Gode stemmer - alternativt

[Unplugged]

Inspirert av tidenes rockestemme-tråden prøver jeg meg med en alternativ liste med sangere som utvilsomt er dyktige, men som ikke passer inn i den vanlige rockebåsen. Derfor synes jeg den passer på Musikk Generelt, så trenger man ikke føle seg bundet opp av noen bestemt sjanger.

En artist jeg nylig har oppdaget er Scott Walker. En verdensberømt crooner på 60- og 70-tallet som plutselig droppet ut av søkelyset, og nærmest sluttet å lage musikk. Men i 1995 kom Tilt, og i 2006 kom The Drift. Ekstremt vanskelig tilgjengelig musikk, og totalt i den motsatte enden av det han lagde da han var yngre. Har bare hørt innslagene fra Youtube så langt, men skal utvilsomt sjekke disse to utgivelsene nærmere.

Her har vi ham fra glansdagene da han konkurrerte med The Beatles på hitlistene:

Og så - fra Tilt:

Til slutt, fra The Drift:

Nesten ikke til å tro at det første innslaget er samme artist som de to siste!

 

[Unplugged]

Jeg hadde et innlegg om The Residents i Tidenes rockestemme-tråden. Det passer nok bedre her.

Denne versjonen av Teddy Bear synes jeg er helt fantastisk. Men husk: The weaker souls will feel unrest inside when they hear The Residents.

Hvis jeg skulle velge en favorittsang med The Residents, noe som er bortimot umulig for en fan som meg, er ikke Eloise noe dårlig valg. Fra The Vileness Fats, et musikkteater de lagde før de ga ut Meet The Residents, deres første album, som kom i 1974. Dette er ur-Residents, og allerede den gang var de fabelaktige artister. Følg bevegelsene til artistene, det er ikke alltid det stemmer med musikken. Typisk dem, og det gir det hele et humoristisk preg.

Dette innslaget er fra 13th Anniversary show, med Snakefinger på gitar. Cry For The Fire er fra The Big Bubble, en plate jeg ikke likte på mange år. Nå blir jeg helt satt ut av de sterke vokale prestasjonene på skiva.

The Residents er ikke for de som vil ha det lettvint. Musikken deres virker utilgjengelig i starten, men etterhvert oppdager man ting som vekker interessen. Og så blir du hekta. I hvert fall er det slik jeg har det med dem. De beste skivene deres er etter min mening de som jeg setter bort etter første lytt, for så å ta dem fram igjen etter et par måneder - i noen tilfeller et år. Jeg oppdager nå plater jeg kjøpte på åttitallet (feks The Big Bubble) og avskrev den gangen, men som nå de siste årene plutselig har blitt interessante.

 

[Unplugged]

David Thomas i Pere Ubu er også en fantastisk sanger som synger helt annerledes enn den gemene hop. The Modern Dance og The Tenement Years er plater jeg kjenner godt med dem, og begge anbefales på det sterkeste.

Her er de på Late Night Show, og det ser sannelig ut til at David Letterman himself spiller sammen med dem på saksofon, og Debbie Harry korer. Philip Glass, Loudon Wainwright og David Mansfield har også vært med i showet, og blir takket for innsatsen før Pere Ubu setter i gang.

Denne har jeg aldri hørt før, men den er jo ordentlig søt, da. Legg merke til lydene fra keyboardisten, det gjelder for øvrig alle disse klippene.

Til slutt, en klassisk Pere Ubu-låt - Non-Alignment Pact. Fra The Modern Dance. Så kan dere sjekke ut om mine anbefalinger har noe for seg!

 

[Unplugged]

Siste innslag for i kveld, Einstürzende Neubauten fra de gode, gamle dagene - da de virkelig lagde ekte tung metallmusikk. Dette er vel ikke den sterkeste vokale prestasjonen til Blixa Bargeld, men innslaget er interessant for å vise Neubautens filosofi med å finne musikk i alt som finnes rundt omkring. Spesielt Armenia er en låt hvor Blixa virkelig viser hva han kan.

Jepp, jeg fant Seele Brennt! For å vise hva Blixa kan. Her har han et par skrik som kan få det til å gå gjennom både marg og bein. Ingen kan skrike som Blixa!

 

[ErosLoveking]

Her er resultatet når du parrer et punkrockband med svart soul/jazz-vokal.
Bellrays med Lisa Kekaula (Basement Jaxx/MC3/Chrystal Method) i spissen lukter svidd. Blodfan siden jeg så de live i London for en god del år siden.

Sjekk:
http://www.thebellrays.com/

 

[Unplugged]

Sakset fra Wikipedia om Diamanda Galàs:

Diamanda Galás (born August 29, 1955) is an American-born avant-garde performance artist, vocalist, keyboardist, and composer of Greek heritage.

Known for her expert piano as well as her distinctive, operatic voice, which has a three and a half octave range, Galás has been described as "capable of the most unnerving vocal terror"[1]. Galás often shrieks, howls, and seems to imitate glossolalia in her performances. Her works largely concentrate on the topics of suffering, despair, condemnation, injustice and loss of dignity. Critic Robert Conroy has said that she is "unquestionably one of the greatest singers America has ever produced", and comparisons are frequently made between her and another singer of Greek origin, Maria Callas.

She has worked with many avant-garde composers, including Iannis Xenakis, Vinko Globokar and John Zorn. She made her performance debut at the Festival d'Avignon in France as the lead in Globokar's opera, Un Jour Comme Un Autre. The work was sponsored by Amnesty International.

Gloomy Sunday

Synes du Gloomy Sunday var kjip? Da bør du ikke se denne - Double Barrel Prayer. Hennes stemme er helt unik, og måten hun bruker den på - vel, se teksten fra Wikipedia, så skjønner du litt om hva du vil få høre her.

Ingen kan skrike som Diamanda Galas! Eyes Without Blood. Unnerving vocal terror? You bet!

 

[Unplugged]

Lhasa De Sela er en dame med meksikanske og jødiske aner. Hun synger stort sett på spansk. Por Eso Me Quedo viser henne fra hennes beste side. Ingen tvil om at hun også er en artist med spesiell stemme.

Det blir lett mye sært når jeg lager en slik tråd. Legger inn Lhasa De Sela for å vise at min hensikt med denne tråden er variasjon. I tillegg at La Llorona, som er CDen hvor man finner denne sangen, er en av mine favoritt CDer.

 

[R.S.]

Well, aprikos stemmeprakt; Willie DeVille er helt vill. Den karen sliter ikke med å forsøke å framstå som spesiell, han bare har det. Musikalsk i hver fiber. Heart and soul 8)

vakker ballade:

blues:

Mvh. RS

 

[Unplugged]

Så Willy DeVille i Oslo på midten av åttitallet. Den gang kalte han seg Mink DeVille. En flott artist, det ja. Men om han er noe mer musikalsk i hver fiber, mer ekte eller mer heart and soul enn de artistene jeg har presentert her, det tviler jeg på. De er alle glimrende artister som bare har det de er gode på.

The Residents sliter ikke med å være spesielle. De bare er det. Diamanda Galas, Pere Ubu, Einstürzende Neubauten, Scott Walker og Lhasa De Sela det samme. De har en unik kraft alle sammen som de får ut på sin spesielle måte. Så blir det opp til hver enkelt av oss om vi liker det vi hører eller ikke.

Alle artister ønsker ikke å lage tradisjonell musikk som har vært laget en million ganger før av andre artister. De jeg har presentert, med unntak av Lhasa, er alle artister som søker et eget uttrykk, og har vært trendsettere og pionerer innenfor det de holder på med. Andre artister har tatt etter dem. Lhasa søker selvsagt også et eget uttrykk, men gjør det mer innenfor rammen av tradisjonell musikk enn de andre.

Bare så det er sagt: Jeg også liker masse rein tradisjonell musikk, men det er ikke nok for meg. Jeg søkte allerede i 17-årsalderen etter musikk som låt radikalt annerledes enn de tradisjonelle musikkformene, og da jeg hørte The Residents fant jeg det jeg søkte etter. Et alternativ.

 

[Unplugged]

Horace Andy er en annen av mine favorittsangere. Først og fremst for det han har gjort med Massive Attack, men noe av det gamle stoffet hans er også svært hørbart. Det burde være ganske kjent at han er en reggae-artist fra Jamaica som har gitt ut musikk siden begynnelsen av 70-tallet. De fleste av sangene han har gjort sammen med Massive Attack er hans egne, som har blitt bearbeidet av Massive Attack.

Han er også en dub-artist. Her er Girl I Love You.

Originalversjonen av Angel. Her heter den You Are My Angel.

Får legge ved min favoritt med Massive Attack - Spying Glass. For Horace Andy sin fantastiske stemme og for det utrolig deilige partiet mot slutten, som bare flyter avgårde. På anlegget mitt hjemme skapes magi hver gang den går på.