Bergenfest torsdagen - noen betraktninger
Jepp jepp
Hakke allverdens med tid tilgjengelig, men tenkte å gi en kjapp status på gårsdagens opplevelser for undertegnede og hans marginalt bedre halvdel
Joe Henry
Er jo litt vilt når det starter med det beste, men sånn er det no engang. Tidlig på plass i teltet, ikke fullt så tidlig som Tremor, som var såpass ivrig at han fikk med seg sponsorevenement i regi av en finanstoppene i Bergen
Uansett, 1715 entrer Joe Henry scena til et lydhørt og disiplinert publik. Starter strøkent, Odetta fra Reverie. Skjønner fort at dette kommer til å bli noe virkelig flott. Sønnen Levon Henry bidrar på blås av ulikt slag. Andre høgdare var Sparrow, og The man that I keep hid. Et øyeblikk står som en påle; omtrent midtveis setter Joseph Lee Henry seg ned ved pianoet og gjør Our Song fra Civilians. Dette treffer en eller annen nerve hos undertegnede han ikkje visste fantes i kroppen, og øyesvetten kommer nokså ukontrollert et lite øyeblikk. Priser meg lykkelig over at Tremor sto bak meg, og bestekompisen sto foran, slik at ingen såg hvor sentimental Townes ble i noen minutter. Muligens det sterkeste øyeblikket eg har opplevd på en live-scene noensinne. Ingenting har grepet meg på samme måte før, og eg tviler på noe kan gjøre det igjen.
CEVBOF ruller glatt 6/6
Television
Joe Henry var søren ikke ferdig før legendene Televison dro i gang See no evil. Settet består av klassikeren Marquee moon, og du hendelse så de speller. Det er strøkent, både lyd og musisering. Meeeeeeeeeeen. Eg stiller et lite spmtegn ved vokalen til Tom Verlaine. Den var ikke prima vare, men for all del - slikt tilgir man lett. Det er tross alt føkkings Television (mer eller mindre da) som står der. Ingen Richard Hell, og eg er neimen ikke sikker på om det var Eddie Skoller eller Billy Ficca som trakterte trommene.
CEVBOF triller 5+/6
Blondie
Så var det klart for noen av smøysas virkelige favoritter. Blondie, anført av en uforskammet sprek Debbie Harry. Holder koken på imponerende vis, og gir publiket det de vil ha. Smøysa storkoser seg, udnertegnede tar plutselig på seg de litt mer kritiske øgene og får litt småspasmer av synthgitarer. De nyeere låtene er også noe variable. Om fight for your right var den optimale coveren å dra fram i regnet kan også diskuteres. Hyggelig at de anerkjenner the nerves
og alt i alt koser vi oss her også.
CEVBOF ruller 4+/6
Så er det duket for Audrey Horne og Anne Grethe Preus og vi får dermed en velfortjent drikkepause
Audrey Horne hadde eg ikke sett frivillig om eg hadde fått betalt engang.
Robert Plant
Flere legender. Og igjen, helsikkes imponerende. Mye Zeppelin i settet - funket fætte bra når de ikke rotet seg bort i world music utgave av black dog. Whole lotta love satt rimelig greit, og Plant synger fan meg helt suverent bra. Stemmen har ikke tapt seg mye på 40 år. Så og si ingenting, går ned en oktav her og der - skulle bare mangle, men dette er imponerende greier.
Bandet er jævli bra, lyden er bra, og sett bort fra litt for mye eksotiske innslag etter min smak, så var dette en imponerende oppvisning. Plant er kulturformidler der han står, og Bukka White blir naturligvis anerkjent (lurer på om det må være favorittartisten til Plant?).
CEVBOF ruller 5+/6
Uncle Acid & the deadbeats
Glemte ta bilde, ingenting på bt.no, så lånte noe fra en konsert i Oslo.
Men WHATEVER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Fy faèeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeen. For en avslutning. Stonerpscyhrockerne briljerer rett og slett. Ved midnatt inntar de et nokså tettpakket magic mirrors, og satan så vi koser oss. Ordentlig koselig er det. Hiver seg i gang med Mt. Abraxas fra siste skiva mind control og det er tightere enn ja...Eg skal spare meg den.
Lyden er bra, og de gir jernet. Dessverre får vi bare 45 minutter med denne kosestunden, men du verden så fete de tre kvartera var. Suverene låter levert i en råbarsk innpakning. Tror Tremor koste seg bra også.
CEVBOF ruller 6/6
Bottom line; en helt fantastisk feiende fin dag og kveld! Og topp selskap i Tremor og andre
