De som leser kultursidene i avisene har sikkert fått med seg at vi har fått en norsk litterær kanon (http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_litter%C3%A6re_kanon). Vår hobby ligger jo i grenselandet mellom teknikk og kunst. Burde vi ikke prøvd å etablere en kanon for genren hifi/musikk. Dvs at vi etablere en liste over standardverker som holder høyt nivå både musikalsk og lydmessig. Alle stilarter skal være representert. For å få til dette burde vi finne fram til en gruppe (en redaksjon) som sitter med solide kunnskaper både teknisk og musikalsk. For eks Vidar P for klassisk.
På denne måten kunne vi etablere en liste over musikk som alle (eller i det minste mange) kjenner til. Det kan også være et nyttig verktøy for å utvide egne grenser.
Noen tanker om dette? Er det stemning for å etablere en HFS-kanon?
Her er definisjonen av en kanon fra Wikipedia:http://no.wikipedia.org/wiki/Kanon_(kultur)
"Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst, film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.
Kriteriene for innlemmelse i kanon kan være betydning for utviklingen av en kunstretning, hvor banebrytende et verk er, eller dets indre, kunstneriske kvaliteter. Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, kanon for grupper/delsjangre og subjektive kanon. Tradisjonelt vil de fleste forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder.
Det svært kvalitetsbevisste utvalget som danner en kanon, trenger ikke nødvendigvis å speile et stort mangfold. I Harold Blooms bok The Western Canon (1994) er det stort sett mannlige forfattere fra den vestlige verden som presenteres. I Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke (1995) presenteres en kanon med både skjønnlitteratur og sakprosa. Bloom og Berg Eriksen lager personlige kanoner som de ønsker skal bli anerkjente som allmenne. Det er opp til det enkelte menneske å ta stilling til det som har etablert seg som kanon og det som noen sier at bør være kanon.
Kanon opprettes som oftest indirekte gjennom omtale i litteratur- og kunsthistorieverk, eller gjennom skolens pensum. Likevel det de offentlige kåringene og publiserte listene som i størst grad vekker offentlig interesse.
Visse bokserier tar mål av seg å utgi alle kanoniserte forfattere i et land, f.eks. Pléiade-serien i Frankrike. I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden."
På denne måten kunne vi etablere en liste over musikk som alle (eller i det minste mange) kjenner til. Det kan også være et nyttig verktøy for å utvide egne grenser.
Noen tanker om dette? Er det stemning for å etablere en HFS-kanon?
Her er definisjonen av en kanon fra Wikipedia:http://no.wikipedia.org/wiki/Kanon_(kultur)
"Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst, film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.
Kriteriene for innlemmelse i kanon kan være betydning for utviklingen av en kunstretning, hvor banebrytende et verk er, eller dets indre, kunstneriske kvaliteter. Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, kanon for grupper/delsjangre og subjektive kanon. Tradisjonelt vil de fleste forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder.
Det svært kvalitetsbevisste utvalget som danner en kanon, trenger ikke nødvendigvis å speile et stort mangfold. I Harold Blooms bok The Western Canon (1994) er det stort sett mannlige forfattere fra den vestlige verden som presenteres. I Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke (1995) presenteres en kanon med både skjønnlitteratur og sakprosa. Bloom og Berg Eriksen lager personlige kanoner som de ønsker skal bli anerkjente som allmenne. Det er opp til det enkelte menneske å ta stilling til det som har etablert seg som kanon og det som noen sier at bør være kanon.
Kanon opprettes som oftest indirekte gjennom omtale i litteratur- og kunsthistorieverk, eller gjennom skolens pensum. Likevel det de offentlige kåringene og publiserte listene som i størst grad vekker offentlig interesse.
Visse bokserier tar mål av seg å utgi alle kanoniserte forfattere i et land, f.eks. Pléiade-serien i Frankrike. I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden."
