- Ble medlem
- 07.11.2005
- Innlegg
- 512
- Antall liker
- 128
Vel, på LMCs oppfordring, tenkte jeg å fortelle min hifihistorie.
Først en kort historikk.
Jeg har alltid hatt en viss interesse for lyd, men hovedsaklig gjennom en tidlig vekket musikkinteresse. Frem til jeg var 16 reflekterte jeg lite over hva slags utstyr musikken ble avspilt på; det var viktigere å ha muligheten til å spille LP-plater enn hvor god og dyr spilleren var.
Frem til jeg var 16 besto anlegget mitt av en HTE-platespiller; flott plastikksak, en CD-spiller av samme merke, en Sherwood kassettspiller, som fortsatt er i bruk, en reciever av merket Mark, som leverte 2x20 watt, og et par BeoVox-høyttalere, som faktisk ikke låt så verst, iallfall ikke hvis man brukte loudnessknappen litt kløktig.
Men så begynte Mark-recieveren å fungere dårlig, og jeg begynte å få lyst på noe nytt. Og når man bor i Drammen, og gjennom hele ungdomskoletiden har blitt fortalt hvor genialt alt de har på Hifi-klubben er, hva gjør man da? «Denon og NAD konkurrerer om å være verdens beste merke, og akkurat nå er det vel Denon som er best tror jeg», fikk jeg høre fra flere hold. Vel, jeg var lite opptatt av merker på den tiden, så jeg gikk for å undersøke litt. Ettersom jeg gjennom hyppige kinobesøk var blitt fascinert av dynamikk og muligheten for å spille høyt, begynte jeg å orientere meg blant store og høytspillerende ting; Dali 109 og Denon PMA-1315; en forsterker som gav fra seg 2x115 watt i 8 ohm.
Jeg begynte å spare, og skjønte at det fort kunne komme til å gå med minst et år til sparing. I løpet av denne tiden ble jeg klar over at det fantes «finere» ting enn overnevnte, og jeg fikk stifte bekjentskap med B&Ws Matrix-serie, forsterkere fra Aragon, Acurus og Electrocompaniet, og Denons S1-serie, selv om det meste av dette var langt utenfor økonomisk rekkevidde for en 16-åring.
Blant høyttalere jeg vurderte gikk «utviklingen» fra Dali 109 (en høytspillende gigant med 2 titommere osv), til den mer fintspillende Dali 850, videre til B&W Matrix 805 (noe av det fineste jeg har hørt noensinne, men for beskjeden i bass og dynamikk - trodde jeg da). Jeg vurderte også en modell som het B&W P6, men da jeg hørte Matrix 803, var denne P6 overlegen på alle måter, selv med en liten forsterker.
Enden på visa ble at jeg i 1996, etter iherdig sparing, kjøpte meg en Denon DCD-1015 (ca 3.300,-Electrocompaniet ECI-2 (6.500,-) og Matrix 803 (ca 14.200,-). Avsindig for en 17-åring - herregud for en idioti, tenker jeg nå. Dette skulle brukes på et rom på 10kvm, og jeg regnet med at forsterkerens beskjedne effekt ikke ville bli noe problem. GJETT om ikke jeg mange ganger har angret på at jeg ikke isteden kjøpte Matrix 805!!! Blir fortsatt irritert på meg selv når jeg tenker på det. Hadde jeg kjøpt dem, så hadde jeg fortsatt hatt et par Matrix-høyttalere i mitt eie. Kort fortalt ble jeg aldri helt fornøyd med lyden i anlegget; den var altfor tung og varm. På mitt lille rom manglet det ikke dynamikk, men snert og futt manglet, og den kraftige bassgjengivelsen gjorde at man fort ble trøtt i øra. Det er lett å glemme at utstyr som blir demonstrert i et rom på 30 kvm låter helt annerledes på et alminnelig gutterom - Matrix 805 ville blitt perfekt.
Musikken jeg hørte på i denne perioden var mye forskjellig; ymse former for metal (Iron Maiden, Metallica, Motorhead, Slayer osv), folkemusikk og ting som Jethro Tull, Pink Floyd og Mannfred Mann. Dessuten har jeg alltid vært glad i kirkemusikk.
Hybel og budsjett-hifi
I 1999 flyttet jeg inn på en 12 kvm hybel i Oslo. Tanken var først å dra med meg anlegget hjemmefra, men jeg skjønte fort at det ville by på plassproblemer, så jeg begynte å spare til et hybelanlegg. Denne gangen brukte jeg langt mindre tid på research, jeg ville bare ha et anlegg som låt greit på hybelen. Jeg tok med meg DCD-1015 hjemmefra, og kjøpte en NAD C 320 og et par B&W DM601s2. Og denne gangen ble jeg veldig godt fornøyd. Forsterker og høyttalere spilte enormt godt sammen, og jeg hadde mange av mine beste musikkopplevelser på dette anlegget. I denne tiden ble jeg opgså kjent med veldig mye spennende musikk; eiropeisk progrock, som King Crimson, Henry Cow og Genesis, for å nevne noen. Ellers gikk det, som før, mye i metal, jazz og folk. På denne tiden ble jeg også kjent med bandet Levellers; et anarkistisk folkrockband fra Brighton i England. Nesten pinlig at jeg ikke hørte dem tidligere, men erfaring har lært meg at det er ganske tilfeldig hva slags musikk man blir eksponert for, og når.
Hybelanlegget gav meg mye musikkglede i 3 år, mens det store anlegget ble stående i kjellerstua hos foreldra mine. Hybelanlegget lærte meg også at det går an å få enormt utbytte av et billig anlegg. Sittende på senga på hybelen med døra til klesskapet åpen (genial bassfelle), ble bassgjengivelsen tilnærmet lineær. På Univers Zeros låt Combat (fra 1981) går spiller bassgitar og fagott samme linje (oktavdoblet, riktignok). Disse to minuttene er en ypperlig test av hvor god bassgjengivelse du har, og hybelanlegget besto prøven med bedre resultat enn mange andre oppsett jeg har hørt i mitt liv.
Men i 2003 skulle jeg flytte tilbake til Drammen som samboer, og da var mine naturlige tanke å selge hybelanlegget, og ta i bruk det «store» med sikte på å oppgradere forsterkeren til noe større etterhvert. Jeg fantaserte blant annet om en kombinasjon med EC AW-120, men det ble det aldri noe av.
Vel på plass i ny leilighet satte jeg opp ECI-2 og mine 803. Etter å ha hatt en praktisk NAD-forsterker i tre år, med 7 innganger, hodetelefonutgang og brukbare høyttalerterminaler, slo ECI-2 meg som noe makkverk; høyttalerterminalene tok ikke banansticks, og antallet innganger var begrenset til 4. Førsteinntrykket av lyden var bra, men samtidig var bassen stadig et problem uansett hvordan jeg prøvde meg fram med plassering. Problemet var ikke bare for mye bass. Det verste var at enkelte basstoner ble fremhevet, og andre nærmest ble borte - klassisk bassproblem. Ødelegger fort groovet i ei låt!
I løpet av et halvt år på dette viset angret jeg mange ganger på at det var hybelhøyttalerne jeg hadde solgt, og ikke 803ene. Ofte fantaserte jeg om DM601 drevet av ECI-2 - tror det kunne blitt en genial kombo. Til slutt tok jeg en avgjørelse om å selge 803ene til fetterene min, som lenge hadde siklet på dem, og kjøpe meg noe mindre. Valget falt på B&W DM602s3, og disse bruker jeg fortsatt.
Flytting og utbyttinger
DM-602 har vært med meg i flere leiligheter, men aldri har de spilt så bra som i stua jeg hadde fra 2004 til 2010; her fikk de god avstand til bakvegg, samtidig som sofaen også sto et stykke ute i rommet.
I 2004 var jeg blitt trøtt av ECI-2, og solgte den. Kjøpte meg isteden en Denon PMA-1500mkII, et valg jeg aldri har angret på! Nå fikk jeg en kraftigere forsterker, flere innganger, brukbare høyttalerterminaler og fjernkontroll! Farvel til den 90-tallske high-end-minimalisme. DCD-1015 begynte også å synge på siste verset, noe som er tilgivelig etter nærmere ti års tjeneste. Ettersom jeg aldri hadde eiet noen DVD-spiller, bestemte jeg meg for å gå for en såkalt multispiller, og det ble Denon DVD-2910. Da fikk jeg SACD, DVD- Audio, HDCD, og ikke minst en høyst brukbar dvd-spiller. Godt fornøyd!
I 2010 ble jeg samboer på nytt; og vi har heldigvis en treroms å boltre oss på. Så pr. dags dato består stueanlegget av:
Denon PMA-1500AE
B&W DM 602s3
Denon DVD-2910
NAD TU-412
På gjeste-/ligge-/arbeids-/TV-fritt avlastningsromet står oppsett nr 2:
iMac kjørt gjennom Behringer-lydkort
Denon PMA-1500mkII
Denon DCD-700AE
Technics SL-1200 mkII
Høyttalerne er Argon 6220, som samboeren min kjøpte i 2008. Bra lyd til 1200 kroner. De er ikke store, og mangler selvsagt fraspark i dypbassen, men de funker helt fint på et lite rom.
Dessverre har jeg ikke fått akustikken i stua til å bli like bra som den var i Kirkeveien; den er rett og slett ikke stor nok til at sofaen kan stå én meter fra bakveggen, og høyttalerne 70 cm fra bakvegg. Etter mye prøving fant jeg et OK kompromiss. Bassen måtte imidlertid slankes en del. Jeg har satt inn de medfølgende skumgummiproppene i bassrefleksportene, og satt basskontrollen på forsterkeren på ca (klokka 11). Det kule er i midlertid at stua responderer ganske bra akkurat i «basstrommeområdet», og det blir det trøkk av. Godt eksempel på hvordan dette funker får jeg når jeg spiller låta «Nuclear Burn» med Brand-X.
Jeg har havnet i den rimeligere enden av skalaen prismessig i forhold til mange andre her på forumet, til tross for at jeg langet hardt ut som 17-åring. Grunnen til dette er nok i stor grad a-haopplevelsen med hybelanlegget; god lyd trenger definitivt ikke å være dyr. Dessuten er jeg ikke av dem som ønsker å bruke godt og vel halve lønna på hifi; jeg er absolutt interessert i lydgjengivelse og utstyr, og hadde ikke hatt noe imot på ha aldri så dyrt utstyr stående i stua, men jeg tviler på at det nødvendigvis hadde gjort livet mitt noe lykkeligere. Den eneste reelle oppgraderingen jeg kunne tenkt meg nå, er en romkorreksjonsløsning, f.eks Lyngdorff TDAI-2200, men det vil kreve årevis med målrettet sparing.
Først en kort historikk.
Jeg har alltid hatt en viss interesse for lyd, men hovedsaklig gjennom en tidlig vekket musikkinteresse. Frem til jeg var 16 reflekterte jeg lite over hva slags utstyr musikken ble avspilt på; det var viktigere å ha muligheten til å spille LP-plater enn hvor god og dyr spilleren var.
Frem til jeg var 16 besto anlegget mitt av en HTE-platespiller; flott plastikksak, en CD-spiller av samme merke, en Sherwood kassettspiller, som fortsatt er i bruk, en reciever av merket Mark, som leverte 2x20 watt, og et par BeoVox-høyttalere, som faktisk ikke låt så verst, iallfall ikke hvis man brukte loudnessknappen litt kløktig.
Men så begynte Mark-recieveren å fungere dårlig, og jeg begynte å få lyst på noe nytt. Og når man bor i Drammen, og gjennom hele ungdomskoletiden har blitt fortalt hvor genialt alt de har på Hifi-klubben er, hva gjør man da? «Denon og NAD konkurrerer om å være verdens beste merke, og akkurat nå er det vel Denon som er best tror jeg», fikk jeg høre fra flere hold. Vel, jeg var lite opptatt av merker på den tiden, så jeg gikk for å undersøke litt. Ettersom jeg gjennom hyppige kinobesøk var blitt fascinert av dynamikk og muligheten for å spille høyt, begynte jeg å orientere meg blant store og høytspillerende ting; Dali 109 og Denon PMA-1315; en forsterker som gav fra seg 2x115 watt i 8 ohm.
Jeg begynte å spare, og skjønte at det fort kunne komme til å gå med minst et år til sparing. I løpet av denne tiden ble jeg klar over at det fantes «finere» ting enn overnevnte, og jeg fikk stifte bekjentskap med B&Ws Matrix-serie, forsterkere fra Aragon, Acurus og Electrocompaniet, og Denons S1-serie, selv om det meste av dette var langt utenfor økonomisk rekkevidde for en 16-åring.
Blant høyttalere jeg vurderte gikk «utviklingen» fra Dali 109 (en høytspillende gigant med 2 titommere osv), til den mer fintspillende Dali 850, videre til B&W Matrix 805 (noe av det fineste jeg har hørt noensinne, men for beskjeden i bass og dynamikk - trodde jeg da). Jeg vurderte også en modell som het B&W P6, men da jeg hørte Matrix 803, var denne P6 overlegen på alle måter, selv med en liten forsterker.
Enden på visa ble at jeg i 1996, etter iherdig sparing, kjøpte meg en Denon DCD-1015 (ca 3.300,-Electrocompaniet ECI-2 (6.500,-) og Matrix 803 (ca 14.200,-). Avsindig for en 17-åring - herregud for en idioti, tenker jeg nå. Dette skulle brukes på et rom på 10kvm, og jeg regnet med at forsterkerens beskjedne effekt ikke ville bli noe problem. GJETT om ikke jeg mange ganger har angret på at jeg ikke isteden kjøpte Matrix 805!!! Blir fortsatt irritert på meg selv når jeg tenker på det. Hadde jeg kjøpt dem, så hadde jeg fortsatt hatt et par Matrix-høyttalere i mitt eie. Kort fortalt ble jeg aldri helt fornøyd med lyden i anlegget; den var altfor tung og varm. På mitt lille rom manglet det ikke dynamikk, men snert og futt manglet, og den kraftige bassgjengivelsen gjorde at man fort ble trøtt i øra. Det er lett å glemme at utstyr som blir demonstrert i et rom på 30 kvm låter helt annerledes på et alminnelig gutterom - Matrix 805 ville blitt perfekt.
Musikken jeg hørte på i denne perioden var mye forskjellig; ymse former for metal (Iron Maiden, Metallica, Motorhead, Slayer osv), folkemusikk og ting som Jethro Tull, Pink Floyd og Mannfred Mann. Dessuten har jeg alltid vært glad i kirkemusikk.
Hybel og budsjett-hifi
I 1999 flyttet jeg inn på en 12 kvm hybel i Oslo. Tanken var først å dra med meg anlegget hjemmefra, men jeg skjønte fort at det ville by på plassproblemer, så jeg begynte å spare til et hybelanlegg. Denne gangen brukte jeg langt mindre tid på research, jeg ville bare ha et anlegg som låt greit på hybelen. Jeg tok med meg DCD-1015 hjemmefra, og kjøpte en NAD C 320 og et par B&W DM601s2. Og denne gangen ble jeg veldig godt fornøyd. Forsterker og høyttalere spilte enormt godt sammen, og jeg hadde mange av mine beste musikkopplevelser på dette anlegget. I denne tiden ble jeg opgså kjent med veldig mye spennende musikk; eiropeisk progrock, som King Crimson, Henry Cow og Genesis, for å nevne noen. Ellers gikk det, som før, mye i metal, jazz og folk. På denne tiden ble jeg også kjent med bandet Levellers; et anarkistisk folkrockband fra Brighton i England. Nesten pinlig at jeg ikke hørte dem tidligere, men erfaring har lært meg at det er ganske tilfeldig hva slags musikk man blir eksponert for, og når.
Hybelanlegget gav meg mye musikkglede i 3 år, mens det store anlegget ble stående i kjellerstua hos foreldra mine. Hybelanlegget lærte meg også at det går an å få enormt utbytte av et billig anlegg. Sittende på senga på hybelen med døra til klesskapet åpen (genial bassfelle), ble bassgjengivelsen tilnærmet lineær. På Univers Zeros låt Combat (fra 1981) går spiller bassgitar og fagott samme linje (oktavdoblet, riktignok). Disse to minuttene er en ypperlig test av hvor god bassgjengivelse du har, og hybelanlegget besto prøven med bedre resultat enn mange andre oppsett jeg har hørt i mitt liv.
Men i 2003 skulle jeg flytte tilbake til Drammen som samboer, og da var mine naturlige tanke å selge hybelanlegget, og ta i bruk det «store» med sikte på å oppgradere forsterkeren til noe større etterhvert. Jeg fantaserte blant annet om en kombinasjon med EC AW-120, men det ble det aldri noe av.
Vel på plass i ny leilighet satte jeg opp ECI-2 og mine 803. Etter å ha hatt en praktisk NAD-forsterker i tre år, med 7 innganger, hodetelefonutgang og brukbare høyttalerterminaler, slo ECI-2 meg som noe makkverk; høyttalerterminalene tok ikke banansticks, og antallet innganger var begrenset til 4. Førsteinntrykket av lyden var bra, men samtidig var bassen stadig et problem uansett hvordan jeg prøvde meg fram med plassering. Problemet var ikke bare for mye bass. Det verste var at enkelte basstoner ble fremhevet, og andre nærmest ble borte - klassisk bassproblem. Ødelegger fort groovet i ei låt!
I løpet av et halvt år på dette viset angret jeg mange ganger på at det var hybelhøyttalerne jeg hadde solgt, og ikke 803ene. Ofte fantaserte jeg om DM601 drevet av ECI-2 - tror det kunne blitt en genial kombo. Til slutt tok jeg en avgjørelse om å selge 803ene til fetterene min, som lenge hadde siklet på dem, og kjøpe meg noe mindre. Valget falt på B&W DM602s3, og disse bruker jeg fortsatt.
Flytting og utbyttinger
DM-602 har vært med meg i flere leiligheter, men aldri har de spilt så bra som i stua jeg hadde fra 2004 til 2010; her fikk de god avstand til bakvegg, samtidig som sofaen også sto et stykke ute i rommet.
I 2004 var jeg blitt trøtt av ECI-2, og solgte den. Kjøpte meg isteden en Denon PMA-1500mkII, et valg jeg aldri har angret på! Nå fikk jeg en kraftigere forsterker, flere innganger, brukbare høyttalerterminaler og fjernkontroll! Farvel til den 90-tallske high-end-minimalisme. DCD-1015 begynte også å synge på siste verset, noe som er tilgivelig etter nærmere ti års tjeneste. Ettersom jeg aldri hadde eiet noen DVD-spiller, bestemte jeg meg for å gå for en såkalt multispiller, og det ble Denon DVD-2910. Da fikk jeg SACD, DVD- Audio, HDCD, og ikke minst en høyst brukbar dvd-spiller. Godt fornøyd!
I 2010 ble jeg samboer på nytt; og vi har heldigvis en treroms å boltre oss på. Så pr. dags dato består stueanlegget av:
Denon PMA-1500AE
B&W DM 602s3
Denon DVD-2910
NAD TU-412
På gjeste-/ligge-/arbeids-/TV-fritt avlastningsromet står oppsett nr 2:
iMac kjørt gjennom Behringer-lydkort
Denon PMA-1500mkII
Denon DCD-700AE
Technics SL-1200 mkII
Høyttalerne er Argon 6220, som samboeren min kjøpte i 2008. Bra lyd til 1200 kroner. De er ikke store, og mangler selvsagt fraspark i dypbassen, men de funker helt fint på et lite rom.
Dessverre har jeg ikke fått akustikken i stua til å bli like bra som den var i Kirkeveien; den er rett og slett ikke stor nok til at sofaen kan stå én meter fra bakveggen, og høyttalerne 70 cm fra bakvegg. Etter mye prøving fant jeg et OK kompromiss. Bassen måtte imidlertid slankes en del. Jeg har satt inn de medfølgende skumgummiproppene i bassrefleksportene, og satt basskontrollen på forsterkeren på ca (klokka 11). Det kule er i midlertid at stua responderer ganske bra akkurat i «basstrommeområdet», og det blir det trøkk av. Godt eksempel på hvordan dette funker får jeg når jeg spiller låta «Nuclear Burn» med Brand-X.
Jeg har havnet i den rimeligere enden av skalaen prismessig i forhold til mange andre her på forumet, til tross for at jeg langet hardt ut som 17-åring. Grunnen til dette er nok i stor grad a-haopplevelsen med hybelanlegget; god lyd trenger definitivt ikke å være dyr. Dessuten er jeg ikke av dem som ønsker å bruke godt og vel halve lønna på hifi; jeg er absolutt interessert i lydgjengivelse og utstyr, og hadde ikke hatt noe imot på ha aldri så dyrt utstyr stående i stua, men jeg tviler på at det nødvendigvis hadde gjort livet mitt noe lykkeligere. Den eneste reelle oppgraderingen jeg kunne tenkt meg nå, er en romkorreksjonsløsning, f.eks Lyngdorff TDAI-2200, men det vil kreve årevis med målrettet sparing.
