Side 2 av 35 FørsteFørste 123412 ... SisteSiste
Resultater 21 til 40 av 685
Abonnér på denne tråden
  1. #21
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra rolfozzy

    Bruce Springsteen - Born to Run.

    Springsteens tredje plate. Etter og både ha blitt nevnt som den nye Dylan og rockens fremtid hadde Springsteen noe og leve opp.

    CBS ville ha en hit ellers lå nok Springsteen i fare for og bli utelatt fra pengemaskinen CBS sin stall.

    De to forrige hadde ikke solgt det som selskapet forventa, så nå var det bare og få levert varene.

    Som beundrer av Phil Spector ønska han en wall of sound på denne innspillinga.

    Først låt som ble innspilt ble Born to Run, tok tre måneder i studio. Ble sendt til noen radiostasjoner for presentasjon, og det ble umiddelbart etterspørsel. Noe som ikke kunne oppfylles da det bare ble med radiopromo i denne omgang.

    Men Springsteen gikk i studio sammen med John Landau, Mike Appel og seg selv som produsenter. Det ble en LP av det.

    Resultatet ble en amerikansk drøm for rotløs ungdom. Her handler det om og komme seg vekk. Ut på the highway, bånn gass og håret flagrende i vinden.

    Fengende melodier. Særlig tittellåten, Tenth Avenue Freeze Out, Thunderroad og Jungelland.

    Plata gjorde Springsteen til rockestjerne. 10 år senere ble han stadionstjerne og rockens svar på Sylvester Stallone.

    Bra plate. 7/10

  2. #22
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra ELEL6200

    Avenged Sevenfold - Avendged Sevenfold

    Fra pstraums http://open.spotify.com/album/0v3FHuvSb3f90AWW5uTqE7


    Avenged Sevenfold er et amerikansk tungmetall-band fra California.

    Vokalisten M. Shadows må være stor fan av Mike Patton. Han synger for øvrig fint, dog noe pompøs og selvhøytydelig. Sangene gir en klar assosiasjon til Mr Bungle, men uten den velkjente tivoli/karneval-følelsen. Dessverre blir dette bare en blek kopi (hør sang 9). Plata er fylt av popete hooks, som for meg blir rånete, lite oppfinnsomt og kvalmende fengende. Jeg slet med nu-metallbølgen på slutten av 90tallet , og denne plata manet fram de samme dårlige følelsene. Avenged Sevenfold prøver å samle det beste fra de forskjellige epokene av heavymetall-historien, men ender opp med det verste. Dette blir nærmest en parodi. Plata avsluttes på verst tenkelig måte med en country sang, blottet for følelse kalt Dear God.

    Jeg gledet meg til doble trommer, tunge riff, og tøff rett i tryne rock. Jeg ble skuffa.

    ”80tallsgitar” soloene tar mye av fokuset (noen ganger Iron Maiden-aktige, andre ganger Yngve Malmsten) og får meg til å grøsse langt inne i ryggmargen. Under lytting, avbrøt min samboer meg og mente at hun heller ville høre på støyen fra naboens oppussing enn tonene fra denne plata. Jeg er definitivt ikke uenig.

    For meg er dette dårlig popmusikk i en heavymetall innpakning, snilt, flinkt, rytmisk og musikalsk, men dørgende kjedelig. De gjør spede forsøk på å være eksperimentelle, men dette blir raskt forutsigbart og trygt. Du føler du har hørt det meste fra før, og Mr Bungle og Mike Patton er navn som til stadighet dukker opp.
    Jeg blir verken aggressiv, deprimert, glad, sint eller får lyst til å kjøre fort av denne platen. Det eneste jeg blir grepet av er lysten til å slå av, jeg forstår virkelig ikke denne greia.
    Jeg er sikker på at det er mange der ute som simpelthen elsker denne plata, men for meg inneholder den alt det som musikk ikke skal handle om; 80talls puddelrock/hardpop/heavypop/hevymetal med brems og susp. Bandet tar i bruk synth, strykere og blåseinstrumenter uten at det gjør plata noe mer spennende.
    De har vunnet en MTV pris og det høres.
    Liker du mainstream rock av den ”liksom” harde typen (dog med bremser og susp) med 80talls gitar sound (tenk Yngve Malmsten) så kan dette være noe for deg. Jeg avstår og priser meg lykkelig for at bekjentskapet er over.

    1/10

  3. #23
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    fra mikefish

    Sitat Sitat fra mikefish
    Bob Hund - stenålderen kan byrja (2001)



    Bob Hund ble starta i '91 og de personifiserte begrepet antihelter.de slet med å få platekontrakt,men de fikk navn på seg for å være et godt liveband.etterhvert fikk de napp hos det lille selskapet silence records.i '93 kom det første minialbumet 'Bob Hund' ut.året etter kom et nytt ut uten annen tittel.('Bob Hund II').i '95 kom første full-lengder ut,dette også det uten tittel.i ettertid bare omtalt som 'omslag Martin Kann',da vedkommende kunstner var avbildet på coveret.Martin Kann har tegnet bandet's logo (den røkenede hunden) og designet alle coverene til bandet.de gjorde seg bemerket med låter som '100 år','et fall och en løsning' og hvem husker ikke monsterhiten 'Dusseldorf' ?.denne låten ble flittig spillt på p3 fra '95 og utover.de ble et slags husband for roxrevyen og vi ble tidlig gjort oppmerksom på at Bob Hund hadde ambisjoner om å skrive på engelsk og slå igjennom internasjonalt.dette tok år og dag,men etter mye om og men fikk de faktisk ut to album ut under sideprosjektet Bergman Rock i '04 og '05 uten at dette gav dem verdenherredømme.de gikk over på å skrive på svensk og gav ut en plate som kunne tolkes som en avskjed med tittelen 'jag rear bort min sjel,allt skal bort'.men de holder fortsatt koken og gav så sent som i fjor ut en plate med tittelen 'foklmusik for folk som inte kan bete seg som folk'.dette brakte dem heller ikke særlig videre og man kan spørre seg om de ikke burde gitt seg mens leken var god og beholdt sin kultstatus.

    men nå til platen 'stenålderen kan byrja' fra 2001.dette var tilfeldigvis den eneste plata foruten mitt eget forslag som jeg hadde i min platesamling.forøvrig også den eneste Bob Hund-skiva jeg er i besittelse av.etter en intro kommer den mest kjente låten fra plata 'dansa etter min pipa'.den ble vel ikke noen særlig stor hit som de tidligere nevnte låtene,men plata er heller jevnt god.få band har vel et slikt markant særpreg som dette bandet.med sin knivskarpe gitar,et skranglete men stødig komp og den rølpete,nærmest skrikende vokalen på vrien skånedialekt hører man at dette mine damer og herrer : dette er Bob Hund !

    mange av låtene starter rolig før de tar skikkelig av.visst kan de støye a la Sonic Youth også.innimellom maler de veldig flotte lydlandskaper.den energiske musikken appelerer til punkeren,alternativfolka såvel som til hardrockerene.dette er musikk som avgjort gjør seg bedre på høyt volum på vorspiel enn en søndag formiddag.det er vanskelig for meg å tolke tekstene da jeg ikke er så stødig på svensk språk,samfunn og lynne,men man aner bitterhet,sarkasme og desperasjon.det brukes også endel metaforer.på slutten av plata kommer et par rolige låter før hele ballet blir avrundet med en ska-aktig instrumental ('invandrener').'stenålderen kan byrja' er like relevant i dag som da det ble gitt ut for snart ti år siden.et gjennomført og godt album.terningkast 9/10.

    mvh. s,

  4. #24
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra kjetihno

    Kevin Coyne - Millionears and Teddy Bears (197

    Kevin Coyne kan kanskje beskrivast som ein slags folk singer som lenar seg tungt på andre tradisjonelle amerikanske musikkformer som blues, rock 'n roll og r&b (gamal som sådan, ikkje den nye møka). Slik sett lyder han kanskje meir amerikansk enn britisk, som han faktisk er. Det heile framstår som ganske jordnært, samstundes lyder han litt annsleis. Han brukar ein del synthar og gitareffektar og andre effektar som i utgangspunkte kanskje ikkje passar inn, men det fungerer likevel. Han gir slik ein del av låtane eit litt atmosfærisk preg. Ein kan ane eit snev av kunstmusikk, men det kan like gjerne vere at fyren er ein bygdeoriginal, så voldsomt pretensiøst blir det ikkje. Det skulle ikkje forundre meg om Jack White kan ha høyrd litt på denne karen.

    I rolege låtar kan han høyrast ut som ei vellukka spleising av Rod Stewart og Van Morrison, og høyres betre ut enn begge i mine øyre. No likar eg ikkje nokon av dei nemnde, og vil helller ikkje påstå at Coyne er ein stor vokalist, men har har stemme med preg. Han syng med stor innleving og intensitet, nasalt, slepande og rustent. I mellom blir det litt gnåletete, og ei heil plate i strekk blir i meste laget for meg. Eg tykkjer det er vanskeleg å få med seg tekstene, og det er litt dumt i denne sjangeren.

    Eg finn at det er ganske stor variasjon i sound og stil på plata. Eg vil vel påstå at det går litt opp og ned kvalitetsmessig og. Ikkje alle melodiane er spesielt sterke. Likevel framstår plata som ein fin heilskap, men manglar kanskje låtar som står fram som spesielt gode. Dei beste låtane etter mitt syn er "Having a party" og "I'll go to" som byr på gode melodiar og særeigen sound. I periodar henfell Kevin Coyne til monoton messing og då slit han med å halde på mi merksemd. Den verste må vere "Miss Portobello Road" som byr på eit vers med rytmisk rauting etterfulgt av eit refreng med ei overenkel, repeterande melodilinje backa opp av eit syltynt komp ein skule tru var improvisert for anledninga.


    Ei varierande plate som ender opp litt over middels med 6/10 på min skala. Vel verdt å sjekke ut, om stemma skulle falle i smak og ein ikkjeer allergisk mot Creedence og islett av hippie.

  5. #25
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Lyngen

    Sitat Sitat fra Lyngen


    Noir Désir - Des Visages Des Figures



    http://open.spotify.com/album/6ZubyXxhPubbss7a7vF86e



    Fransk musikk var midt i blinken for meg siden jeg er, eller i det minste var litt frankofil. Jeg har bodd i en liten kort periode i frankrike for å lære fransk. Da er det kanskje veldig rart at jeg ikke har visst om Noir Désire (som betyr noe sånt som sort begjær). Jeg har lest meg litt opp om bandet og ser at det har vært en av de mest populære franske rockegrupper de siste ti årene, men google tok ikke frem en eneste anmeldese så de har tydeligvis fått lite opperksomhet utenfor hjemlandet.

    Des visages, des Figures er deres 10. album og kom ut på den kjente datoen 11. september 2001. Vokalist og gitarist Bertrand Cantat er venstreradikal og har ofte politiske tekster så vidt jeg har forstått. I 2003 ble han dømt for drap på hans kjæreste på et hotellrom i Litauen. Han hadde slått henne mange ganger i ruspåvirket tilstand grunnet sjalusi. Cantat ble løslatt i 2007.

    Ettersom jeg kan endel fransk så har jeg forsøkt å forstå noen av låtene, men som så ofte er det vanskelig å skjønne hva lyrikkene egentlig handler om. Selv om jeg skjønner alle ord så kan de tolkes på mange måter. Jeg ga meg på å prøve å si hva sangene handler om.

    Jeg synes Des Visages, des figures (ansiktene, trekkene) er en virkelig flott plate. Veldig varierte uttrykk, rytmisk og uttrykksfull. Et ganske så vidt spekter musikalsk, så plata er ikke lett å sette i bås. Akustisk, elektronisk, rocka, nesten litt rapp, strykere, munnspill, fløyte som minner om kaukasus eller noe sånt. Spennende, fengende og tidvis dyster musikk som gir lytteren litt mer for hver runde i spilleren tror jeg. En plate jeg tror mange kan nyte selv om det ikke forstår et pip fransk. Cantat har en myk og varm stemme som han utrykker både rocka, dempet og snakkesyngende. Uten tvil en dyktig vokalist, flinke musikere og produksjonen er virkelig solid.

    Albumet har ikke noen klare svakheter etter min mening og selv den siste låten, den intense L´Europe som varer i nesten 24 minutter klarer å holde lytteren oppmerksom gjennom låten. Brigitte Fontaine synger med på låten. Den er visst en tirade mot Maastricht og GATT-avtalen ifølge Klassekampen. Også Manu Chao har bidratt på gitar i den vakre og mer popete låten Le Vent Nos Portera (Vinden fører oss). Låten er min favoritt på platen, nest etter den rytmiske, suggerende og energiske Le Grand Incendie (Den store brannen). L´Appartement (leiligheten) er facinerende også.

    Det føles litt flaut at jeg ikke har kjent til dem før nå og takk til Burnt_Island som trakk frem dette glitrende albumet som aldri føles kjedelig. Kanskje jeg kunne ha gitt full pott, men reserverer meg et hakk.

    9/10





  6. #26
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra ErosLoveKing

    Sitat Sitat fra ErosLoveking


    Auteurs - How I learned to Love the Bootboys
    Hut (1999)


    Bootboys er den siste skiva til den ukronede konge av indie ironipop, Luke Haines og prosjektet Auteurs. Der andre og mer kjente indie band av samtiden, ofte har klare 60-talls referanser, har Auteurs det mer i tekst og titler, enn musikk og fremføring. Snirklende pop, med plenty atmosfære, lyder og dubs, parret med Haines skarpe gitar og særegne vokal som svever over hver låt. Dette er fremtidsnostalgi, pop med klare undertoner av dunkelt, depressivt 70/80-tall. Hver låt står godt hver for seg, men personlig hadde jeg fint klart meg uten "Some Changes" og "School". I tittellåta "How I Learned to Love the Bootboys", en discopop-aktig sak, har vi en soleklar favoritt.

    6/10



    Fotnote: Streng karakter? Tja. Liker skiva veldig godt. Ved et arbeidsuhell, surret og gikk spotify videre og jeg ble eksponert for enda mer av Haines´ arbeide. For å si det rett ut, Auteurs, Black Box Recorder,Baader Meinhof, Haines (solo) kommer helt sikkert inn i min samling, før eller siden. Etter et par lytt har jeg faktisk gjort forsøk på å få tak i anmeldte album på vinyl, uten hell. Skulle gjerne også lest tekstene, for her ligger mye av Haines dybde.

  7. #27
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Burnt_Island

    Sitat Sitat fra Burnt_Island
    dEUS - In a bar, under the sea Island 1996



    dEUS var et ukjent band for meg før denne albumstafetten, de startet visstnok som et coverband på tidlig 90 tall, gav ut sin første skive med egenkomponert materiale i 94; ”worst case scenario”. Vår plate kom i 96. Siden har de gitt ut ”the ideal crash” i 99, ”pocket revolution” i 05 og ”vantage point” i 08. De er det første ”indie” bandet fra Belgia som signet en stor labell; Island records. De har hatt flere endringer i besetning undervegs, men Tom Barman (gitar, vokal) og Klaas Janzons (fiolin, tangenter) har vært med hele tiden. Jeg antar at dEUS hovedsakelig er Barman sitt band, da han har skrevet tekst og musikk til de aller fleste låtene.
    Som en konsekvens av albumstafetten har jeg nå hørt de 4 første skivene og er blitt eier av to av de. Det takker jeg ELEL6200 for.

    Jeg tiltror nevnte Barman å ha en stor platesamling som inspirerer han på godt og på vondt. Det er mye du nesten kjenner igjen her, som i en drøm, når alt er velkjent, men samtidig ikke helt. En akkord her, et riff der, en gitarlyd, et break osv. Det foregår mye i låtene, mange ideer og mange lag.
    Førstekuttet kunne vært gitt ut av Captain Beefheart, og er nok en hilsen til produsenten av plata: Eric Drew Feldman som spilte på brett og bass for nevnte band.
    Dana Colley fra Morphine bidrar med sax på låta ”Supermarketsong” og ”Theme from turnpike” inneholder en Mingus sample. Lag på lag med gitarer og andre strengeinstrumenter og flere lag med vokal er typisk for plata. Musikalsk spenner den over mange stilarter, og lydmessig kan den høres ut som om Wilco rundt "Yankee Hotel Foxtrot" skulle samarbeidet med Motorpsycho anno "Let them eat cake". (forstå det den som kan )
    Produksjonen later til å ha blitt spilt inn i etapper og ulike steder, da lyden varierer fra helt flat, til levende og tredimensjonal.

    Denne plata er et stort nesten for meg. Den har for mange innfall og ideer og for lite fokus. Den spriker i mange retninger og får det liksom ikke helt til. Den kunne vært oppe på 8 eller 9 med litt mer bearbeiding, men fordi den gir meg falske forventninger må den straffes med en 6er. Det er mulig jeg ville ha opplevd denne skiva annerledes om jeg hadde hørt den i 96, men 14 år senere er det lite som får meg til å lytte med friske ører.

    Barman er en låtskriver som sjarmerer, en arrangør som irriterer, men han er aldri kjedelig (vel, det blir litt for mange lag og lyder som blir anmassende her og der)
    Little Arithmetics, Theme from Turnpike og Disappointed in the Sun er supre låter.

  8. #28
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Dephnot

    Sitat Sitat fra Dephnot
    The Brimstone Solar Radiation Band - The Brimstone Solar Radiation Band

    spotify:album:5kVHhq3LF3bfzWNbTx9oke

    2004

    [attach=1]

    Banjoplukking og vokal fra en sprukken mikrofon åpner albumets første spor, Prologue. Noe uventet countrypreg over dette musikalske forordet skaper forventninger som heldigvis ikke innfris, for allerede på låt nr. 2 tar det mer av. Assosiasjonene til Motorpsycho er fremtredende, forøvrig et tema som skal bli gjentatt mange ganger på denne platen. Vokalisten har forøvrig funnet seg en mikrofon som virker bedre nå og får lov til å synge litt mer løssluppent, ikke helt ulik en Lemmy etter en flaske sterk hostesaft. 70-talls progtoner med inspirasjon fra Santanas gitarreiser preger kuttet. 70-tallet følger oss også inn i låt 3, men her blandes de med britpop sound fra to tiår senere. Det blir en reise i et musikalsk museum der en småskev guide svinger innom de forskjellige musikalske utstillingsobjektene på veien mot låtens ende. Hammondorgel akkompaginerer vokalisten i mål.

    I neste kutt, som egentlig er litt kjedelig, holdes også interessen ved like av de litt Nick Caveske orgeltonene, men slutten kommer ikke så alt for brått på. Spolekutt, for i neste låt tar det seg opp, og nå er den trønderske innflytelsen på sitt sterkeste. Denne sangen kan man drikke øl til, selv om den handler om sommerfugler.

    Trommer, orgel og psykedeliske vrilyder drevet frem av litt heseblesende progtakter preger neste kutt. Noen har det litt travelt i denne låten, eller så var kaffen litt sterk i studio. Mange gode ideer, men de presenteres i et tempo som får en til å tenke på uferdige skoleballDJer som ikke har tid til å spille låtene ferdig før neste skal i gang.

    Resten av platen følger mye i disse sporene. Her er et oppkomme av musikalske ideer og flinke musikeres bidrag, men de fremføres litt uavhengig av hva alle andre holder på med til samme tid. Kanskje det er produsenten skyld at det blir litt slitsomt, for her er virkelig mye bra spill og innspill underveis. Finner de roen etterhvert kan dette blir riktig bra, og det blir spennende å høre mer musikk fra bandet for å se hvilken vei dette tar.

    I det hele tatt en plate som kanskje fortjener å bli litt undervurdert.

    Edit: typos

  9. #29
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra impulse

    Sitat Sitat fra impulse
    The Strollers - Falling right down!

    Det første jeg gjorde da jeg ble tildelt denne skiva, var å logge meg på Spotify og ramle rett inn i "Let me come on in", en høyoktans garasjerocklåt av det slaget det er umulig å sitte stille til. Stilsikkert som ville helvete, med sekstitallsattitude fra moptop-sveisene, via det hylende og energiske Farfisa-orgelet, den smådesperate vokalen og et frekt og uforskammet elegant taktskifte omtrent midtveis. Jeg ble sittende å lure på hvordan i all verden jeg kunne ha ungått disse gutta. Smilet gikk nesten hele veien rundt.
    Men så er jeg egentlig ingen stor fan av garasjerock. Trodde jeg. Selv med en garasjerockjunkie som Finger´n i nærmeste omgangskrets, er det tydeligvis mange upløyde garasjer for min del. Denne skiva er åpenbart bandets debut fra det herrens år 1999, og hvilken debut det er! Jeg kunne veddet armen på at dette var genuin britisk sekstitallsvare, det er noe med stemningen, energien, riffene. For ikke å snakke om coveret ! Jeg får bare lyst til å jekke en øl, invitere noen kompiser og spille høyt og drikke hele kvelden. Det er pokker ikke et dødpunkt her, låtene er overraskende sterke,det spruter energi, og gutta virker så spillekåte at det høres ut som om de bare hadde råd til to timer i studio. De to sterkeste i min bok er "She´ll be mine" og førstesjokket "Let me come on in". Takk , Eros! Denne skiva skal definitivt kjøpes inn.
    Det andre sjokket kom da jeg oppdaget at disse gutta er svenske ! Mathias Lilja på gitar og vokal, (En SVENSKE med patent engelskuttale!! Like sjeldent som øyenbryn på egg!) Henrik Wind på Farfisa-orgel, Martin Karlsson på trommer og Peter Kallin på bass.

    Hele garasjeskrammelet er utgitt på "Low impact records". Gutta har jaggu humor også!

    En sterk sjuer på skalaen. Jeg liker garasjerock mye bedre enn jeg trodde!


  10. #30
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Roberten

    Sitat Sitat fra Roberten


    Michael Penn - MP4 (Days Since A Lost Time Accident)

    I'm sending out a call to arms
    from the cities to the farms
    to the sounding of alarms


    Åpner du et album med en krigserklæring mener du alvor. Michael Penn er en mann med en misjon. Ingen tvil. På toppen av det hele har han nok hatt bedre dager.

    I must be the lucky one
    the luckiest in Luckydom
    who reached the moon but
    wound up numb
    now that I've had my fun
    here comes the millennium


    I løpet av det første minuttet på 'Days Since A Lost Time Accident' gjør Michael Penn det klart at han vil ha deg med i krigen og at det ikke nødvendigvis står så bra til. Det er lovende. Ambisjoner og depresjoner er gode ingredienser for store ting.

    Michael Penn destillerer ikke pur pop på dette albumet, men han er veldig nære ved en rekke anledninger. Særlig åpenbarer dette seg etterhvert som man trenger dypere ned i materien, for det er et album som belønner en tålmodig og trofast lytter. Til gjengjeld er betalingen et helstøpt album som er nær ved å lykkes i å skape sitt eget univers.

    For at jeg skulle overgitt meg fullstendig måtte han tatt litt større sjanser produksjonsmessig. Det er mye spennende som skjer her, men det blir mer skissert enn skikkelig blåst opp. Med en produsent som for eksempel Chris Walla(The Thermals, Hot Hot Heat, The Decemberists,) tror jeg 'Times Since A Lost Time Accident' hadde levd opp til det jeg tolker som Michael Penns mål med skiva. Slik det er nå er albumet sannsynligvis for sært for generisk radio og for glatt til at jeg blir virkelig bergtatt. Jeg åpner døren til hans univers, men nøyer meg med å lene meg mot dørkarmen og nyte forestillingen derfra.

    En knallsterk sekser.

    Kuriosa, Penn er gift med Aimee Mann, men i stedet for å trekke frem hennes musikk nøyer jeg meg med å nevne hennes rolle som nihilistkjæreste i 'The Big Lebowski.' Du vet, hun som må ofre en tå. Bra pike.
    Og ja da, i følge google har lillebroren hans vært gift med Madonna. Skummel pike dame.


  11. #31
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Brasse

    Beulah
    When Your Heartstrings Break

    Det gikk tre sekunder fra When Your Heartstrings Break startet til jeg var en rytmeboks, et trommesett, en mimende trompetist og luftgitarist.
    Hvert lag er dynamitt. Hver detalj er pyntet med glitter og diamanter.

    For ved hver gjennomlytting det klarere og klarere; nye lyder, nye farger og nye følelser. På det meste er 18 instrumenter ingrediensen og det glir sammen til verdens beste kake.

    Albumet er bare 31 minutter - og det er perfekt. Dette er for vinylen. Den skal bare snus og vendes hele sommerkvelden. When Your Heartstrings Break kan strekkes til å bli så langt en bare vil.

    Dette er herlig hjernerens. Skinnende og uimotståelig.

    9/10

    ____

    Ps. Jeg blir bare forvirret av Elephant 6 som er et kollektiv, et label og en kult. Men Beulah er en vesentlig del av deres katalog. Det er også Neutral Milk Hotel, Apples in Stereo og Of Montreal. Jeg ber derfor deg, Roberten, om et Elephant 6 seminar i vårsola med tilhørende leskedrikk og lytteeksempler. Jeg bare skraper på overflaten på det som virker å være et musikalsk liv i velvære.

    Pps. Den som setter på When Your Heartstrings Break og fremdeles tenker på HIFIens tjas og mas, kabler, fase og stående bølger er ikke min venn.

    http://open.spotify.com/album/20aXIU81UUF1K8KVRTy58D

  12. #32
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Townes

    Sitat Sitat fra Townes



    Artist: Barclay James Harvest
    Tittel: Once again
    Label/År: Harvest / 1971

    Musikkversjonen av å se maling tørke?

    Åtte sekunder inne i det åtte minutter lange åpningskuttet She said, tenker jeg "Å for fucks sake. Takk skal du ha Lyngen". Jeg frykter prog-o-rama, av den sorten jeg bare ikke fikser; synthhælvette, pompøst, pretensiøst, sjølhøytidelig og med total mangel på sjølironi. Tanken om å skrive en anmeldelse av typen man av og til kunne finne i gratismagasinet Spirit streifet meg, og kanskje kunne anmeldelsen endt opp med:

    ”Barclay James Harvest spiller litt sånn pompøs, orkestrert og prentsiøs rock med masse strykere, synth og sånt. Karakter 2/10”.

    Heldigvis er jeg mitt ansvar som nøytral og fordomsfri anmelder bevisst, så jeg bestemte meg for å lytte med åpent sinn og imøtekommende ører.

    Så, hva er det jeg har dealet med denne uken? Joa. For de uinvidde (meg sjøl inkludert); BJH har alle sine bein trygt planta i rockens verden, med solide innslag av progelementer, og til dels også klassisk musikk - især hva arrangementer angår. Det tok meg nøytaktig tre sekunder å plassere BJH geografisk på de britiske øyer, og det låter tidstypisk for 70 tallets første halvdel.

    Etter første gangs gjennomlytt var jeg fortsatt i litt slaktehumør. Kjedelig, søvndyssende, stort sett hele veien, og jeg satt egentlig igjen lettere undrende om hva dette albumet hadde med "gullalderen" å gjøre. At de i tillegg har gitt en låt navn fra Tolkiens univers, gjorde også sitt til at jeg tenkte at her har jeg å gjøre med folk som er, om ikke lysår, så i alle fall noen lysmåneder unna mine musikalske preferanser. Jeg så for meg prototypen på Manowar og Gwar da jeg så låttittelen. Men Galadriel er faktisk en flott melodi innser jeg nå, sjøl om arrangementet blir litt i drøyeste laget.

    Men så, etter å ha hørt plata en fire-fem ganger, var det akkurat som om noe begynte å skje med meg. Jeg kjente igjen melodiene, begynte å legge merke til en del detaljer i arrangementene som er til å like, samt høre etter på tekstene i mye større grad. Jeg skal ikke si at jeg fikk noen åpenbaring, det er å trekke det litt langt. Vennligere innstilt er nok nærmere sannheten. Men for all del, noen av låtene begynte jeg faktisk å like. Litt i alle fall.

    She said har faktisk en vakker melodi, selv om jeg kan styre min begeistring for mellomspillet i låta. I Happy old world gjør BJH seg noen observasjoner om vår klodes tilstand, som er ganske fascinerende i lys av dagens miljøsituasjon:

    We're tearing up the rivers and a thousand streams
    And highways, they're in places where they've never been
    We're building towers in the sky and racing for the sun
    Oh Lord, any eye can see what harm we've done


    Kudos for dette! Mer relevant enn noensinne.

    Litt research har fått meg til å tro at Mockingbird er BJH egen "Sweet home alabama", eller "Freebird" om du vil. En BJH evergreen, elsket av fansen, og presumptivt spilt på alle live shows. Forståelig nok, da det er platas beste kutt, sammen med helt aksutsiske Vanessa Simmons. Sistnevnte minner mest av alt om USA's vestkyst på første halvdel av 70 tallet, og dette kunne like gjerne vært en låt du fant på en CSN&Y eller America plate, sjøl om det skorter på vokalharmonier som får nakkehårene til å reise seg. En meget fjong låt uansett! Platas to siste spor, blir et eneste whatever for meg. De gir meg rett og slett ingenting.

    Produksjonen må det sies noe om. Spesielt trommene. Disse låter tidvis så fislete, inneklemt, og "dassete" (i mangel av bedre uttrykk), at det irriterer, og tar vekk fokus fra musikken. En liten stund var eg helt opphengt i lyden på basstrommene, og forundret over at det kunne låte så ræl. Song for dying og Ball and chain er greie eksempler i så måte. Tidstypisk muligens, men det unnskylder intet!

    Og som nevnt, det er mye orekstering. Stryk&blås i det lange og det brede, med en solid porsjon synth som dessert. Dette fungerer nok helt utmerket for de som er fans av dette, men for enkle sjeler som meg, som foretrekker tre grep, øl & rock'n'roll, kan dette innimellom ble svært tungt å svelge. Angivelig er hele London symfonikerne med her. Jeg er av typen som klarer meg med ei fele eller en cello.

    Når status skal gjøres opp og terningen trille, må jeg oppsummere med å si at det som startet som en potensiell kalkun endte opp med å bli en nokså ok opplevelse tross alt. Jeg har vektlagt melodi over, og det er platas force. Det er noen gode melodier der, men de blir skjult bak (for meg) plagsomme og pompøse arrangementer. Jeg er, som den observante leser nok har skjønt, ikke veldig begeistret for denne sjangeren, men skal absolutt vedgå at det finnes en del lytteverdige øyeblikk på Once again. Men det nok blir en stund til eg spiller den once again (ahhhh HVILKEN svane).

    For meg blir denne plata stående som en parentes fra gullalderen.

    Karatker: 4/10

    PS! Håper dette ikke ødelegger sjansene mine for å delta i en eventuell fjerde runde, Lyngen
    PPS! Hadde du landet på Zombies plata, hadde nok terningen min havna på 8 eller 9.

  13. #33
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Burnt_Island

    Sitat Sitat fra Burnt_Island
    John McLaughlin/ Chick Corea: Five Peace Band Live Conchord 2009

    http://open.spotify.com/album/29lxZ7PzoChJ7CinyfBTaQ



    TÅLMODIGHET ER EN LYD

    2 cds med tilsammen 138:52 minutter, fordelt på 8 spor, 4 spor pr cd, korteste spor er på 7:43, mens det lengste er på 27:45. Fusion for det 21. århundre- state of the art, det blir vel ikke bedre enn dette…

    Så synd da at jeg i utgangspunktet ikke kan fordra fusionjazz, selv om jeg etter hvert har vent meg til både ”in a silent way” og ”bitches brew”.

    John McLaughlin- gitar og Chick Corea- tangenter, satt med Miles Davis på begge disse og har vært aktive og sentrale musikere siden den gang. Her har de satt hverandre i stevne igjen og fått med seg tre stykker til; saksofonist Kenny Garrett, trommis Vinnie Colaiuta, og bassist Christian McBride. De er fullt ut i stand til å spise ostepop med de store. Spesielt rytmeseksjonen er utrolig stødig og samspilt. Dette bandet turnerte flittig i et par års tid og denne plata dokumenterer turneen.
    Lyden er god, det er teknisk briljant og virtouost spilt . Live-følelsen er fanget på opptaket selv om jeg har hørt akkurat det bedre andre steder.

    For meg blir dette likevel først og fremst flinkisjazz og det kjeder meg. 5 musikere som kappes om å vise hva de er gode for, og ofte samtidig. Rent kvantitativt er det mange noter og anslag her, så om de fikk akkordbetaling så har de tjent seg rike. Personlig har jeg mer sans for musikere som i større grad preges av det de ikke spiller, av pausene og lufta imellom notene som spilles.

    Likevel har jeg samvittighetsfullt lyttet meg gjennom dette flere ganger og kjent forsvarsverkene sakte brytes ned, jeg må bare anerkjenne det de gjør men det ender likevel opp som en plate jeg respekterer, men egentlig ikke liker. Karakter 5/10

    (Hadde cd 2 vært utgitt som et enkeltalbum ville det vært annerledes. Her er det meste tolkinger av andres låter; kanskje det er derfor jeg har lettere for å koble meg på musikken?
    Jackie Mcleans hardbop ”dr Jackle”, etterfulgt av en McLaughlin komposisjon senor C:S: som er en science fiction samba, Miles Davis ”in a silent way” som går over i ”its about that time” og til slutt trad.låta ”someday my prince will come” som inneholder en flott dialog mellom gitar og keyboard. Her opplever jeg at musikerne tar seg tid til å puste, og at de er trygge på at de kommer i mål. Her lar de egoene sine hvile og stiller opp i musikkens tjeneste, det holder nesten til 7/10 i boka mi det..)

  14. #34
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Dephnot

    Sitat Sitat fra Dephnot
    Amon Tobin – Foley Room
    2007
    http://open.spotify.com/album/74c52TPHAsyvUfDxvoTLWY

    [attach=1]

    Bloodstone. Her skuer vi ut over platens orkestergrav. Instrumentene skal stemmes, det tar vel 3 minutter, men vi har tid til å vente så det går greit. Et nostalgisk tivoliklaver leker litt i bakgrunnen uten å avsløre særlig mye av hva platen har å by på.

    Klaveret får besøk av en motorsykkel når vi går over til neste spor, og litt gitar blir det plass til også. De har litt problemer med å få start på den, men litt rytmer pusher den fremover så det går nok greit etterhvert. Litt Yello på kladdeføre dette, fotfulgt av en en småamper pianolærerinne som maser på hjemmeleksen.

    Vi kommer og videre og havner i spor 3 som forventet. Her begynner det hele og ta form og bli til musikk. En lett disharmonisk Red Snapper. Prince Blimey har reist på sydentur, men har glemt passet hjemme og blir litt stresset av det. Kanskje han skal til Sør Amerika? For her er mye brasilianske rytmer under det hele. Kanskje ikke så underlig siden Tobin er derfra.

    Seige bakoverlyder fra en ukjent orgelsynth blandes med mer sedate rytmer på The Killer's Vanilla, albumets høydepunkt. Vi er litt i portrommet til det lokale asylet, men får ikke komme inn riktig ennå. Men etterhvert får vi slippe inn kjøkkenveien. På kjøkkenbordet finner vi en humle med en avrevet vinge som prøver å unnslippe en ilter og smågretten hamster i bur. Mer kjøkkenlyder på neste spor. I en krok sitter Bugge W. og leker seg tror jeg. Det er tidlig/sen lørdags morgen i slutten av november og han sliter litt med kjemisk indusert insomnia og prøver å komponere en kompensasjon. Eller var det bare en drøm?

    Platen er gøy den, hvis man ikke er trett eller stresset så er det mye spende å hente her. Som i neste låt der det er en harpe eller noe slikt som får litt uvøren behandling.

    I titteltracket, Foley Room, er humlen tilbake, men nå har den rotet seg inn i et flipperspill. Tror det blir en bra høy poengsum etter lydene å bedømme. Big Furry Head byr på elektriske lyder, men ingen rappere her. Kun vokal fra zoologisk hage. En av de båsene man ikke skal stikke inn en hånd med popcornglasserte fingre i.

    Alt i alt er dette en spennede plate, men her er ingen enkle melodier og trudelutter. Samples, avanserte rytmer, synkoper og stemninger fra et kunstnersinn. Her er lyder og stemninger som kanskje kunne vært fra en film, en av dem som små sære filmklubber setter opp i fellesferien.

    Men lar man seg ikke skremme av dette, har man en mye god lytting her. Denne kommer absolutt til å få endel spillinger, for når hjernen er opplagt er dette stimulerende og rytmene faller på plass. Dette er en sterk plate, men ikke noe for svake sinn. Ever Falling er en av de sterkeste låtene.

    [attach=2]

    Sitat Sitat fra http://en.wikipedia.org/wiki/Amon_tobin
    Amon Adonai Santos de Araújo Tobin (born 7 February 1972), better known as Amon Tobin, is a Brazilian electronic musician and DJ.[1] He is best known for his use of sampling. Tobin is also credited with helping to create the emerging "trip hop" genre in the late 1990s. He has released seven major studio albums since 1996 under the London-based Ninja Tune record label where he is considered one of their most successful artists.


  15. #35
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Todd

    Sitat Sitat fra Todd
    Rickie Lee Jones - Balm In Gilead (2009)



    I motsetning til de to foregående album stafettrundene (der jeg møtte på death/prog helvete samt smått fantastiske Joe Henry) er ikke Rickie Lee Jones og Balm In Gilead fra 2009 noe nytt bekjentskap for min del. Plata ble hyppig spilt mot slutten av fjoråret (lydsporet til Julen 2009 her i huset) og jeg tar meg stadig i å vende tilbake til dette albumet.

    Rickie Lee Jones burde være kjent for lesere av albumstafett trådene på HFS, men i tilfelle noen av luringene på Off Topic kjøret skulle forville seg inn her så kan jeg avsløre at vi snakker om en kvinnelig låtskriver med stemmeprakt og supre musikere med på laget. Slikt blir det ofte gode ting ut av (jepp, gode ting - Roberten). Vi snakker om en dame som fortjener å nevnes i selskap med heltinner som Joni Mitchell, Carole King eller for den saks skyld Laura Nyro.

    På Balm In Gilead er Rickie Lee Jones mer nær og intim enn jeg har hørt henne på lenge. Det låter modent og varmt og hennes stemme er jazz-snerten slik den alltid har vært. Samtidig sørger gjesteartister som Alison Krauss, Vic Chesnutt og Ben Harper for variasjon og matching rent vokalmessig. Låtene er jevnt over svært gode og løftes frem av et band av høy klasse. Jeg kan også melde om smooth og lun produksjon. HERLIG!

    Det er når jeg hører plater som dette at jeg føler at jeg kan sende resten av platesamlingen min på ferie, for bare å sitte igjen med Tapestry, Court And Spark og Rickie Lee Jones sin debut skive. Balm in Gilead hadde heller ikke gjort skam på seg i det selskapet. Sterkt gjort av en 55 år gammel veteran! Håper på mer fra deg jeg Rickie.

    8/10.

  16. #36
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra 65finger

    Sitat Sitat fra 65finger
    Amadou & Mariam - Welcome To Mali
    http://open.spotify.com/album/2YSMgxnak8l90gUi37TRgM
    Amadou - vokalist (kvinne)
    Mariam - gitarist/vokal

    Amadou & Mariam traff hverandre for 30 år siden. Amadou var dengang gitarist i det afrikanske bandet - Ambassadeurs du Motel Bamako. Mariam sang i brylluper og på festivaler. etter en del konserter og plateutgivelser treffer de Manu Chao som har produsert de siste platene også "Welcome to Mali"
    Musikken er beskrevet flere steder som Worldmusic. For meg så er dette popmusikk.

    Første låta er fantastisk. Et eventyr av en poplåt! det synges litt på engelsk, mere på fransk og enda mere på bambara (et afrikansk språk er det meg fortalt av gode kilder) skjønner stort sett ikke en pøkk av hva de synger om (det spiller ingen rolle for meg heller) men de virker glade og fornøyde og det er musikken også.

    Opps! Amadou & Mariam er blinde.

    Blir i godt humør av denne platen. damma damma amniso, alimademma gomma somma innoma somma hva. slik høres språket ut. det spilles gitar, klokkespill, zylifoner, slagverk, orgel, piano osv. mange instrumenter i en fin miks. Lystig glade låter med tydelige afrikansk inflytelse.litt ska samt insprasjon fra indisk/pakistansk musikk. Jævli bra orgel og zylifonbruk gjennomgående på platen.

    Det negative med denne platen er litt mangel på variasjon. det er 15 låter. Noen av de glir litt inn i hverandre, det blir litt ensformig. Godlåtene er etter min oppfattning 1, 2, 5,6, 8, 11, 12, 14 og 15. siste låta har et fint parti som starter et par minutter etter at låta tilsynelatende er avsluttet.

    jeg liker denne platen. En plate å bli i godt humør av. Det som trekker ned er at det er for mange låter som låter tilsynelatende likt. Hadde de begrenset seg til 8-10 låter hadde den fått en åtter. det blir 6/10

  17. #37
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra kjethino

    Sitat Sitat fra kjetinho
    Vampire Weekend - Contra (2010)



    Plata byrjar i det lystige hjørnet, med spretne rytmar og ditto melodiføring. Det ligg eit snev av Afrika og Karibien over det heile, men meir som ein inspirasjon enn at det nermar seg verdsmusikk. Hovudinstrumenta høyrer trygt heime i popens verden. Me har bass, gitar, synthar, trommer, trommemaskin og litt anna krydder som marimba og strykarar, i tillegg til vokal. Og det er utvilsomt pop me snakkar her. Enkle fengande melodiar, stort sett muntre, men nokre sorgmuntre og. No skal sjølvsagt dette handle om Vampire Weekend, men eg kan ikkje unngå å nevne Paul Simon si plate Graceland. Dette er pop-versjonen i bantamvekt.

    Etter fyrste høyring sat eg att med inntrykket om at dette var litt for friksjonslaust. Rett og slett søtt, men utan søte damer. Eg kunne tenkt meg nokre råare innslag, frekkare melodilinjer, meir hjarte og innleving. Likevel, det er jo energisk, rimeleg sprudlande. Melodiane er ganske gode, rett og slett.

    Plata veks til etter kvart, melodiane framstår som bra, men kanskje vel naive og litt for like. Det skjer ganske mykje på arrangementssida, men utan den heilt store finessa. Som oppvarming til eit lystig lag i vårstemning med noko godt i glaset, bør det fungere bra. Det rykkar til i foten titt og ofte.

    Av og til blir det litt mykje. Tenk den lystige krabaten Sid i istid. Han er blid, veldig blid, og han snakkar, snakkar, snakkar, ein kan bli litt irritert. Heldigvis går ikkje alt på plata i same tempo, alt er heller ikkje like insisterande, så det blir ikkje noko meir enn snev av irritasjon av og til.

    Grinebitaren finn fram terningen og trillar ein litt overraskande og tynn sjuar. Eg sjekkar at ingen ser meg og snur den til ein seksar. Eg har ikkje tilgitt deira grusomme bruk av auto-tune på spor 4 enno.

  18. #38
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Lyngen

    Sitat Sitat fra Lyngen
    The Incredible String Band - The Hangman´s Beautiful Daughter (196




    Jeg har visst om plata lenge, men har bare streifet borti musikken uten at jeg husker stort. Så dette blir spennende. Akustisk psykedelisk folkmusikk kollektiv fra Skottland.
    Skjønner etterhvert at dette ikke akkurat er virtuose musikere med store vokalprestasjoner,men mer sjarmerende artig særegenhet med rikt utvalget av instrumenter fra mange verdensdeler. Så spørsmålet er om jeg faller for sjarmen deres eller om jeg synes det blir for masete.

    Her er det gitar, gimbri, penny whistle, perkusjon, pan pipe, piano, oud, mandolin, Jew´s harp, chanhanai, water harp, harmonica, sitar, hammond, hammered dulcimer, harpsichord, flute organ, finger cymbals, harpe, klapping med hender og til og rennende vann brukes. Kjenner dere alle disse? Fikk jeg med alle da?

    Joda, “Koeaddi There” begynner fint med malende vokal og fine melodier. Artige lyder med en litt naiv uttrykk som er ganske så søtt. Som vanlig har jeg null tålmodighet og liten interesse av å tolke lyrikk, men har skjønt at fortellingene er en viktig grunn til at denne plata er anerkjent. God start! “The Minotaur´s Song” høres ut som en sjømannslåt. Liker ikke denne like godt da den er litt masete og vokalen er litt små sur. Musikerne virker ikke særlig motiverte, men bare spiller i vei med lite kreativitet. “Witches Hat” synges som de er på vei til å sovne inn, men liker godt den middelalderske instrumenteringen. En arig og fin låt. De er ikke veldig dyktige musikere, men det er vel endel av sjarmen?

    Så til min klare favoritt på albumet,” A Very Cellular Song”. Denne kan jeg virkelig like med flotte vokalmelodier, litt avansert klapping og morsom “tivoliaktig” orgel, harpsichord, fløyter og et spesielt instrument helt i begynnelsen av låten som jeg ble fascinert av. Jeg måtte finne ut hva slags instrument dette var og etter en god del søkejobb kom jeg frem til at det er en esraj fra india. Er nok litt surt spilt her, men jeg liker klangen i instrumentet veldig godt. I denne låten synes jeg de får god struktur på soundet tross mange instrumenter og skiftninger over 13 minutter som aldri blir kjedelige.

    “Mercy I Cry City” liker jeg ikke like godt igjen. Mer ustruktert og litt småmasete. ”Waltz of the New Moon” synges av Williamsom som jeg synes har en litt finere stemme enn Clive Palmer. Men jeg vet ikke, på et eller annet tidspunkt blir jeg sliten av vokalen som maler på vokalene og musikerne som føles semiprofersjonelle. Slutten ender i rennede vann som binder sammen “The Water Song”. Her er det stort sett fløyter og orgel med samme dvelende og monoton vokal. Ikke allverden av en låt synes jeg.

    Indiske instrumenter i “There is A Green Crown” med samme malende vokal. Blir litt mett etterhvert for her er det ikke mye variasjoner untatt noen temposenkninger. “Swift of a Wind” føles litt masete og ustrukturet. Dårligste låt. “Nightfall” er litt i samme bås men avsluttes rolig og fint.


    Jeg tenkte litt på det er morsomt å få plater i albumstafetten som man ikke tidlig med sikkerhet kan si at man liker eller missliker. Hangman´n Beautiful Daughter er en plate som det ikke var så lett å bli klok på. Noen ganger treffer dem andre ganger blir jeg bare mett og får lyst til å høre på noe annet. Jeg skjønner egenlig ikke hvorfor enkelte synes denne plata er enestående. Det som trekker ned for min del er vokalene som er litt småsure og litt masete arrangementer og lite elegant spill. Det som trekker opp er et rikt utvalg av spennende og uvanlige instrumenter, enkelte fine melodier og en porsjon sjarm. Veldig vanskelig å sette karakter da jeg skifter fort mening om jeg liker plata nogenlunde eller ikke. Enervende eller artig og sjarmerende? Veldig ujevn plate også så jeg ender på;

    4/10

  19. #39
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Zomby_Voof

    Sitat Sitat fra Zomby_Woof


    Først litt om mitt forhold til denne artisten og sjangeren. Erykah Badu er et ubeskrevet blad for mitt vedkommende, men jeg har en grei bunke Motownskiver. Det er heller fritt for at jeg ofte liker nyere R ’n’ B av type Raphael Saadiq og andre. Hva betyr dette? Må denne stakkars fremmede måle seg med Stevie Wonder, Marvin Gaye og andre? Tjahh…

    For å ta det siste først, noen klassiker er det ikke i mine ører. Likevel er det en god skive. Som så mye i sjangeren er det preget av uvanlig solide musikere. Her spilles det virkelig godt! Erykah synger også meget bra. Produksjonen har denne superintelligente elegansen over seg som også er et av sjangerens kjennemerker. Her kommer jeg stadig til å tenke Raphael Saadiq eller Mos Def, selv om dette kommer klart til kort i en slik sammenligning. Låtene er gode, solide pop-saker som helt klart fortjener respekt, men heller ikke disse er helt der oppe. Window seat, Agitation og Love peker seg ut i positiv retning her.

    Som album trodde jeg lenge jeg hørte på noen som hadde gått i CD-fella (80 minutter tilgjengelig, vi tar med alt.), men min Windows Player sier at det ikke er mer enn 50 minutter.. Det er noen sånne hvileskjær/mellomspill/uthalte introer som (igjen) ofte dukker opp i denne sjangeren, men noe av dette er litt tøysete. Jeg skulle ønske at jeg hadde noe hyggelig å si om 20 feet tall, siden en herre ved navn Douglas Wimbish (Sugar Hill Gang/Living Colour ++ og en av mine desiderte favorittbassister) er kreditert som medkomponist, men dette er klart platas dårligste spor. Faktisk skjemmer den utgivelsen, og burde vært stoppet lenge før aluminiums- og lexanfabrikken. En annen ’høne å plukke’ har jeg også. Plata er temmelig dynamisk flat (ingen målinger). Med sånne musikere skal man ikke fjerne et så viktig element i uttrykket deres. I tillegg er det lagt en steril, kald og vislende ’pustelyd’ på Stemmen til Erykah Badu på enkelte låter. De har sikkert hatt en mening med det, men jeg er dypt uenig i dette valget. Tekstene må jeg bare innrømme at jeg ikke har fått tid til å tenke over. Det ble for mye annet til å sette seg ned og lese gjennom disse.

    Alt i alt synes jeg dette er en god skive. Men den mangler det lille ekstra for min del, og jeg kommer nok til å gi den en pause. Nå er alle skivene endelig bært inn i min nye leilighet, og jeg leter heller etter Stevie, Marvin og Raphael i kaos-alfabetet når alt kommer til alt.

  20. #40
    Kaare G. Opsahl
    Guest

    Anmeldelser fra Albumstafettene

    Fra Rolfozzy

    Sitat Sitat fra rolfozzy


    Det har vært et slit med denne saken.

    Her er det tydelige Prince inspirasjoner, masse synthtrommer. Et par brukbare låter som blir ødelagt av den nerveslitende tromminga. Og jeg har heller aldri vært spesielt begeistra for fløyelsdvergen.

    Im to old for this shit!

    1/10.

Side 2 av 35 FørsteFørste 123412 ... SisteSiste

Skrive Tillatelser

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere dine innlegg
  •  


 

Om Hifisentralen

    Hifisentralen er Norges største webside innen high-end hi-fi og musikk, og vi har vært på nett siden år 2001. Velkommen til en god hi-fi diskusjon eller kjøp og salg av utstyr.
   

Følg oss på sosiale medier:

Facebook Twitter RSS Feed