett har evnet å skille klinten fra hveten. For meg lander LeBlanc på riktig side og vel så det. Kunne gjerne tenkt meg å høre litt mer om korfor dette oppfattes som at musikken er totalt blottet for sjel. Hva er det som gjør dette til en sånn nedtur, og korleis får du assosiasjoner til nevnte artister? At dette kan minne om artisten bak grusomjævlige Achy breaky heart er for meg totalt uforståelig.
Egentlig veldig overrasket over at Pauper's field kan oppfattes slik. Har sett av det du spiller at vi har nokså lik smak på mange ting, så hadde vært interessant å få høre mer om ka som gjør at albumet kan oppfattes så ulikt
Jeg har ikke hørt mer på Billy Ray Cyrus og Shania Twain enn at jeg vet at ingen av de vil dukke opp i min musikksamling. Dylan Leblanc derimot vil bli spennende og følge fremover. En helt annen kvalitet på han enn denne plastikkcountryen som de andre står for.
Hvordan det kan oppstå assosiasjoner til disse er meg en forunderlig gåte.
Hvordan det kan oppstå assosiasjoner til disse er meg en forunderlig gåte.
Synes det er på tide med økt aktivitet under musikksidene
Med tanke på omtalen albumet har jeg fått synes jeg det kan være en fruktbart med en diskusjon.
Når det gjelder Dylan LeBlanc synger han bra og tekstene er også overraskende gode men jeg synes bare det virker så veldig sjelløst. Det er følelsen av at musikken mangler sjel som gir meg assosiasjoner til artister som Billie Ray og Shania. Musikken til LeBlanc har jo ikke andre likheter med musikken til de to artistene.
For meg er det interessant å få klarhet i om det er jeg som ikke har klart å tolke albumet eller om det har falt utenfor mine preferanser.
Med tanke på omtalen albumet har jeg fått synes jeg det kan være en fruktbart med en diskusjon.
Når det gjelder Dylan LeBlanc synger han bra og tekstene er også overraskende gode men jeg synes bare det virker så veldig sjelløst. Det er følelsen av at musikken mangler sjel som gir meg assosiasjoner til artister som Billie Ray og Shania. Musikken til LeBlanc har jo ikke andre likheter med musikken til de to artistene.
For meg er det interessant å få klarhet i om det er jeg som ikke har klart å tolke albumet eller om det har falt utenfor mine preferanser.
HmmAnonym skrev:Synes det er på tide med økt aktivitet under musikksidene
Med tanke på omtalen albumet har jeg fått synes jeg det kan være en fruktbart med en diskusjon.
Når det gjelder Dylan LeBlanc synger han bra og tekstene er også overraskende gode men jeg synes bare det virker så veldig sjelløst. Det er følelsen av at musikken mangler sjel som gir meg assosiasjoner til artister som Billie Ray og Shania. Musikken til LeBlanc har jo ikke andre likheter med musikken til de to artistene.
For meg er det interessant å få klarhet i om det er jeg som ikke har klart å tolke albumet eller om det har falt utenfor mine preferanser.
Så du mener at musikalsk, melodisk og lyrisk er det ingenting som minner om Billy Ray og Shania? Men felles for alle tre er at det er sjelløst? Merkelige greier.
Eg syns nettopp den gode stemmen, de gode tekstene og den varme produksjonen gjør dette sjelfullt i bøtter og spann. Fyren er jo bare 20 år, og det er en debut. Tatt dette i betraktning gjør sitt til at eg holder på denne som en av fjorårets aller beste utgivelser. Når det er sagt, hadde jeg også syntes dette var en god plate om LeBlanc var bikket 30 og dette var hans femte utgivelse...
Eg synes å høre ekko av både Gram Parsons, Ryan Adams og Townes Van Zandt i mye av det LeBlanc foretar seg. For meg er nevnte artister blant noe av det mest sjelfulle og ektefølte eg kan tenke meg innen genren. Stemmen hans kan kanskje virke noe distansert til tider, for avbalansert, og nettopp dette kan jo kanskje gjøre at enkelte syns det mangler en intensitet og nerve som kanskje kan være synonymt med "sjelfullt"?
LeBlanc finner jo på ingen måte opp kruttet, men han gjør sine saker utrolig stilfullt og treffsikkert, og det finnes ingen tvil i verden om at han kjenner sine røtter på et helt annet nivå enn Billy Ray og Shania.
Syns eg i alle fall
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Jeg vil ikke hevde at han hverken kjenner musikk eller røtter bedre enn de nevnte veteranene, heller tvert imot. Men han føler ekte følelser for det han gjør, det er jeg ikke i tvil om. De to andre artistene er gjennomførte crossover-produkter som er fullstendig klar over hva de holder på med, underholder massene. Unge Dylan er nok fullt klar over at han gjør det motsatte, underholder de med en litt mer esoterisk smak.
Man skal ha liten innsikt i hva som er masseprodusert underholdning for massene for å sette Leblanc i den kategorien. Hadde jeg vært A&R for Cyrus og Twain ville jeg neppe signet Leblanc. I alle fall ikke under premisset om at dette skal være masseprodusert underholdning for AM og FM-radio. Da ville nok labelen gitt meg sparken på dagen.
To tråder formulert for provokasjon og grunnlag som debatt, men som til slutt ender med undring fra oss andre, bør fortelle deg at du har snodige ideer for tiden. En tråd til av denne typen så kan du regne med å lese ord som troll og flaming.
Man skal ha liten innsikt i hva som er masseprodusert underholdning for massene for å sette Leblanc i den kategorien. Hadde jeg vært A&R for Cyrus og Twain ville jeg neppe signet Leblanc. I alle fall ikke under premisset om at dette skal være masseprodusert underholdning for AM og FM-radio. Da ville nok labelen gitt meg sparken på dagen.
To tråder formulert for provokasjon og grunnlag som debatt, men som til slutt ender med undring fra oss andre, bør fortelle deg at du har snodige ideer for tiden. En tråd til av denne typen så kan du regne med å lese ord som troll og flaming.
Hvor er den andre tråden? Jeg sliter med å følge deg her.baluba skrev:
Bortsett fra at sammenligningen min kanskje var litt vag/flåsete så ser jeg ikke hva jeg har gjort galt. Forøvrig viser et nylig utført google søk at jeg ikke er alene i synet om at albumet er sjelløst:
http://www.bbc.co.uk/music/reviews/6vfd
Veldig grovt så er de innenfor samme sjanger men jeg vil si at de representerer svært ulik musikk innenfor sjangeren. Men jeg mente bare å bruke det som et eksempel på sjelløst.Townes skrev:HmmAnonym skrev:Synes det er på tide med økt aktivitet under musikksidene
Med tanke på omtalen albumet har jeg fått synes jeg det kan være en fruktbart med en diskusjon.
Når det gjelder Dylan LeBlanc synger han bra og tekstene er også overraskende gode men jeg synes bare det virker så veldig sjelløst. Det er følelsen av at musikken mangler sjel som gir meg assosiasjoner til artister som Billie Ray og Shania. Musikken til LeBlanc har jo ikke andre likheter med musikken til de to artistene.
For meg er det interessant å få klarhet i om det er jeg som ikke har klart å tolke albumet eller om det har falt utenfor mine preferanser.
Så du mener at musikalsk, melodisk og lyrisk er det ingenting som minner om Billy Ray og Shania? Men felles for alle tre er at det er sjelløst? Merkelige greier.
Eg syns nettopp den gode stemmen, de gode tekstene og den varme produksjonen gjør dette sjelfullt i bøtter og spann. Fyren er jo bare 20 år, og det er en debut. Tatt dette i betraktning gjør sitt til at eg holder på denne som en av fjorårets aller beste utgivelser. Når det er sagt, hadde jeg også syntes dette var en god plate om LeBlanc var bikket 30 og dette var hans femte utgivelse...
Eg synes å høre ekko av både Gram Parsons, Ryan Adams og Townes Van Zandt i mye av det LeBlanc foretar seg. For meg er nevnte artister blant noe av det mest sjelfulle og ektefølte eg kan tenke meg innen genren. Stemmen hans kan kanskje virke noe distansert til tider, for avbalansert, og nettopp dette kan jo kanskje gjøre at enkelte syns det mangler en intensitet og nerve som kanskje kan være synonymt med "sjelfullt"?
LeBlanc finner jo på ingen måte opp kruttet, men han gjør sine saker utrolig stilfullt og treffsikkert, og det finnes ingen tvil i verden om at han kjenner sine røtter på et helt annet nivå enn Billy Ray og Shania.
Syns eg i alle fall
Jeg har jo blitt en stor tilhenger av Townes Van Zandt etter å ha frekventert musikkdelen av forumet her og musikken og tekstene hans treffer meg midt i hjertet.
Nå blir det på mange måter feil å sammenligne et debutalbum fra en ny artist med album fra store artister men jeg føler en distanse fra musikken og tekstene når jeg lytter til LeBlanc selv om både musikk og tekster er bra og det er et helstøpt album på alle måter men etter halvannen gangs gjennomlytting føler jeg at musikken ikke treffer meg.
- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.626
- Antall liker
- 1.319
Jeg hører at Paupers Field er knallgodt håndtverk, men så langt har den ikke gitt meg noe. I'm un-smegging-gripped som Lister sa.
Men siden bra folk sier at det er et givende album skal jeg gi den flere runder med tid og stunder, forhåpentligvis vil den åpne seg opp for meg.
Men siden bra folk sier at det er et givende album skal jeg gi den flere runder med tid og stunder, forhåpentligvis vil den åpne seg opp for meg.
Ahhh. Gode gamle Red Dwarf... Herregud så mange ganger eg har prøvd å få smøyso med på å sjå ein episode eller 40.Roberten skrev:
- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.626
- Antall liker
- 1.319
Gode ting. En gjennomført fantastisk serie. Etter å ha gjort et par mislykkede forsøk på å overbevise piker om at Red Dwarf er genialt har jeg slått meg til ro med at det nok er biologisk umulig for piker å sette pris på serien.Townes skrev:
Selv om det hadde vært noe, Pavement og Red Dwarf fan, da hadde jeg gått ned på kne sporenstreks.
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Du er ikke alene om å slite med å følge meg. Jeg sliter med samme problem, så jeg får bare beklage. Åpenbart var min hjerne stilt inn på hypotetisk fremtid, ikke den reelle nåtid. Det er en liten bryter lokalisert litt for når hårfestet som skifter modus, og det er så fryktelig lett å glemme den lille switchen. Det er bare å beklage for den tekniske glippen. Slikt vil forekomme også i fremtiden. :-\Anonym skrev:
Det ville vel vært direkte merkelig om det ikke fantes noen som er enige med deg i at det er sjelløst. Selv synes jeg det er smukt og merkelig modent, og jeg forventer kanskje mer dybde i fremtiden fra den unge mand. Noe som seg hør og bør for en som er i ferd med å bli voksen. Jeg vil ikke kritisere den unge for å ikke være 34 år gammel. Det der med andres sjel er jeg ikke så flink til å vurdere, det er blant mine større svakheter. Men det jeg hører er en litt bråmoden artist med en klar retning i formspråket sitt. Men fortsatt er han som alle andre på sin alder litt vel mye posør hvis man er litt kritisk og går ham i sømmene. Det litt utstuderte jeg føler når jeg hører på ham skriver jeg av på samme konto som all annen kritikk jeg har mot ham, rom for utvikling.
Årsaken til at folk reagerer er at du viser en svært liten innsikt i americana. Det virker som om et universelt "geni" som Van Zandt skal være en form for alibi for at du er inne i genrene (flertall), mens du egentlig fremstiller det som en form for anakronisme. Van Zandt er så bra at du må like det, på tross av en genre som er i den absolutte ytterkant for deg. Disse tre artistene står for tre forskjellige genre innenfor americana. Det blir litt som om å ikke se forskjell på asiater eller afrikanere. Tro meg, forskjellene er mye større enn du kan fatte. Preferansefiltre gjør at det er vanskelig å se hvor store forskjellene er før de har vandret litt sammen med dem. Dess lenger tid du tilbringer i et afrikansk land dess lettere kan du skille deres individuelle trekk på samme måte som du gjør i forhold til hvite nordmenn. Det samme gjelder musikk, bildekunst og alle andre inntrykk. Mange sliter med å skille Aune Sand og Lars Hertervig, eller Marianne Aulie og Andy Warhol. Redaktøren vår har forresten en original Aulie-klovn på kontorveggen.
Du ville reagert like mye hvis noen skar Stones over samme kam som Black Sheeps, The Beatles og Westlife. Slik opplever vi som har et forhold til americana at du fremstiller Leblanc. Du setter han opp mot artister fra andre genre innenfor den amerikanske tradisjonsorienterte musikken. Genrene har glidende overganger, og så vidt forskjellige artister som du nevner kan ikke kalles samme genre. De er fra beslektede genre, men det er også både blues og rockeartister som er like nære som de du nevner. Et skritt til høyre, et til venstre, et fram og et bak.
Jeg føler at du har behov for å sette deg litt inn i denne verdenene i en periode, hvis du har klart å finne et nøkkelhull i form av Townes Van Zandt. Så arbeider du deg videre med Gram og Burritos, kjører på med Emmilou og dypper tåen ned i litt god westernswing etter en periode. Når Cash føles som en del av barnetroen og tradisjonell Willie Nelson oppleves som i det minste kjær novelty begynner du å bli klar for å få de store opplevelsene. Hvis du liker Elvis Costello vil jeg anbefale hans Almost Blue fra 1981. Da dykker du rett ned i roten av americana, men under vingene til en ledestjerne du stoler på. Kanskje du rett og slett må bli litt glad i universet for å se hvor stor variasjonen faktisk er.
Vel bekomme, og lykke til.
Takk for lykkeønskninger.baluba skrev:Du er ikke alene om å slite med å følge meg. Jeg sliter med samme problem, så jeg får bare beklage. Åpenbart var min hjerne stilt inn på hypotetisk fremtid, ikke den reelle nåtid. Det er en liten bryter lokalisert litt for når hårfestet som skifter modus, og det er så fryktelig lett å glemme den lille switchen. Det er bare å beklage for den tekniske glippen. Slikt vil forekomme også i fremtiden. :-\Anonym skrev:
Det ville vel vært direkte merkelig om det ikke fantes noen som er enige med deg i at det er sjelløst. Selv synes jeg det er smukt og merkelig modent, og jeg forventer kanskje mer dybde i fremtiden fra den unge mand. Noe som seg hør og bør for en som er i ferd med å bli voksen. Jeg vil ikke kritisere den unge for å ikke være 34 år gammel. Det der med andres sjel er jeg ikke så flink til å vurdere, det er blant mine større svakheter. Men det jeg hører er en litt bråmoden artist med en klar retning i formspråket sitt. Men fortsatt er han som alle andre på sin alder litt vel mye posør hvis man er litt kritisk og går ham i sømmene. Det litt utstuderte jeg føler når jeg hører på ham skriver jeg av på samme konto som all annen kritikk jeg har mot ham, rom for utvikling.
Årsaken til at folk reagerer er at du viser en svært liten innsikt i americana. Det virker som om et universelt "geni" som Van Zandt skal være en form for alibi for at du er inne i genrene (flertall), mens du egentlig fremstiller det som en form for anakronisme. Van Zandt er så bra at du må like det, på tross av en genre som er i den absolutte ytterkant for deg. Disse tre artistene står for tre forskjellige genre innenfor americana. Det blir litt som om å ikke se forskjell på asiater eller afrikanere. Tro meg, forskjellene er mye større enn du kan fatte. Preferansefiltre gjør at det er vanskelig å se hvor store forskjellene er før de har vandret litt sammen med dem. Dess lenger tid du tilbringer i et afrikansk land dess lettere kan du skille deres individuelle trekk på samme måte som du gjør i forhold til hvite nordmenn. Det samme gjelder musikk, bildekunst og alle andre inntrykk. Mange sliter med å skille Aune Sand og Lars Hertervig, eller Marianne Aulie og Andy Warhol. Redaktøren vår har forresten en original Aulie-klovn på kontorveggen.
Du ville reagert like mye hvis noen skar Stones over samme kam som Black Sheeps, The Beatles og Westlife. Slik opplever vi som har et forhold til americana at du fremstiller Leblanc. Du setter han opp mot artister fra andre genre innenfor den amerikanske tradisjonsorienterte musikken. Genrene har glidende overganger, og så vidt forskjellige artister som du nevner kan ikke kalles samme genre. De er fra beslektede genre, men det er også både blues og rockeartister som er like nære som de du nevner. Et skritt til høyre, et til venstre, et fram og et bak.
Jeg føler at du har behov for å sette deg litt inn i denne verdenene i en periode, hvis du har klart å finne et nøkkelhull i form av Townes Van Zandt. Så arbeider du deg videre med Gram og Burritos, kjører på med Emmilou og dypper tåen ned i litt god westernswing etter en periode. Når Cash føles som en del av barnetroen og tradisjonell Willie Nelson oppleves som i det minste kjær novelty begynner du å bli klar for å få de store opplevelsene. Hvis du liker Elvis Costello vil jeg anbefale hans Almost Blue fra 1981. Da dykker du rett ned i roten av americana, men under vingene til en ledestjerne du stoler på. Kanskje du rett og slett må bli litt glad i universet for å se hvor stor variasjonen faktisk er.
Vel bekomme, og lykke til.
Jeg er faktisk litt bevandret i americana som er et veldig vidt begrep.
Artister som Son Volt, Conor Oberst, Neil Young, Johnny Cash, Elvis Costello, Wilco, Elvis Costello, Drive by Truckers, The Sadies, Bob Dylan ++++ er artister/band jeg har lyttet en del til, mange av de i nyere tid etter impulser fra musikksidene her. Så jeg begynner å kjenne sjangeren.
Gram Parsons står høyt oppe på lista over artister som skal sjekkes ut på Spotify i nær fremtid.
Inntil du har "sjekket ut" Gram Parsons, så er du ikke bevandret i americanaAnonym skrev:Takk for lykkeønskninger.baluba skrev:Du er ikke alene om å slite med å følge meg. Jeg sliter med samme problem, så jeg får bare beklage. Åpenbart var min hjerne stilt inn på hypotetisk fremtid, ikke den reelle nåtid. Det er en liten bryter lokalisert litt for når hårfestet som skifter modus, og det er så fryktelig lett å glemme den lille switchen. Det er bare å beklage for den tekniske glippen. Slikt vil forekomme også i fremtiden. :-\Anonym skrev:
Det ville vel vært direkte merkelig om det ikke fantes noen som er enige med deg i at det er sjelløst. Selv synes jeg det er smukt og merkelig modent, og jeg forventer kanskje mer dybde i fremtiden fra den unge mand. Noe som seg hør og bør for en som er i ferd med å bli voksen. Jeg vil ikke kritisere den unge for å ikke være 34 år gammel. Det der med andres sjel er jeg ikke så flink til å vurdere, det er blant mine større svakheter. Men det jeg hører er en litt bråmoden artist med en klar retning i formspråket sitt. Men fortsatt er han som alle andre på sin alder litt vel mye posør hvis man er litt kritisk og går ham i sømmene. Det litt utstuderte jeg føler når jeg hører på ham skriver jeg av på samme konto som all annen kritikk jeg har mot ham, rom for utvikling.
Årsaken til at folk reagerer er at du viser en svært liten innsikt i americana. Det virker som om et universelt "geni" som Van Zandt skal være en form for alibi for at du er inne i genrene (flertall), mens du egentlig fremstiller det som en form for anakronisme. Van Zandt er så bra at du må like det, på tross av en genre som er i den absolutte ytterkant for deg. Disse tre artistene står for tre forskjellige genre innenfor americana. Det blir litt som om å ikke se forskjell på asiater eller afrikanere. Tro meg, forskjellene er mye større enn du kan fatte. Preferansefiltre gjør at det er vanskelig å se hvor store forskjellene er før de har vandret litt sammen med dem. Dess lenger tid du tilbringer i et afrikansk land dess lettere kan du skille deres individuelle trekk på samme måte som du gjør i forhold til hvite nordmenn. Det samme gjelder musikk, bildekunst og alle andre inntrykk. Mange sliter med å skille Aune Sand og Lars Hertervig, eller Marianne Aulie og Andy Warhol. Redaktøren vår har forresten en original Aulie-klovn på kontorveggen.
Du ville reagert like mye hvis noen skar Stones over samme kam som Black Sheeps, The Beatles og Westlife. Slik opplever vi som har et forhold til americana at du fremstiller Leblanc. Du setter han opp mot artister fra andre genre innenfor den amerikanske tradisjonsorienterte musikken. Genrene har glidende overganger, og så vidt forskjellige artister som du nevner kan ikke kalles samme genre. De er fra beslektede genre, men det er også både blues og rockeartister som er like nære som de du nevner. Et skritt til høyre, et til venstre, et fram og et bak.
Jeg føler at du har behov for å sette deg litt inn i denne verdenene i en periode, hvis du har klart å finne et nøkkelhull i form av Townes Van Zandt. Så arbeider du deg videre med Gram og Burritos, kjører på med Emmilou og dypper tåen ned i litt god westernswing etter en periode. Når Cash føles som en del av barnetroen og tradisjonell Willie Nelson oppleves som i det minste kjær novelty begynner du å bli klar for å få de store opplevelsene. Hvis du liker Elvis Costello vil jeg anbefale hans Almost Blue fra 1981. Da dykker du rett ned i roten av americana, men under vingene til en ledestjerne du stoler på. Kanskje du rett og slett må bli litt glad i universet for å se hvor stor variasjonen faktisk er.
Vel bekomme, og lykke til.
Jeg er faktisk litt bevandret i americana som er et veldig vidt begrep.
Artister som Son Volt, Conor Oberst, Neil Young, Johnny Cash, Elvis Costello, Wilco, Elvis Costello, Drive by Truckers, The Sadies, Bob Dylan ++++ er artister/band jeg har lyttet en del til, mange av de i nyere tid etter impulser fra musikksidene her. Så jeg begynner å kjenne sjangeren.
Gram Parsons står høyt oppe på lista over artister som skal sjekkes ut på Spotify i nær fremtid.
For all del, artistene du nevner er jo perler på en snor. Av de nye tingene; sadies, wilco, dbt, son volt und so weiter, så treffer du jo min smak nokså spot on. Det samme gjelder de gamle traverne også, sjøl. Men artistene du nevner er jo "giganter" innen feltet. Det blir nesten som å si at du har full snøring på punk fordi du har hørt sex pistols...
8)
Næjsa. Var mest for morro. Det ble jo etterlyst diskusjon frå trådstarter...rolfozzy skrev:
Streng men rettferdig.Townes skrev:
Hvorfor starte med Gram Parson? Jeg ville gått tilbake til Hank Williams. Han er vel den som har hatt mest innflytelse på hva Gram Parson gjorde. Og Parson har bragt den innflytelsen videre.
Ja, Hank er jo enorm. Han har vel omtrent samme status innen countryen som Robert Johnson har i blues'en.rolfozzy skrev:Streng men rettferdig.Townes skrev:
Hvorfor starte med Gram Parson? Jeg ville gått tilbake til Hank Williams. Han er vel den som har hatt mest innflytelse på hva Gram Parson gjorde. Og Parson har bragt den innflytelsen videre.
Hank er absolutt stedet å starte om man vil ta det fra riktig gammelt av. Så kan man jo ta en svipptur innom både Lefty Frizzell, Roy Acuff ("Name me a song that everybody knows And I'll bet you it belongs to Acuff-Rose"), Ernest Tubb, Merle Haggard, Buck Owens, Merle Travis, Louvin brothers etc. etc. Og så kommer man til Parsons-æraen og kan vel starte med ISB kanskje? Og Parsons er en gigant han også, og alt han har gjort er nokså obligatorisk.
Og så har vi jo 70 tallet da; Joe Ely, Lee Clayton (personlig favoritt), John Prine, en uendelig haug med countryrock band etc. etc. 80 tallet med kanoner som beat farmers, green on red, long ryders etc. etc. Og sånn går det vel en rød tråd fram til dagens fine artister som har blitt nevnt.
No må eg grave i hyller og skap og finne fram denne boksen til avspilling utover kvelden:
P
Parelius
Gjest
Litt enig med Anonym her. Uavhengig av den voldsomme tradisjonen som nå kjøres opp for å plassere ynglingen. Anonym kaller det «sjelløst» (og gjør noen horrible sammenlikninger med sexy dame; fy!), mens jeg selv egentlig bare kaller det «litt kjedelig». Joda, han kan trygt plasseres i den voldsomme tradisjon vi akter og frydes av, men det er liksom noe som mangler. Den lille «twisten» som gjør det til noe spesielt. Det er en monotoni i det hele som dysser meg mer i søvn, mens monotonien til Gud (Dylan) gir meg gåsehud. Det er liksom en musikk som ikke våger noe. Det er bra, ikke det, men ikke spesielt. Stemmen surrer, men hvor finnes desperasjonen i uttrykket (det må alltid være litt desperasjon!). Sikkert god musikk å sovne inn til
(Jeg kan skytes på bussholdeplassen en gang i morgen tidlig, men ikke for tidlig.)
Tillegg: Jeg lurer litt på om mannen fraserer som en norsk kirkegjenger.
(Jeg kan skytes på bussholdeplassen en gang i morgen tidlig, men ikke for tidlig.)
Tillegg: Jeg lurer litt på om mannen fraserer som en norsk kirkegjenger.
Seff, men tenkte å gå framover. Både Carter og Rodgers er essensielt!rolfozzy skrev:
- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.626
- Antall liker
- 1.319
Det jeg har uthevet her er egentlig en fin oppsummering av det jeg synes mangler med albumet, men jeg håper som sagt at det vil åpne seg opp for meg og vise meg sider jeg så langt har gått glipp av.Parelius skrev:
Parelius!Parelius skrev:
Her er du inne på noe vesentlig, og som eg tidligere har nevnt som ett av ankepunkta mot LeBlanc, nemlig en viss monotoni - noe som igjen gjør meg litt usikker på hvor mye han egentlig har å by på. Det vil tiden vise. Han må utforske potensialet sitt på andreskiva, og ikkje lage en ny Pauper's field.
Men som sagt flere ganger, som en debut fra en 20 åring syns eg dette er et steinbra album. Syns "monotonien" gjelder mer vokalen enn selve låtene (som egentlig er ganske varierte), og skjønner ka du mener med søndyssende - se tidligere innlegg i denne tråden, så ser du at vi egentig sier det samme
Også enig i at det er forholdsvis lite desperasjon å finne (og ja, desperasjon/nerve er et überviktig kriterie), men syns absolutt det er sjelullt så det holder.Totalt sett så er nok Pauper's field et suverent håndverk, men albumet vil neppe stå som en bauta i americanahistorien om 30 år. Den vil nok bli mer en type "forgotten classic".
Urettferdig overfor unge Leblanc og bli sammenligna med Dylan.Parelius skrev:
Så stor kommer han nok neppe til og bli. Jeg går ut fra du har fått monoboksen i hus nå. Og debuten til Dylan ligger milevis foran det Leblanc gjør. Det kommer godt fram i monoversjonen.
Men Leblanc sin debutplate er veldig bra, på et annet nivå.
P
Parelius
Gjest
He-he. Joda, det er en urettferdig sammenlikning, men en må jo få frem poenget.rolfozzy skrev:
Jeg er litt usikker fremdeles, men det tillegget mitt sier vel noe, tror jeg; fraseringen er kjedelig.
Monoboksen er i hus. Nå har jeg komplett Sundazed og denne boksen. Jeg har sågar gått til innkjøp av en mon-PU! Men den er ikke montert; venter på et ekstra armrør for den.
Skal gi beskjed i den aktuelle tråden når det er på plass.