Dessverre må jeg si gårsdagens konsert tildels var en skuffelse. Tildels var bandet skuffende anonymt. Tildels var lyden elendig.
Jeg har aldri sett Sylvian live før, og heller ingen av de andre i bandet. Totalinntrykket var ikke på langt nær de dynamiske, pulserende og overjordiske vi kjenner fra platene. Bror Jansen bak trommene var en skuffende affære. Flink selvsagt, veldig korrekt og skikkelig, men jeg opplevde at han tilførte lite. I noen grad vil jeg si det samme om Takuma Watanabe bak flygelet, men de få gangene tonene virkelig slapp var det spennende å høre han. Keith Lowe på bass (både ståbass og elbass) kan jeg ikke si så mye om pga. lyden. Ikke fordi jeg ikke hørte han, slett ikke....han var derimot "all over the place"....jeg kunne bare ikke høre hva han spilte. En basslyd like snerten og distinkt som en våt ullsokk gjorde at han tonene hans var totalt likelydende og fløt utover alt det de andre spilte, - det pakket den eller ganske krispe detaljerte lyden inn i et tonn bomull og ga et sedat tilbakeholdt lydbilde uten særlig dynamikk. (Kanhende var det bedre andre steder, men jeg satt bare 5-6 meter til venstre fra mixebordet og når det er satt opp stolrekker bør man kunne forlange grei lyd der de er satt opp. Hvis ikke har de solgt for mange billetter ift. hva lokalitetene kan håndtere.)
Nå kan det som kjent være vanskelig å vite hva som kom først av høna og egget, om musikerne spilte mer spennende og dynamisk enn lyden lot meg høre, eller om det var begge deler. Jeg tror mest det siste fordi det var når Arve Henriksen overraskende kom inn på noen låter at lydbildet fikk den spensten og brodden jeg savnet. Det er kanskje nettopp det elementet av den unge, prøvende, uredde, sjangerblandende nordiske soundet som bandet savner, - noe som strekker dem litt...som gir en større spennvidde og utfordrer den påtrengende følelsen av smoothness, komfort og tilbakeholdenhet som ellers preget soundet. Faen heller; bandet til Garba som har spilt med hverandre i 20-30 år, gubber på 50-60, og kjenner hverandre på tåfisen, de spilte mer dynamisk, spennende, prøvende, lekent og utfordrende da jeg så dem i fjor sommer. Det slo meg at vår hjemmelig lekegrind faktisk er formel 1 og premissleverandør i denne sjangeren. Det er ikke tilfeldig at
Arve Henriksen visstnok er den som i størst grad preger Sylvians nye plate "When Loud Weather Buffeted Naoshima". jeg tok meg selv i å fantasere om Sylvian med et band bestående av fx. Bugge Wesseltoft på flygel og samples og slikt, Eivind Aarset på gitar, Ingebrigt Flaten eller Ole Morten Vågan på bass, Arve Henriksen på trompet, Manu Katché på trommer, Jan Bang på ymse samles og slike greier. Det hadde vært greier det !
Dette kan vel virke veldig negativt....det var ikke helt svart da....det er bare at man forventer (med all rett) noe mer enn gjennomsnitts-"ennå en dag på jobbben"-konsert når David Sylvian endelig drar på tur. Da forventer jeg noe ekspesjonelt.